En kvegranch med historie
(DEL I KAN DU LESE HER)
Så var det altså skolestart. Fulle klasserom, spente lærere, skjerpa, solbrune studenter med mange nye sommerminner.
Men på første rad i fotoklassen like utenfor byen Glenwood Springs i Colorado var det en ledig plass.
- Hvor er Trine?
Lærer Derek så litt ubekvem ut av spørsmålet fra en av elevene.
- Hun er... Hun har fått... Hun dro til Hawaii. For et fotoprosjekt. Hun skulle dokumentere arbeidet til to cowboyer som skulle trene hester der.
Han renset stemmen.
- Hun vil være med oss igjen om noen uker.
Aloha
Omtrent samtidig, på Big Island, den største av de åtte øyene Hawaii består av, gikk jeg av flyet utenfor byen Kona og rett på det som kjentes ut som en usynlig, klebrig vegg.
Fra den kjølige aircondition-luften i flyet fra Phoenix, Arizona, til en tett, lummer og varm havluft på stillehavsøya. Solen skinte bak en tjukk dis og det luktet hav og varm asfalt. Klærne klebet seg allerede til kroppen. Én etter én forsvant de andre passasjerene med bagasjen til ventende biler og gjensyn med glade mennesker som ønsket dem velkommen.
Jeg sto der utenfor den lille flyplassen som en liten jentunge alene på et kjøpesenter uten mamma. Jeg hadde ingen anelse om hvem jeg ventet på, eller om noen egentlig ventet på meg.
Passende nok nærmet det seg en liten, gråhåret mann med briller og bredt glis.
"ALOHA!" ropte han høyt og rakte fram en stor, tjukk krans av røde blomster han ønsket å tre over hodet mitt. Jeg bøyde meg fram og lot han legge den om halsen min.
Det var Hosea Kani. Delvis pensjonert, nå salmaker og litt altmuligmann. Hosea hadde ledig rom ovenfor salmakerverkstedet sitt. Der skulle jeg få bo mens jeg var her.
- Er du sulten? Du må være sulten. Kom! Han tok armen min og dro meg inn i Hawaiis ukjente verden.
Rå fisk og peanøtter
Det var rå fisk. Det var bli kjent-lunsj på en lokal restaurant I Honoka'a, på nordøstsiden av øya. Havet strakte seg så langt øyet kunne se nedenfor den lille byen og det var umulig å ha på seg noe mer enn en t-skjorte selv om det nå plutselig regnet. Tette, myke dråper som nesten ikke kunne høres gjorde alt varmt og vått.
Restauranten var egentlig stengt, men Hosea ble vinket inn og vi slo oss ned med frysebagen full av kald øl og rå fiskebiter fra fisk som han selv hadde byttet til seg. Den unge hippien som arbeidet på restauranten lot meg smake den sorte bønneblandingen som han skulle lage til frokost-burritosene dagen etter. Og han fortalte om clutchen i den gamle bilen hans som hadde tatt fyr.
- Når kommer cowboyene? spurte Hosea.
Han tok en slurk øl og knasket på en pose med kokte peanøtter. Han hadde drømt om å få hilse på de to brødrene Jim og Luke Neubert lenge. Han hadde en venn, en pensjonert paniolo, den lokale betegnelsen for cowboy, som hadde fått hilse på brødrene for noen år siden. Hvert eneste år var nemlig brødrenes ankomst for å temme hester på Parker Ranch stor stas blant innbyggerne i Waimea.
- Om to dager, svarte jeg, like spent som han.
Turistattraksjon
Jeg hadde ankommet Hawaii et par dager før brødrene Neubert skulle dukke opp. Mye skulle ordnes i forkant. Jeg måtte blant annet skaffe meg bil og innhente tillatelser fra Parker Ranch til å fotografere på området. Den historiske ranchen var nemlig langt fra noen vanlig kvegranch. Det er en av de største privateide ranchene i USA og strekker seg i alle retninger med hvite tregjerder, størsteparten mellom byen Waimea og den sovende vulkanen Mauna Kea.
I tillegg er ranchen blitt en av de største turistattraksjonene på Big Island. Hver dag kan du være med på ATV-turer ut på ranchens sletter, eller ta en langtur på hesteryggen ved foten av Mauna Kea. Likevel er det en velfungerende arbeidsranch i aller største grad og rundt 35 000 kjøttfe beiter på ranchens områder. Tolv paniolos arbeider heltid på ranchen og bruker både hester og motoriserte kjøretøy til arbeidet med kveget. En av dem er cowboss Keoki Wood. For han er brødrene Neubert sin ankomst blitt et årlig høydepunkt.
Ønsker trygge hester
- Det faktum at disse to brødrene kan komme hit i én måned og få alt arbeidet gjort [temme og ri inn unghestene] er en prestasjon i seg selv. De er praktiske og tilpasser programmet sitt til hver av hestene de arbeider og for å fylle våre behov. De vet at det viktigste for våre menn er hester som er trygge i de fleste situasjoner og derfor bruker de mye tid på å gjøre dem komfortable med alt mulig rart som kan komme til å dukke opp, forteller Wood.
Jerry Hoopai, en av de tolv arbeidende panioloene på ranchen, gleder seg også hver gang brødrene ankommer øya. Da inviterer han dem hjem til familien på røkt villsvinkjøtt. De prater om hest, trening og roping, og han får gode råd fra brødrene om hvilke unghester han bør velge seg ut som kommende ranchheter.
