Cowboyer med surfebrett
Det er lange, sorte sandstrender på Big Island, Hawaii. Aktive vulkaner. Palmetrær og kokosnøtter. Det er vakre, bortgjemte daler, frodige hager og fantastiske surfebølger. Det er vennlige innfødte. Sjarmerende småbygder og lokalbrygget øl. Og det er Jim og Luke Neubert, cowboyene fra Alturas, California. Som kjører langs Mamalahoa Highway med surfebrett og to velbrukte westernsaler bak i pickupen. Sønnene til velkjente Bryan Neubert som er kommet for å temme unghestene på Parker Ranch.
Robert Redford & Co
- 30 stykker?!? Jeg trodde vi bare hadde 20?
Brødrene står ved paddockene utenfor "the breaking pens" og veksler blikk når de er ferdige med å telle hestene de skal jobbe med de neste ukene.
- Hvem tror de at vi er? Robert Redford i Hestehviskeren?
De humrer. Og idet skydekket slår sprekker og solstrålene finner veien inn mellom det sprukne treverket rundt rundpaddockene har brødrene hentet inn dagens to første hester.
Som gamle kjente
Så treffer jeg dem omsider. Disse to brødrene jeg har hørt så mye om fra så mange nå. Og jeg står her, på Hawaiis største øy, med kamerasekken, notatblokken, en sandwitch med hjemmelaget tunfisksalat fra Hosea og en boks med guava nektarjuice, klar til å følge alle unghestenes utvikling sammen med brødrene den neste tiden.
Det føles som om jeg har truffet på to gamle venner jeg ikke har sett på årevis, for Jim og Luke er vennlige, morsomme, pratsomme og nysgjerrige fra første stund. Jeg setter meg til rette på en forhøyning mellom to av rundpaddockene og ser på mens de saler på to av dagens unghester. En liten, kastanjerød hoppe og en langbeint, mørkbrun vallak.
- Disse to tror jeg hadde tre økter med oss på ryggen i fjor, sier Luke.
Hverdagsprat
Den kastanjebrune hoppa er påsalt og tar etterhvert sine første nølende bevegelser med Jim på ryggen. Hun holder hodet høyt og går med korte, spente steg. Ørene er vendt bakover mot det hun har på ryggen. Det er et kritisk øyeblikk som alle som har ridd inn hester på et eller annet tidspunkt har erfart. Det er her det er lett å bli engstelig selv. Føle hvordan hesten spenner seg. Kjenne at det bare er et hårsbredd mellom en vellykket første rideøkt - og fullstendig rodeo.
Jeg holder pusten. Den unge hoppa er i ferd med å sette opp farten. Jim stopper henne ikke, men snur seg i salen og fanger blikket mitt.
- Så - er det mye organisert kriminalitet i Norge?!
Erfaren og ufokusert
For Jim er nemlig ikke denne første rideturen noen stor sak. Selv ikke når unghoppa blir usikker og traver avgårde. Eller krummer ryggen et lite sekund. Han prater i vei om kriminalitet, utleiehytter og drømmereisemål.
- Trenger de folk til å ri inn hester på Island, tro? Det hadde vært gøy å ri på sånne islandshester.
Han ser på meg som om Island er et lite fylke i Norge og jeg vet svaret. For et utrent øye kan han virke totalt ufokusert der han sitter i salen på unghesten for første gang i år. Men det er liten tvil om at Jim Neubert vet hva han gjør og hvorfor.
Luke stiger også opp i salen inne i den samme rundpaddocken. Han smatter på den mørkbrune hesten han sitter på og når den tar sine første steg tar han et godt grep om lassoen som er bundet på høyre side av salhornet. Han hopper inn i diskusjonen vår om priser på utleieboliger og om det faktisk finnes mafia i Norge.
Cowboyer i bakken?
Nå blir det action! tenker jeg usjenert. Støv, lassoer og hestebein i skjønn forening. Cowboyer som vil smake på jordgulvet og actionbilder av en helt annen verden. Jeg sitter klar med kameraet. Lurer på om lukkertiden er rask nok til det som skal skje.
