Livet på en australsk kvegstasjon byr på mer enn lange dager i salen. Trine fikk erfare en tøff livsstil da hun jobbet som jillaroo i Queensland. Slangebitt, motortrøbbel, utemte hester, kvegsamling, kvegarbeid, flokker med sultne dingoer, scrubber-running og en minneverdig hestekastrering, var blant noen av erfaringene jobben som jillaroo på kvegstasjonen Mt. Alma ga meg. Det var tøffe dager og sterke opplevelser langt utenom det vanlige.

Nytt slangemøte

Det var etter den første helgens begivenhetsrike kvegsamling at jeg ble tilbudt jobb på kvegstasjonen Mt. Alma. Dagen da vi skulle drive kvegflokken til the river paddock fikk jeg dessuten mitt andre nære møte med en brown snake. Jim red opp ved siden av meg på en av sine flotte spanske hester og jeg fikk jeg øye på noe som glinset i gresset. Plustelig snodde en brun slangekropp seg farlig nær beina til Jim´s hest. Hesten skvatt til og hoppet rett opp i luften. - Trine, kom deg for Guds skyld vekk!! Brølte Jim og jeg ble revet ut av egne tanker om hvor fascinerend den glinsende, brune slangekroppen var på kloss hold.

Det var en King Brown Snake. En av de giftigste slangene som finnes på grunn av sin evne til å produsere så store mengder gift i ett bitt, at det kan drepe en voksen hest. Jim sjekket hesten for bitt, men kunne ikke finne verken merker eller spor. Tasken med anti-slangegift lå igjen i pickupen. Vi red videre i stillhet. Men knapt en time senere gjorde giften sitt inntog. Selv om vi aldri fant merkene etter de spisse hoggtennene til slangen, fantes det liten tvil om hva som var skjedd. Den staselige hesten vrinsket høyt og steilet flere ganger, før den falt død om i gresset.

Utfordrende posisjon

Kevin red opp på siden av meg og jeg fortalte hva som var skjedd. Kunne ingen gjøre noe? Men Kevin mente det allerede var for sent, og konsentrerte seg heller om kveget. Jobben måtte gjøres. - Giften har allerede spredd seg i hele kroppen på hesten. Den var død når den traff bakken, sa han kort. Så red han videre. Uten erfarne Jim måtte kreftene omfordeles. Glen så mer forskrekket ut enn meg når Kevin beordret meg til å ta plassen ved øverste ving, en av de viktigste plassene for å kontrolle flokken. Siden vi forsøkte å følge piggtrådgjerdet med flokken var det i hovedsak bare èn ving. Men sjansen var også større for at flere ville forsøke å stikke av på den siden. Men jeg bestemte meg for å gi alt jeg hadde og gjøre mitt aller beste, selv om tankene surret og alt var fjernt fra den trygge virkeligheten jeg kjente.

Jeg satte etter de lynraske kalvene som stakk ut fra flokken. I et tempo som sved i øynene rundet vi kalven og drev èn etter èn tilbake til flokken, samtidig som jeg holdt øye med resten av kveget og dyttet de tilbake hver gang flokken ble bredere. Øynene gled ustanselig over kveget. Hoppen jeg red, Pow Wow, var en blanding av P.R.E. og araber, og en av de bedre kveghestene på gården. Mange ganger oppdaget hun en kalv i rømningsforsøket før meg. Derek var tetrytter, Kevin drev på flokken og Glen kontrollerte bakerste ving. Bak oss lå en vakker, spansk hest med sølvgrå man og hale død i gresset.

Hestetemming

Den begivenhetsrike helgen ble starten på en lang og minneverdig opplevelse Tidlig hver morgen samlet Jim en flokk unghester fra slettene med en firhjuling. Jeg valgte meg ut en mindre flokk som jeg jobbet med jevnlig over en lengre periode, før jeg plukket ut en ny flokk å jobbe med.

De fleste hadde aldri hatt grime på seg og bare sett folk på avstand. Arbeidet begynte derfor et stykke før de fleste bøkene om hestetrening begynner. For hva gjør man når man skal plukke ut et individ av en slik hesteflokk, få den ut alene og inn i en mindre innhegning hvor du kan jobbe med den, når omtrent ingen hester i flokken hadde blitt håndtert før?

