Skolestart på Hawaii
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest.no, og er nå tatt opp igjen for å glede nye lesere.
Det blåser en kraftig vind fra nord over slettene utenfor byen Waima på the Big Island, Hawaiis største øy. Vinden bringer med seg regntunge skyer som smyger seg over de frodige åsene. Det lukter en blanding av salt hav, regn, fuktig gress - og hest. To unge menn kommer kjørende i en grå pickup. De stopper foran porten ved et steingjerde som brer seg rundt en enslig låve med grønne trevegger og et falmet, rødlig metalltak. Det er en uvanlig låve som verken rommer høy eller hestebokser, kun fire store rundkoraller. Stedet kalles "the breaking pens."
- Denne var det ikke så mye igjen av, sier den yngste av de to mennene og plukker frem en lang pisk med rester av en plastikkpose knyttet i enden. Han roter gjennom en stor, brun bag full av hodelag, grimer, tøyler, heller, lassoer, chinks, hovslagerverktøy og sporer, og plukker frem en ny pose som han knytter på pisken.
Det er august og skolen har startet de fleste steder. Også på Hawaii gjør unghestene på Parker Ranch seg klare til første skoledag, begynnelsen på en intens læreperiode som skal gi dem en innføring i livet som ridehest. Brødrene Jim og Luke Neubert har ankommet øya og tilsammen skal de den neste måneden ri inn rundt tretti hester ved foten av den sovende vulkanen Mauna Kea.
Begynnelsen
Men stopp litt.
Hvordan begynte egentlig dette?
Hvordan havnet jeg, en enkel norsk jente, på Hawaii sammen med disse gutta? Og hvorfor?
Historien begynner egentlig en måned tidligere, en varm julidag for mange år tilbake på Schiferls WJ Ranch akkurat på grensa mellom Nebraska og Sør-Dakota. Jeg studerte den gang fotografering i Colorado, men det var sommerfri fra skolebøkene og jeg tilbragt derfor sommeren på "tidenes roadtrip" i USA. Jeg reiste gjennom en rekke stater fra vest til øst, på jakt etter gode historier og spennende hestefolk jeg kunne lære av. Nå hadde jeg funnet veien til denne ranchen utenfor småbyen Yankton, hvor hestetrener Bryan Neubert skulle holde en fem dager lang clinic med innridning, rideklasser, roping og kvegarbeid.
- Skal du telte?!? spurte rancheieren forbauset når han så min fullstappede, gullrustne Subaru, en velsmurt 84-modell ved navn Tommasine. Han så mistenksomt på mitt grå-oransje telt, som jeg hadde kjøpt på Walmart til 21 dollar og satt opp i hagen hans. Utrolig nok var det ganske vanntett. Sånn delvis i all fall.
Og slik ble jeg til ukas mest fascinerende person. Hvem var jeg? Hvor var det jeg kom fra egentlig? Og hadde jeg virkelig reist tvers over landet den bilen? Det var som om cowboyene i Sør-Dakota var revet ut av sin egen, myke komfortsone bare ved tanken på roadtripen min. Og de minst hardbarkede forsvant raskt inn i sine ti meter lange hestehengere med innebygd leilighet.
Ideen blir til
Bryan Neubrert var en hestemann i en klasse for seg. Ydmyk, rolig, konsekvent og fullstendig oppslukt i hver enkelt hest han jobbet med. Han hadde feel og hestetekke som få jeg har sett tidligere, og han formidlet kunnskapen sin på en myk, nesten stillferdig måte. Jeg hadde møtt mange flinke hestefolk denne sommeren allerede, men visste at dette var en hestemann langt utover det vanlige.
Det var dag to av kurset, morgentrøtte tilskuere halvsov i stolene sine og dagens først ekvipasjer var begynt å varme opp inne i ridehuset. Alle virket tørre og varme, bortsett fra meg. Wallmart-teltet mitt var tydeligvis ikke så vanntett som jeg hadde trodd.
- Hvis dere vil se noe imponerende så må dere se sønnene mine jobbe hest, fortalte Bryan til tilskuerne mens regnet fosset ned utenfor.
- Det er helt utrolig hva de gutta får til. Jeg skulle ønske jeg kunne ta kreditt for alt de kan, men det kan jeg ikke. De gjør ting jeg aldri ville klart å gjøre. De er helt fantastiske med hest, fortsatte han.
Han fortalte videre at de jobbet for en rekke ulike rancher i USA med å ri inn unghester. De hadde spesialisert seg på å starte store mengder hester samtidig, og det fantes ikke den hest de ikke kunne få til.
Jeg lurte på hvem disse to guttene var. Jeg ante ikke at Bryan hadde to sønner en gang. De var i alle fall ikke med på denne clincien. Patty, kona til Bryan, sto ved siden av meg. Hun snudde seg mot meg med et stort smil.
- Ja vet du hva Trine, du skulle møtt Jim og Luke! Du ville likt dem. De reiser blant annet til Hawaii hver høst for å trene hester på Parker Ranch. Det er der du skulle vært å tatt bilder!
