For omkring fire år siden startet Per Hendrik Waaler til start på et dressurstevne i Sverige med sidepull på hesten sin. Hvilket, som kjent, er imot reglementet. Da reiste de fire svenske dommerne seg, tok med seg papirene sine og gikk. Den engelske dommeren ble sittende, og plasserte ham som nummer to i klassen.

– Jeg har dessuten festet tøylen slik at nesereima får trykket ved flere anledninger. Så jeg innrømmer å ha jukset. Og jeg har ikke det minste dårlig samvittighet for det, sier Waaler.

Den tidligere norgesmesteren har akkurat trent en av treåringene sine når Hest,no ringer, og skal kjøre inn høy på løsdriften og fôre lunsj før en ny økt med en fire år gammel unghest venter.

– Hvor mange hester vi har her nå? Det tør jeg ikke å telle. Da finner nok Helene ut at vi må selge, sier han med en liten latter, men innrømmer likevel at han tror tallet ligger på 16 stykker. 

Sammen med sin kone, Helene Waaler, har han i dag tilholdssted i Blekinge i Sverige. Hverdagen går til innridning og utdanning av unghester og treningshester, undervisning, kurs og drift av egen stall. På gården har paret flere dressurelever boende, som undervises og hjelper til med de daglige oppgavene. 

– Problemene sporten står i nå, kunne vært fikset på en dag, sier han, ganske bastant.

– Men det vil ikke være smertefritt med en slik overgang. Samtidig er det enkle tiltak som skal til. 

Langt ifra noe nytt

Siden sist Hest.no snakket med ham, har det skjedd en hel del. Waaler vet nesten ikke hvor han skal starte. I juli i fjor var det opprettet en underskriftkampanje mot stramme nesereimer etter Falsterbo Horse Show. Et tema som har vært en fanesak for dressurrytteren i mange år, og som han delte sine tanker om. 

• Les intervjuet: Debatt om stramme nesereimer etter Falsterbo Horse Show: Sporten må skape en forandring før det er for sent, mener Per Waaler

For elleve år siden skrev rytteren et brev til det svenske rytterforbundet. Et brev om at endringer måtte til. At bedømmingen han så med egne øyne, ikke var riktig ut ifra hverken reglementet eller etiske prinsipper. 

– Denne debatten er derfor langt ifra noe nytt, men noe folk har ropt høyt om i årevis. Men til de som er enige med meg, har jeg sagt at dette er vår bølge. Det er nå vi må surfe! Det har aldri vært en større sjanse til å skape forandring enn nå. Derfor har jeg igjen kontaktet det svenske rytterforbundet, hittil uten hell. Men jeg er en tålmodig mann, og kan vente på neste avsløring, eller den etter det, for jeg vet at de kommer. Jeg har selv hørt mange grusomme historier, og kan skrive under på at dette bare er toppen av isfjellet.

Nylig tok Waaler også kontakt med Norges Rytterforbund. Hans budskap var tydelig: Hvem nå enn de hadde rådført seg med de siste årene, måtte de slutte å høre på. 

– Vedkommende har gitt dårlige råd. Sporten er på vei i full fart mot stupet, og de som ikke handler i dag, vil holdes ansvarlig. 

Mener det som er gjort til nå ikke holder

Siden i fjor sommer har FEIs velferdskommisjon avsluttet sitt arbeid. Nye tiltak er foreslått og iverksatt. Men mest bemerkelsesverdig av alt – sportens «social licence to operate» har blitt kraftig utfordret av skandaler og avsløringer. Først og fremst gjeldende treningsmetoder hjemme, men nå også på verdens største konkurransebaner. 

Sist uke delte svenske Sportbladet en gravesak med bilder som for alvor skapte engasjement i miljøet på et internasjonalt plan. Fotografen bak bildene som ble delt, kunne fortelle at han så blå tunger hos majoriteten av ekvipasjene som startet verdenscupen i dressur i Amsterdam i år. 