.

På eiendommen ble det også drevet med oppdrett av spanske hester under navnet Alma Vista Stud, og de hadde en rekke lovende unghester til salgs. Hestene ble ofte solgt til dressurinteresserte i sør-Australia og på New Zealand. I tillegg fantes flere eksemplarer av firgjengeren Peruvian Pacehorse, og selvsagt mye quarterhester og stockhester; en australsk rase som kan minne om en robust fullblodshest.

Farlig kvegarbeid

Foruten arbeidet med de unge hestene hjalp jeg til med kvegsamling og kvegarbeidet. Jeg fikk passet mitt påskrevet flere ganger, før jeg innså hvor uforutsigbare og farlige en flokk med halv-ville Brahman-kveg kunne være, særlig til fots under sortering og yard work. - Du må se deg for Trine! Sa Derek irritert en dag og dro meg bort til de høye gjerdene. - Du holder deg alltid langs gjerdene. Med èn gang du føler blikket deres på deg, så klatrer du opp, ok? Jeg nikket. Så på de møkkete buksene hans. Han hadde nettopp kastet seg foran en sint kvige som skulle ta meg og hadde blitt truffet i siden. Jeg hadde ikke en gang sett hva som foregikk.

Hestehold og trening

Jim, Glen og Derek var dyktige hestekarer som hadde rolig, tillitsfulle og velfungerende kveghester. Jim var en av de få kvegdriverne som faktisk hadde bakgrunn fra dressurens verden, blant annet hadde han jobbet med P.R.E. i Spania før han begynte med import av spanske hester til Australia sammen med sin kone. De andre hadde knapt lest en bok om hestetrening. Egne erfaringer, prøving og feiling, samt hvordan ting ble gjort i nærområdet, var hovedingrediensene i deres hestekunnskap. Men de var interesserte i mine “milde” metoder med hestene.

Kevin var på langt nær født med samme forståelse for hester som de andre. Likevel kunne han ”break a horse” på få timer og den ville bære sal, hodelag og rytter uten problemer. Så snart en hest aksepterte dette, bar det ut på lange kvegsamlinger. Sjelden hadde de problemer med noen av unghestene, og de utviklet seg etterhvert til velfungerende kveghester.

Det var en hesteverden ganske ulik det jeg var vant med fra Norge. Det var langt fra noen kjæledyroppfattelse. Hester var bruksdyr. De hadde en jobb å utrette, og den måtte de gjøre tilfredstillende. En kveghest ble som regel ikke brukt mer enn tre måneder sammenhengende i løpet av et år, samt enkelte langhelger. Ellers beitet de fritt på de enorme slettene omkring. De fleste hestene gikk uten sko og trengte sjeldent trimming. De var mye tørt, hardt og steinete underlag, men siden hestene som regel ble brukt i korte perioder av gangen, holdt høvene til ridningen. Om en hest ble sårbeint var det alltid en annen hest som kunne ta dens plass. Kun noen få av brukshestene, som ble brukt mye og året rundt, ble skodd.

Gammeldags hestekastrering

Da det ble tid for å kastrere unghingstene til Kevin, kom det frem hvor nære hester og kveg var for dem. Kevin samlet sine cowboy-venner og tilbød en øl for hjelpen. Hver hingst ble fanget med lasso, lagt ned i bakken, bundet opp slik at den ikke kunne sparke og holdt nede mens Will utførte operasjonen med desinfisert lommekniv og tang.

Èn av unghingstene var mindre heldig. Når Kevin skulle fange den med lasso steilet hingsten og fikk lassoen rundt magen i stedet. I panikk løp hesten rett frem og stanget hodet i jernporten. Will og Kevin hev seg over hingsten og utførte en lynrask kastrering. Men den blivende vallaken ville ikke reise seg. Den hadde brukket nakken i sammenstøtet og ville aldri mer reise seg. Et øyeblikk så jeg den vanligvis så stramme masken til Kevin slå sprekker. Det var den andre hesten han mistet den dagen. Tidligere hadde han funnet en av sine beste hopper død fra slangebitt i havnehagen.

