Sal og lær i Australia
Læretid hos salmaker
Mens jeg bodde hos familien Lucke utenfor Mt. Larcom i Australia, ble jeg kjent med nabofamilien, Bill og Jimpy Stevenson. Bill var hestetrener og Jimpy var salmaker. I mange tiår hadde hun håndlaget australske stock- og campdraftingsaler for det private markedet.
Etter flere besøk hos Jimpy, hvor jeg tydelig viste min interesse for hvordan hun kunne gjøre biter av lær og tre om til de mest fantastiske saler, ble jeg tilbudt en lærlingeplass for en knapp stund, mens monsumregent holdt veien til Mt. Alma stegnt på ubestemt tid. Verkstedet til Jimpy lå vegg i vegg med huset, og en dør bragte oss inn til kjøkkenet der det alltid luktet nybakt brød på morningen.
Jeg fikk ansvaret for enklere lærarbeid; kutte ut strimler til hodelag, måle opp, lage mønster i læret, flette, lime og sy. Etter hvert fikk jeg prøve meg på rundfletting av en kvegpisk med remser av kengurulær. Jeg fikk også følge med på hvordan Jimpy lagde flere stock- og campdraftingsaler fra bunnen av. Nøyaktighet ble et nøkkelord og det var et utfordrende stykke arbeid.
Kles med råhus
Jimpy hadde spesialisert seg på å lage saler som var en hybrid mellom en australsk stocksal og en vanlig westernsal. Hun lagde de som regel med brede stigbøyleremmer og horn, dersom kunden ønsket det. Hun gjorde hele prosessen selv, og arbeidet med å forme selve bommen fikk hun hjelp til av mannen Bill.
- Vi lager selv bommen for hånd og former den. Så dekker vi den med råhud, fortalte hun.
Bruk av råhud er en lang og krevende prosess som ofte må gjentas flere ganger før resultatet blir tilfredsstillende.
- De fleste bruker glassfiber nå, og det går mye raskere. Men vi mener fortsatt at råhuden har en langt bedre holdbarhet og elastisitet, selv om det er en mer tidkrevene prosess.
Ble tilpasset forholdene
En australsk stocksal stammer fra salene som engelskmennene tok med seg etter at de erobret landet på slutten av 1700-tallet. Men det røffe terrenget i Australia, og en helt annen type ridning enn i England, gjorde at utstyret måtte tilpasses.
Hestene som ble fraktet til Australia ble først og fremst brukt til kvegarbeid og ridning i krevende terreng. I det ville, ugjestmilde terrenget var det aller viktigste at rytteren satt stødig og trygt i salen, uansett utfordringer. Den engelske salen ble derfor tilpasset med tanke på dette.
Gir trygghet
Det ble satt på poleys, store knestøtter som skulle være parallelle med rytterens lår og ca. 3/4 tomme unna. Disse knestøttene skulle sørge for å holde rytteren sikkert på plass når de red i vanskelig terreng med bratte opp- og nedoverbakker.
I tillegg ble det festet en ekstra gjordt til salen, som først og fremst var en sikkerhet i tilfelle hovedgjordten skulle ryke. Salene ble ustyrt med en større, paddet bæreflate for bedre komfort for hesten, samt en rekke festeringer til utstyr. I tillegg fikk salen et dypere sete og et høyere bakstykke, alt for å gjøre salen tryggere under ekstreme forhold, slik som under vanskelige ritt for å samle inn ville kveg.
Stigbøylene hang fra stigbøylekroken på saltreet og ble redesignet slik at de kunne dras bakover for å frigjøres fra salen. Hvis rytteren skulle falle av og bli sittende fast i en stigbøyle, ville stigbøylen i de fleste tilfeller frigjøres fra salen slik at risikoen for å en alvorlig ulykke ved å bli dratt etter hesten ble unngått.
Lite er forandret på den australske stocksalen den dag i dag, og den regnes fortsatt som en av de mest sikre og komfortable salene for turridning i vår tid.
Ikke horn
I motsetning til USA, hvor cowboyene bruker lasso for å fange enkelte kalver som måtte skilles ut av flokken, hadde ikke australske stockmenn bruk for et solid horn på salen.
Deres viktigste oppgave var å finne, samle og drive store kvegflokker fra sted til sted. Ofte var dette ville kveg som aldri hadde sett mennesker før. Det siste disse stockmennene ønsket, var å “binde seg selv” fast til en stor, vill okse.
I stedet brukte de den tradisjonelle stockpisken, som også ble kalt bull whip, for å kontrollere kveget. Den ble ikke brukt til å fysisk piske dyrene, men var et verktøy for å flytte på kveget i den retningen de ønsket ved hjelp av kvegpiskens høye lyd, som nesten kunne minne om et geværskudd.