– Hva synes du om arbeidet som har blitt gjort på forbundsnivå nasjonalt og internasjonalt?

– De fleste tiltakene er ting som ikke gjør noe av seg. Kandar vurderes å gjøres valgfritt, men de som vil bruke det, vil fortsatt bruke det. Sporer er gjort valgfritt, men i praksis kan alle fremdeles ri med sporer. FEI laget et råd som skulle se på dette, men de har samtidig ikke fulgt rådets forslag. Det får meg til å lure på om det er nødvendig at det blir full stopp før forandringer skjer. Jeg håper ikke det, men time will show. Kanskje er noen fremtidsrettet nok til å innse at store ting må skje nå, ikke når det er for sent, sier dressurrytteren, og fortsetter:

– Vi nærmer oss å miste den sosiale aksepten med stormskritt, på lik linje med dyr i sirkus og pelsdyrnæringen. Og hvis vi ikke kan oppføre oss bedre enn vi gjør nå, har vi egentlig noen rett til å holde på med dette? Andreas Helgstrand kommenterte i fjor at hester er sportsrekvisitter. Da er det ikke rart at mange setter spørsmålstegn ved bruk av dyr i sport. Det gjør jeg selv også noen ganger. 

Nesereimen skjuler problemene

Waaler setter fingeren på problemene. Det er ikke bare de blå tungene. Det finnes mange blinkende varsellamper på at en del Grand Prix-hester i toppen ikke er i balanse eller selvbærende. Da bør de heller ikke få gode poeng. 

– Hvilke tiltak ville du selv iverksatt om du fikk bestemme?

– Nesereimen kommer i første rekke. Slakker vi den, vil hesten offentlig kunne vise hva den mener om vår ridning. Det vil tvinge rytteren til å ri på en annen måte. Jeg har sett rytterne som kritiseres akkurat nå ri i andre settinger, for eksempel på unghester, og skrytt av ridningen deres. Jeg har sett dem lese hestene godt og vise deres virkelige talent, innleder Waaler.

At nesereimen lukker hestens munn, sammenliknes av hesteodontologer med å skjule problemene. Skjule at trykket i munnen krøller tungen dens oppover i ganen under kandarstangen. Og skjule hvilken enorm kraft stangen kan gi. Selv om kontakten i tøylen ser avslappet ut, kan den tilsvare minst fire til fem ganger av kraften man ellers kan påføre, påpeker Waaler. 

– Sannsynligvis er ikke en gang rytterne selv klar over hvilket trykk de påfører hestens tunge. Personlig mener jeg man ikke trenger bevis for at dette er ukomfortabelt for å forstå at det er feil. Det har ikke engang med hestevelferd å gjøre, men med helt generell ridelære. Vi ønsker at det skal se ut som hesten gjør øvelsene av seg selv, sier rytteren.

– Vi må begynne å premiere annerledes

– Neste punkt, er dømmingen. Vi må begynne å premiere annerledes. Jeg ser ryttere som rir med letthet og i harmoni, og noen av dem har fått kritikk for en for åpen form. Til tross for at hesten går i korrekt form! «I am not going to change», lød det fra en av dem. Det er ikke heldig for sporten at man må være arrogant nok til å ikke gjøre som dommerne sier, sier den engasjerte rytteren, og fortsetter:

– Når jeg trener hester, starter jeg med det letteste, og fortsetter helt frem til jeg finner det enkleste vi har problemer med. Det å se at ni av ti hester i en Grand Prix-klasse ikke gjør en korrekt overgang fra trav eller galopp til skritt, er både skuffende og feil.

Han utdyper at en korrekt overgang ifølge reglementet stiller krav om en aktiv bakpart, ikke bare en frampart som tar støtet. Sistnevnte er ingen biomekanisk skånsom måte å gjøre en overgang på. 