Nabohjelp og bilproblemer

Jeg ble en del av en verden jeg knapt ante eksisterte blant kvegstasjonene vest for Mt Larcom. I helgene hjalp man hverandre med kvegdrift eller gjerdefiksing. Ofte var det barbeque hos naboen, og vanlige samtaleemner var blant annet hvor mange avlinger kenguruene hadde ødelagt og hvor mange sauer dingoene hadde tatt hos naboen.

.

Jeg kjørte seks mil på støvete grusveier hver dag til og fra Mt. Alma og familien Lucke. Med en gammel Nissan Skyline hendte det stadig at jeg gikk tom for bensin eller fikk motorstopp. Det fantes knapt mennesker som bodde på veiene jeg kjørte, som aller mest minnet om lange remser med grovkornet slipepapir. Det skortet heller ikke på flate dekk.

.

Scrubber-running

Én dag ble jeg spurt om jeg ville være med på scrubber-running. Scrubbers var betegnelsen på ville kuer som en gang hadde rømt fra en paddock, eller kyr som var født ville. De levde i kratt og busker (scrubs), hvor de lagde smale, nesten usynlige stier fra kratt til kratt.. Scrubbers var vill-kveg som aldri blitt brennmerket eller avhornet og som var lynraske, uforutsigbare og livsfarlige. Joe forklarte om vill-kuene. Når de følte seg forfulgt ville de ikke løpe som en vanlig kvegflokk som var vandt med å håndteres. Vill-kuene ville snu og gå til angrep. I det vanskelige terrenget med ugjennomtrengelig villkratt, tornebusker, slyngplanter og ugress måtte jeg alltid sørge for å ha en retrettmuliget.

Adrenalinpumpende kvegjakt

Etter en møysommelig, nervepirende leting fant vi omsider et par av dem. Selv hadde jeg fått lånt en erfaren quarterhingst med stødig psyke. Det var langt mer enn hva jeg kunne skilte med i den intense jakten på de farlige vill-kyrne mellom tornekrattene. Vi klarte å drive én av dem inn i den skjulte innhegningen ved å jage den i en hesteskoformet formasjon. Full galopp. Opp knauser, gjennom tornekratt, over en elv og gjennom en tett skog. Vi holdt formasjonen og presset kua forover hele tiden. Til slutt var den fanget. Adrenalinet pumpet, hestene prustet og trippet rundt. Rømlingen vi hadde fanget ropte ut advarende “mø” til resten av busk-kyrne, som utvilsomt hørte på advarselen. Etter en hel dags leteaksjon fant vi bare to til, men greide ikke fange noen av dem.

Jillaroo på andre gårder

Noen ganger “lånte” Jim meg bort til andre kvegstasjoner som trengte hjelp med kvegsamling og kvegarbeid. Jeg husker spesielt jobben på kvegstasjonen Alarm Creek, naboeiendommen til Jim. Det ble mange lange timer i salen på ulike “interessante” hester med å finne kveg, samle kveg, flytte kveg og sortere dem. Midt på dagen samlet vi ved og lagde bål, kokte Billy Tea og spiste smørbrød som kona på gården, Kay, hadde laget til oss innpakket i avispapir i hver vår saltaske. Vi satt rundt bålet og pratet om løst og fast, hørte på vinden som blåste gjenom skogen, og tittet på hestene som sto slitne ved hvert sitt tre.

Mine arbeidsoppgaver var like viktige som deres faste jackaroo Joe´s, og gleden var derfor stor når den hvite konvolutten med ukens lønnslipp dukket opp og jeg hadde tjent vel så bra som alle de andre cowboyene med årelang erfaring. Jeg var også den første jenta som hadde arbeidet på kvegstasjonene i området. De tre milene hjem til familien Lucke satt jeg bakpå Joe´s gamle motorsykkel. Jeg tittet på Skippy som satt i veikanten og tenkte at Alarm Creek hadde noen jævla fine Brahmans. Da stoppet jeg plutselig opp. Var jeg i ferd med å leve meg helt inn i dette fjerne, hjerterå og tøffe australske cowboylivet?