Men både støv og flyvende cowboyer lar vente på seg. Og det kan nesten virke som om brødrenes mangel på fokus, avslappede holdning, trygge ridestil og normale samtaler er det som får unghestene til å finne roen etter bare noen få minutter. Hestene er sammen og søker støtte hos hverandre. Det er ingenting som gjør vondt. Ingenting som hindrer dem fra å bevege seg. Og som fluktdyr må dette være en stor trygghetsfølelse. De store, mørke øynene deres får et mykere blikk. Snart traver de friskt rundt med en helt annen holdning enn i begynnelsen.
Brødrene ber hestene om å gi etter for trykk på tøylene. Sakte begynner de å introdusere sjenkler. De berører dem over alt på kroppen mens de rir, både i skritt og trav. De finner fram lassoene også. Svinger dem erfarent over hodet til hesten, fanger et forbein. Et bakbein. Flanken. Alt mens de sitter på hesteryggen og skritter rundt. Alt under årets første rideøkt.
Press og ettergift
Men hva gjør egentlig disse to cowboyene her på Hawaii? Fjernt fra fastlandets støvete rancher og velfylte ropingkonkurranser? Hva har de i verktøykassa som andre ikke har, som gjør at Parker Ranch ønsker dem, og bare dem, til å ri inn ranchens unghester? En berømt hestetrener til far? Gode kontakter? Eller noe mer?
I sine velbrukte cowboyhatter, arbeidsjeans, støvete boots og nesten matchende skjorter kan både Jim og Luke Neubert fint gå for å være neste Marlboro-Men. Det er riktignok ingen skinnende trofébeltespenne å finne på de brune lærbeltene deres. Ingen av dem er store navn innenfor konkurransemiljøet, likevel gjør de en av de aller viktigste jobbene i hestens utdannelse. Arbeidet de legger ned i unghestene på Parker Ranch legger grunnlaget for resten av hestens liv.
- Press og ettergift er egentlig alt vi gjør. Det må vel sies å kunne være basen i vår filosofi. Uansett hva vi ber dem om å gjøre så ønsker vi at de skal svare mykt og villig, at deres idé er vår idé. Det er utrolig hva du kan lære en hest hvis det du ønsker er den enkleste løsningen, sier Jim.
Erfaren hestefamilie
De to brødrene har en unik oppvekst som har gjort dem godt rustet til å arbeide med hest. Faren deres, Bryan Neubert, turnerer fortsatt landet rundt for å holde kurs. og er kjent for å formidle filosofien til legendariske Tom Dorrance og Ray Hunt, som han selv jobbet tett med i mange år. Han har gitt ut flere videoer om hestetrening, blant annet videoen "Wild Horse Handling," hvor Jim også deltar. Også søsteren Kate (27) trener hest på heltid, og driver en egen ranch i California hvor hun trener cuttinghester.
Jim forteller at pappa Bryan satte han i salen allerede som fireåring og ba han hjelpe til med å drive kveg. Da Jim var 12 år fikk han betalt for å ri inn sin aller første unghest.
- Vi begynte å jobbe på ranchen når vi ble tenåringer. Pappa pleide å betale oss i forhold til alderen vår. Så når jeg var 14 år fikk jeg 14 dollar for hver hest jeg trente, og når jeg var 19 år fikk jeg 19 dollar.
Luke husker godt en ponni han kjøpte når han var syv år gammel for 100 dollar.
- Han het Pingvin og var en tøff liten mustang. Jeg red han i noen år og solgte han for 1000 dollar senere.
Spesielt nisjemarked
Når brødrene ble eldre begynte de å reise rundt med faren i hele landet og hjelpe til med kursvirksomheten og innridning av hester. Som 16-åring reiste Jim ned til sør-California, hvor han jobbet i skoleferien med å ri inn araber/quarterhestblandinger på en ranch i Pleasanton, California. Luke jobbet for en reiningtrener i Arizona i et år og de jobbet begge for flere ulike cuttingtrenere, før de omsider kom sammen igjen og begynte virksomheten med å reise rundt til store rancher for å ri inn hester.