Barcoo
Etter en stund fikk jeg prøve meg på å lage en serie australske arbeidshodelag. Det var ofte vanlig med et utvidet nakkestykke på hodelagene brukt av stockmenn før i tiden, men også blant dagens stockmenn var utformingen populær.
Det var designet for å gi en bedre passform, mindre gnag og irritasjone hos hesten, samt økt styrke. Det var gjerne brukt av stockmenn og kvegsamlere som brukte hestene mye. Jimpy beskrev det ofte som barcoo. Navnet “barcoo,” kunne også finnes om betegnelsen på visse australske saler. Det stammet fra Barcoo-elven, som renner dypt inne i den australske outbacken.
- Det er sagt at dersom noe er “barcoo” så er det solid og slitesterkt, fortalte Jimpy om opphavet til navnet.
Gammelt håndtverksfag
For å produsere hodelag hadde Jimpy en rekke standardmål på kinnstykker, pannerem og nakkerem som hun forholdt seg til.
Etter å ha målt riktige lengder måtte jeg kutte lærstrimler, finne ringer og spenner i riktige størrelser, høvle kanten på siden av lærstrimlene slik at det så penere ut, og høvle tuppen av lærbitene slik at de ble lettere å bøye rundt spennene. Så sydde jeg sammen delene for hånd, såkalt doublestitching.
Som regel gjøres det langt fortere ved hjelp av en maskin, men Jimpy ville at jeg skulle lære det fra bunnen av. Det gamle håndverkstfaget var fortsatt høyt verdsatt i Australia.
Kvalitet fremfor kvantitet
Mange synes lærvarer fra salmakere generelt er så dyrt at de heller velger rimelige hestebutikker som selger indiske lærvarer til en langt lavere pris.
Ofte finner man utstyr i slike butikker til samme pris som det en salmaker kun betaler for et stykke godt lær. Fenomenet er ikke bare i Australia, men også i Skandinavia og andre land. For kvalitet koster.
- Kundene våre er i hovedsak stockmenn som bruker utstyret sitt hver dag i jobben, fortalte Jimpy.
- De er avhengig av kvalitetsutstyr som holder, dag etter dag, i all slags vær og under alle forhold. Å bruke penger på solid hesteustyr er for dem som å bruke penger på alt annet man vil få nytte av i lang tid - det er en investering.
Samme tendens finnes blant annet USA i dag, hvor salmakere og butikker som fører håndlagde saler og hesteutsyr først og fremst lever av de arbeidende cowboyene.
- Disse vet å sette pris på kvaliteten, mente Jimpy.
Jimpy anslo at det tok henne i overkant av én uke å bygge en stocksal fra bunnen av, til den var helt ferdig. I tillegg til arbeidstimene kom innkjøp av materialer som lær, bomtre, lim, råhud, skruer mm.
Dersom kunden ville ha ekstra mønster eller hadde andre spesielle ønsker, kom dette også i tillegg. Prisen på en håndlaget sal kunne fort komme opp i det tre-firedoblede av det en sal solgt i vanlige hestebutikker kostet.
Passform viktigst
Som alle andre salmakere med respekt for sitt yrke, var også Jimpy svært opptatt av passform. Salene hun laget var bestilt og målt opp i forveien til å passe hver hest. Ofte kjøpte en arbeidende stockmann to eller tre saler i ulike bomstørrelser slik at han hadde et utvalg saler til å ri forskjellige hester med.
- En dårlig tilpasset sal kan volde større skade enn det mange tror, og de stockmennene som har kjøpt saler hos meg ser ut til å være klar over dette. Siden de er avhengig av hestene sine i jobben, er de også avhengig av at de yter maksimalt. Da blir det viktig med utstyr som passer, sa Jimpy.
Trodde på egne evner
Hver formiddag serverte Jimpy te og hjemmebakte kaker mens vi arbeidet og skravlet om salmakerfaget, lokalmiljøet og reiselyst.
Jeg fortalte Jimpy hvor imponert jeg var over at hun hadde gjort hobbyen sin om til et levebrød og hun fortalte om den lange veien dit. Hun hadde møtt mye motstand.
- Det var ikke bare en dans på roser når jeg startet opp for mange år tilbake. Jeg var jente, og det fantes ikke mange kvinnelige salmakere da. Men det viktigste var at jeg trodde på meg selv og egne evner. Du vet, det handler ikke så mye om hva det er du drømmer om. Men det handler om å fullføre det du begynner på.
Jeg innså først senere at læretiden hos Jimpy Stevenson var mer enn bare læren om lærarbeid og salmaking, Blant lærbiter, synåler og halvferdige campdraftingsaler, lærte hun meg også en ting eller to om selve livet.