- De er veldig ærlige på hvordan hestene fungerer. Noen takler livet som ranchhest bedre enn andre, og jeg plukker alltid ut et par unghester fra flokken de temmer og rir inn basert på hva de synes. Så lang har de hatt rett hver eneste gang, forteller Hoopai.
Kvegbaronen John Palmr Parker
Historien om Parker Ranch begynner egentlig så tidlig som i 1809, kun én generasjon etter at kaptein James Cook oppdaget øygruppen Hawaii for aller første gang. En nitten år gammel seiler ved navn John Palmer Parker jobbet på et seilskip på vei fra fastlandet til Hawaii. Da skipet satte kursen tilbake til fastlandet, ble Parker igjen på øya, godt gjemt i et tykt buskas, til skipet hans hadde forlatt øya. Den unge seileren ville skape seg et nytt liv på den vakre øya. Lite visste han at han snart skulle bli bland øyas mest innflytelsesrike personer.
Noen år senere fikk han som en av de første tillatelse fra Hawaiis Kong Kamehameha I til å skyte noen av de flere tusen villkvegene som levde godt gjemt i Hawaiis dype daler. Det var en vanskelig oppgave, men den unge seileren kom tilbake til kongen med større fangst enn noen annen. Dette ble begynnelsen på en lang og begivenhetsrik karriere.
Etterhvert som etterspørselen etter biff økte, ble Parker stadig mer kjent og ettertraktet for sitt arbeid med å fange villkveg. På en liten ranch utenfor Waimea, med bare ett mål til disposisjon i begynnelsen, begynte Parker å gjøre store penger i kjøttmarkedet, både ved eksport til fastlandet og salg til lokale på øya. Gradvis vokste ranchen til å bli en av de aller største ranchene i USA.
Ett år siden sist
Dagen før ankomsten til brødrene Neubert har paniolosene drevet de tretti unghestene inn i mindre paddocker utenfor the breaking pens, låven med de fire rundpaddockene. Det er en blanding av åringer, toåringer og treåringer. De fleste er en blanding av fullblodshester og quarterhester. De er bygget for fart og allsidighet ute på de langstrakte slettene.
Åringene er aldri blitt gjort noe med. De skal grimetemmes og håndteres. Toåringene skal starte forberedelsene til å bli ridehester, mens treåringene, som alle fikk en håndfull økter med rytter på ryggen i fjor høst, nå skal videreutvikles som ridehester.
Det er våkne hester som står sammen i de mindre innhegningene utenfor the breaking pens. Til vanlig går de på milevis med gresssletter på områder gården disponerer nord for Waimea. De har tilbragt late sommerdager sammen med hverandre, men nå står de samlet i små innhegninger og lurer på hva som skal skje. Husker noen av dem erfaringene fra fjoråret? Hva brødrene Neubert gjorde med dem da? Er det gode erfaringer? Kan brødrene plukke opp treningen der de avslutttet, selv om det er gått tolv måneder siden sist?
Og hvem er egentlig disse to karene alle gleder seg sånn til å treffe?
Dagen før dagen
Det ble en lang kveld. Hosea tok meg med til J4 Ardade Ranch. Vi skulle se på områdene deres, men det regnet og regnet, så det ble med to kopper kaffe på kjøkkenet og prat om regjeringens fuglereservat på Mauna Kea som ødelegger for de lokale. Og historier om den gjemte dalen bortenfor Waipipi, der det sies å være villhester.
Vi satt oppe til langt på natt, Hosea og jeg. Posen med kokte peanøtter var erstattet med en ny. Han kalte det for å "drink beer and talk stories." Gresshoppene spilte i gresset rundt huset, regnet trommet mykt på blikktaket og under taket, i verkstedet uten vegger, satt vi på hver vår krakk og lente oss mot det brede salmakerbordet. Så tikket det inn en melding på mobilen min.
- Vi begynner i morgen klokken 9. Møtes ved the breaking pens. Jim.
Holo holo paniolo
En hest som vrinsker. Lyden av raskt trav. Prusting. En mannestemme som smatter. Smell fra en pisk. Eller lasso? Et par mumlende ord. Jeg går mot mørket på andre siden av de solide, gamle treplankene rundt den fremste rundpaddocken i the breaking pens. Innenfor ser jeg omrisset av to karer med hver sin cowboyhatt, rutete skjorte og møkkete jeans. De har kontroll på hver sin hest. Jeg ser en posepisk i hånden på den ene mannen og en lasso i hånden på den andre. De stryker hestene på kroppen og begge hestene rykker til av berøringen.
Hestene ser meg først. De stopper opp, topper ørene. Den nærmeste av de to mennene snur seg og møter blikket mitt mellom de to plankene. Han myser litt. Ansiktet hans trekker seg litt sammen, som om han tenker hardt. Så plutselig retter han seg opp og smiler bredt.
- Trine!!
Det er stemmen til en som hilser på en gammel bekjent og jeg får lyst til å snu meg for å se om det er noen som står bak meg. Han slenger fra seg lassoen, slipper leietauet til hesten han jobbet med og kommer bort.
- Velkommen til Hawaii. Vi har akkurat begynt. Bli med!
Del 3 i denne serien kan du lese her.
Fikk du ikke med deg første del? Den kan du lese her.