De ble kjent med mange folk i konkurransemiljøet og ryktet om deres gode resultater og myke, men effektive metoder, ble snart kjent over store deler av landet. Snart ble de oppringt av store rancher som Four Sixes Ranch, King Ranch og kjente trenere i cuttingmiljøet. Siden har de vært langt fra arbeidsledige.
- Det å ri inn unghester på ulike steder er nok et nisjemarked. Men vi har utvilsomt et lite hjørne av det markedet, sier Luke
- Det er ikke så mange som rir inn unghester i den skalaen vi gjør. Ranchene som leier oss inn vet godt at vi får jobben gjort og de vet at hestene vil fungere godt for dem senere, og det er nok dette som gjør oss ettertraktet.
Tryggere sammen
Det er altså første dag med de to brødrene og jeg blir berøvet både action, støv og dryppvåte hester, slik man ofte ser i en rundpaddock. Det er likevel mye som foregår som ikke direkte kan ses med det blotte øye. Det handler om feel - om følelse. Brødrene vet akkurat hvor mye eller lite de skal be om, i hver situasjon, og med de forskjellige hestene.
De vet når de skal gi etter eller når de skal la hestene søke etter ettergiften. De vet hva som vil skje før det skjer. Og derfor er de raske nok til å oppmuntre eller avverge det. I rundpaddocken samarbeider brødrene tett og arbeider som regel alltid to hester av gangen.
- Når unghestene er to inne i rundpaddocken føler de seg straks mye tryggere. Blir de usikre kan de søke til hverandre, forteller Jim.
Det videre arbeidet består av enkle leieøvelser, en kort oppsummering av fjorårets innlæring og en sjekk før brødrene setter seg i salen. Kan hestene vike for press? Komme mykt og villig når tauet blir stramt? Er de komfortable med en pisk med plastikkpose som berører dem over hele kroppen? Som flagrer over ryggen deres, omtrent der brødrene senere vil sitte i salen? Får hestene panikk av å føle noe på beina? At de sitter fast? Brødrene bruker veldig mye tid med både tau og lasso rundt hestenes bein, for å få dem komfortable og trygge med å sitte fast og kjenne tauet stramme rundt ulike deler av kroppen. Alle hestene blir tilvendt det å gå med heller, både på for- og bakbein. Desensitivisering ser ut til å være et viktig nøkkelord i brødrenes unghesttrening.
Tillit med kløing
Dagen går så altfor fort. Plutselig er solen i ferd med å forsvinne bak i horisonten. En hest vrinsker i det fjerne. Lyden av gresshoppene utenfor er som en mild bakgrunnsmusikk. En enslig lyspære lyser ned over de to brødrene som står i rundpaddocken med dagens to siste hester. Jim løfter av cowboyhatten og stryker fingrene gjennom håret. Ved siden av han står en liten, kastanjefarget hest. Hun hviler det ene bakbeinet og underleppen henger slapt.
Det er helt stille inne i rundpaddocken. Jim finner et kløsted på kroppen til hoppa og følger blikket hennes med øynene. Hoppas overleppe blir lengre og blikket mykner. Han smiler.
- Det er jenta si, det.
Surfecowboyer
De to hestene slippes ut igjen til de andre og brødrene forsvinner inn i den lille brakka de disponerer. Noen minutter senere kommer de ut igjen - ikledd vanlig t-skjorter og blomstrete Hawaii-shorts. Luke er har fått på seg sandaler, mens Jim tviholder på cowboybootsene. Jeg forsøker å tenke på noe alvorlig.
Så setter vi oss i pickupen og tar med surfebrettene til stranden med den mykeste sanden, de frodigste palmetrærne og skiltet med "se opp for kokosnøtter."
Dette er tredje og nest siste del i serien "Horsemanship på Hawaii." Har du ikke fått med deg begynnelsen? Del 1 finner du her, og del to finner du her.
Del 4 i denne serien kan du lese her.