Det var nok bare ment som en av de vanlige, amerikanske høflighetsfrasene uten noe mer substans i seg, men jeg kunne ikke la vær å se for meg to cowboyer trene hester med Hawaiis sandstrender i bakgrunnen og tenke på hvilke fantastiske bilder det ville blitt. Og alt jeg kunne lære.
Utover kvelden, mens hestetrening ble erstattet med stort bål, kalde øl og gitar- og banjospilling blant noen av de mest musikalske kursdeltakerne, var det som om ideen med cowboyer, Hawaii og Parker Ranch nærmest gjæret og ble enda større og tydeligere. Og når neste morgen opprant, med skyfri himmel og varm sommersol, boblet det inni meg. Jeg hadde fått en vill idé. Kanskje jeg kunne bli med disse to sønnene til Bryan til Hawaii denne høsten. Var det mulig å få til, tro?
Er det mulig?
Og slik ble det til at jeg fikk nummeret til Jim Neubert av Patty og beskjed om at de planla neste tur nå kommende august, om en knapp måned. Jeg endte med å ringte Jim hver eneste dag de neste fire dagene, men fikk aldri noe svar. En liten stemme fortalte meg at det ikke var noen vits. Han var opptatt, han ville ikke like ideen min. I tillegg hadde skolen begynt igjen og det ville sikkert ikke være mulig å ta flere uker fri i begynnelsen av semesteret.
Det gikk mest sannsynlig ikke.
Men likevel. Tenk om det gikk?
Så jeg ringte én gang til. La igjen enda en beskjed. Nevnte mange flotte formuleringer, fotograf og ordet fantastisk minst tre ganger.
Neste dag ringte Jim Neubert tilbake.
Overtalelsen
Å si at Jim Neubert var begeistret for min idé om å bli med dem til Hawaii i to uker for å dokumentere arbeidet han og broren skulle gjøre med unghestene, er nok å ta litt hardt i. Sannheten var egentlig at han ikke virket så veldig begeistret i det hele tatt.
- Så du sier at du vil være med til Hawaii noen dager for å skrive en sak om oss for et skandinavisk hesteblad? Er det riktig?
- Ja, delvis. Men ikke dager. Uker. Jeg vil dokumentere alt arbeidet dere gjør.
- Uker?!!?
- Ja...?
Stillheten
Den pinlige, litt rare stillheten når man står utenfor sin egen rustgule Subaru, denne gang i oppkjørselen på en ranch utenfor Rapid City i Sør-Dakota, og snakker i mobiltelefonen som bare virker dersom den står på høyttaler og venter på et svar som kanskje vil endre hele resten av sommeren. Jeg husker at det var varmt og lummert og jeg stirret ned på telefonen mens jeg ventet på å høre stemmen til Jim. Dommen.
- Vel...
Sekundene føltes som små evigheter. Jeg hadde lyst til å hjelpe han med å ta en avgjørelse, men holdt pusten i stedet.
- Jeg antar det bør gå bra. Ja, det bør vel ikke være noe problem, det, svarte han til slutt.
Resten av samtalen husker jeg veldig lite av. Vi ble i alle fall enige om en omtrentlig avreisedato. Alt som gjensto var hvor jeg skulle bo og hva jeg skulle si til skolen som gjorde at jeg fikk lov til å starte to uker senere enn alle andre. Men ville ikke lærerne forstå? De måtte vel forstå? Dette var jo en once in a lifetime-mulighet! Jeg kunne ikke la den gå fra meg. Cowboyer. Hawaii, solnedganger, unghester, trening, horsemanship, surfebrett og kokosnøtter i skjønn forening. Hvem kunne si nei til noe slikt?
Jeg gikk i gang med planleggingen med én gang. Fremfor meg lå et eventyr jeg ennå ikke helt ante omrissene av.
The Breaking Pens
Stedet hvor alle unghestene har blitt ridd inn helt siden Parker Ranch ble etablert på the Big Island, Hawaii, i 1847. På treplankene inne i rundpaddockene har hestetrenere karvet inn navnene sine og årene de var ansatt for å ri inn unghester. Noen er såvidt leselige. Willie K. 1929. Curt C. 1945. R. Riemann 1994-2001.
De to mennene bærer med seg to godt brukte westernsaler inn i stallområdet og sveiper blikket over hestene som er samlet i små innhegninger utenfor. Hestene ser på dem med store, mørke øyne der de står tett sammen med toppede ører. Avventende. Våkne. Det er august og skolen har startet de fleste steder. Gruppen med unghester går også en lærerik periode i møte.
De to mennene er kommet fra fastlandet for å gi dem en innføring i livet som ridehest. Trening av unghest er deres spesialfelt. De jobber på kontrakt for noen av USAs største rancher og skal i løpet av de neste åtte ukene forvandle de tredve unghestene til trygge ranchhester. Men Jim og Luke Neubert er ikke helt som andre hestetrenere.
- Det er ikke så mye hva du gjør, men når du slutter å gjøre det du gjør, sier Jim og åpner døren på gløtt inn til en helt ny verden av hestetrening, innridning, horsemanship og palmesus.
Og dermed er skolen i gang.
Del 2 i denne serien kan du lese her.