Det samme gjelder hester som går falskt til tøylen, og som bøyer halsen for å unngå kontakten. Ingen bør ønske å kontrollere hestens hode og hals. Å gå til tøylen, bunner i en kropp i balanse og aksept av bittet. 

– Slik ridning ville ikke en gang fått godkjent av en dommer som visste hva hen så etter. Hva premierer man hvis disse grunnfeilene får passere? Et Grand Prix-program bygger på en lang serie av overganger, og det er tvilsomt at de vanskelige overgangene fungerer optimalt om ikke de enkleste gjør det. Flere dommere peker på en snillere dømming i dag, der ridning som får gode poeng, ville fått underkjent før. Min hypotese er at det henger sammen med at vi vil vise utad at vi er dyktige. Jeg tror vi ville kommet langt med å premiere det som egentlig står i reglementet. 

Prisen å betale for å heve stemmen

Hvorfor har ikke flere gjort og sagt noe før, kan man jo spørre seg. Waaler peker på lite gehør for kritikk i sporten. 

– For meg personlig spiller sportens eksistens ingen stor rolle i praksis, da jeg har et stort marked utenfor sporten. Det er verre for de som er avhengige av konkurranser for å ha levebrød. Jeg vet godt at det finnes mange topptrenere i verden som fortviler over de samme tingene som meg, men en del av deres kunder kommer fra sporten. Også veterinærer har vært tvunget til å holde seg stille lenge, selv om denne normen nå begynner å rakne.

Dessuten vet treneren at det koster å være en såkalt «whistleblower». 

– På konkurransebanen får jeg høflige nikk, men ingen ønsker meg vel. Det er en tøff psykisk påkjenning som jeg vet flere andre engasjerte deler. 

Waaler kjenner flere kritikere og en dyktig fotograf med engasjement for hestevelferd i sporten. Folk han vet sitter på stor kunnskap, og som elsker å snakke om dressurteori. Samtidig er han ikke enig i at man må være på samme nivå som de man retter kritikk mot for å være kritisk. 

– Det er en misforstått oppfatning om at de som er kritiske ikke kan noe og bare vil ødelegge sporten.

Waaler startet selv noen stevner i fjor, og forhåpentligvis vil han starte litt i år også, til tross for at det føles ganske ubehagelig. Han føler seg heldig med å ikke trenge andres godkjennelse for å være fornøyd. 

– Har du vurdert å bli dommer selv?

– Det ville vært en kortvarig erfaring. Ved første stevne ville jeg gitt poeng som skaper ramaskrik, og stått for dem. Da ville jeg ikke blitt invitert til neste stevne, og kurs og eksamen ville vært forgjeves, svarer han. 

Hestevelferd og sport kan gå hånd i hånd

Som tidligere norgesmester i dressur hele ti ganger, vet han at det er mulig at hestevelferd og sport kan gå hånd i hånd. Personlig innrømmer han å ha kommet lenger i denne tankegangen utover det som har med treningen å gjøre.

– Tidligere hadde jeg ikke hestene gående ute, men det greier jeg ikke lenger å la være. Hestene går sammen med andre, uansett hvor høy verdi de har. Men jeg er nøye med hvem jeg setter sammen. Treningsmessig har jeg aldri ridd med hjelpetøyler, og aldri ønsket å ri med stang. Derfor har jeg hatt den hengende løs eller brukt en stang hesten i minst mulig grad merker i munnen. Jeg tror det dessuten er en investering i treningen å ri med en myk hånd og små signaler. 

Waaler trener ikke unghestene på noen kostnadseffektiv måte, men ser på tiden som en investering. 

– De tingene jeg vil beholde i hesten, taper jeg dersom jeg følger en vanlig utdanningsskala og bruker kortere tid. Jeg ønsker ikke at hesten skal oppleve bittet som en stengt dør. Det gir den et handicap under innridning som kanskje aldri kan omgjøres. I stedet vil jeg at hesten, etter å først ha gått bittløst og deretter med både bittløst hodelag og bitt, skal føle tillit til bittet.