Hestene ga Nina livet tilbake – nå hjelper de andre
Nina Vikor var sykepleier og hadde lang erfaring innen ungdomsarbeid, rus og spiseforstyrrelser. Hun levde en travelt liv da hun for snart syv år siden ble utsatt for en trafikkulykke som endret alt.
– Jeg har holdt på med hest store deler av livet, men grunnet mange oppgaver, mastergrad, studier, verv i FAU og interesseorganisasjoner og dessuten familie, barn og fritidsaktiviteter, var det ikke rom for hest i livet for en periode. Tanken var å ta opp igjen ridningen så snart barna ble store, sier Nina til Hest.no.
Bilulykken hun var utsatt for, skjedde like før hun skulle levere inn masteroppgaven i helsevitenskap. Hun ble satt ut av spill, og måtte gjennom utredninger, rehabilitering og behandlinger.
– Etter bilulykken var jeg langt nede. Jeg var deprimert som følge av smerter og tapet av muligheten til å fungere som før.
Et rollebytte
Som en del av rehabiliteringen, deltok Nina på ridefysioterapi på Hjørgunn Gård i Fredrikstad. Da livet var på sitt mørkeste, tenkte både mannen hennes og foreldrene hennes på det samme. De tenkte på hestene.
– Da mannen min spurte om ikke vi skulle kjøpe hest igjen, trodde jeg han var blitt helt sprø. Det kunne aldri i min villeste fantasi la seg gjøre. Men én hest ble fort til tre hester.
Siden har Nina gått en lang vei. I starten klarte hun ikke en gang å løfte et greip. Foreldrene hennes, mannen hennes, annen familie og venner har bidratt, og bidrar enda, svært mye.
– Det hadde aldri gått uten dem, understreker hun.
Nina utdyper at hun enda er langt unna å være i jobb. Men hun har de siste årene begynt å bruke sine erfaringer og sin faglige tyngde på en helt ny måte.
– Det er hestene som har hjulpet meg med å komme helt hit. Hvor jeg hadde vært uten dem, og familie og venner, er vanskelig å si.
Firbeinte terapeuter på Grønsand
Den lille flokken på tre hester står på Stallen Grønsand Mestringssenter i Asker i Akershus.
Gjennom sin egen rehabilitering, fikk Nina opp øynene for den terapeutiske effekten hestene kan ha på mennesker, og det dannet grunnlaget for at hun begynte å tilby gratistjenester med hest på gården.
Terapeutene er dølahestene Jojo og Bruno, og islandshesten Bakkus. I løpet av et par uker ankommer også en nordlandshest med erfaring fra Inn på tunet-drift.
– Vi tilbyr mennesker et sted å reise til der det er stille og rolig. Der de kan være seg selv, sammen med hestene, sier Nina.
Fem år gamle Pelle fikk ikke leve som andre barn. Han var under behandling for kreft, og hverdagen bestod av smerter, nåler og medisiner. På hesteryggen kunne han være en ekte cowboy, til tross for nervesmertene i bena.
En annen bruker har ME, og det kan gå én dag eller tre uker mellom hver gang hun orker å komme innom. Men det å ha muligheten, betyr så mye for henne at hun ikke engang kan sette ord på det.
– Den største forskjellen, er at hester får frem ting man ellers ville brukt ti, eller kanskje tyve terapitimer på. Man kommer raskt til kjernen, og det er veldig spesielt. For eksempel hvis hesten går sin vei, hvilket kan tolkes som avvisning, så kan man stille spørsmål om hvorvidt dette er noe de kan relatere til, hva det handlet om og hva det fikk dem til å føle.
Finner en ro med hestene
Cathrine Gudem er blant dem som besøker Grønsand ofte. Hun red i rideskolen da hun var yngre, men da hun møtte Nina på Kiwi – som hun tross alt spilte fotball med i tenårene – hadde hun ikke sittet på hesteryggen på 30 år.
– Nina tilbød meg å komme og hilse på hestene, men det tok lang tid før jeg tok mot til meg og gjorde det. Siden har jeg vært der veldig mye, og lært mye om hest, og minst like mye om meg selv.
Cathrine utdyper:
– Jeg har mine ting som jeg sliter med, blant annet å stole på mennesker. Jeg stoler nok mer på Jojo og Bakkus, enn på folk. Men hestene har gjort meg mer bevisst egne tanker og følelser.
Hun blir litt på gråten.
– Det er de små tingene jeg opplever i stallen som gir meg så mye i hverdagen. Stallen er det eneste stedet der jeg kan sette tanker og følelser litt på vent, og bare nyte. Og jeg kan gråte eller være frustrert, uten at noen dømmer meg.
Cathrine har selv en sønn med ADHD som sliter på skolen. Å se ham med hestene, får henne til å tenke på at flere politikere bør få opp øynene for den viktige rollen dyr spiller i terapi.
– Han sier at stallen er det eneste stedet han er der det ikke bare bobler i kroppen. Slik føler jeg det også. Jeg finner en ro med hestene.
– For å bare puste, sanse og koble ut
Selv mannen til Nina kjenner på dette. Han hadde ingen erfaring med hest da familien kjøpte den første hesten for noen år siden, og også han har en krevende og stressende jobb.
– Etter lange dager, hender det at han treger en tur i stallen før han kommer hjem. I dress og det hele. Han har hatt med sine kollegaer i stallen, som har skjønt hva han prater om på jobben. Når hestene får kveldsmat, henger han over ryggen deres for å bare puste, sanse og koble ut.
Nina hadde ikke helt det samme synet på hest som terapeut da hun var ung.
– Da var det mer fart, morro og konkurranse. Nå er jeg helt i andre enden av skalaen, sier hun med en liten latter.
– Det har vært en spennende reise, som jeg faktisk ikke ville vært foruten. Jeg er takknemlig for alt disse årene har lært meg, og alle hestene og menneskene jeg har møtt. Bilulykken åpnet nye dører.
Veien videre
Den siste tiden har Nina også jobbet deltid ved Stallen Gaustad i Oslo, som tilbyr poliklinisk behandling med hesteassistert terapi.
– Jeg begynte etter hvert å hospitere der noen ganger i uka, og i dag er jeg ansatt som vikar, og stepper inn ved sykdom.
På Stallen Gaustad jobber de gruppebasert med psykoterapeutiske øvelser med hest.
– Det er kjempespennende, og jeg har lært veldig mye, sier Nina.
Hva gjelder veien videre på Grønsand, kan hun fortelle at hun har begynt å ta betalt for noen av tjenestene. Hun er enda i startgropa, men håper å kunne rekruttere flere frivillige og bygge opp et sted der alle er velkomne.
Saken ble først publisert på Hest.no i desember, men trekkes frem igjen til glede for nye lesere!
Kari skrev bacheloroppgave om hest i terapi: – Vi er omgitt av press, men hesten dømmer ingen
