På jobb med kvegsamlerne

Mange kvegstasjoner i Australia bruker fortsatt hest i kvegarbeidet. Trine ble med teamet fra Mt. Alma Cattle Station i Queensland på jobb. Jeg satt i baksetet til Keith og Kathy Henderson, et ektepar som skulle kjøre kveg til en fjern kvegstasjon i Queensland. Bak meg lå minner og erfaringer fra en lærerrik arbeidstid på Whinbury Hill Equestrian Centre. Foran meg lå outbacken med sine store kvegstasjoner, karrige villmark og ukjente eventyr.

Haik

Reisen fra Kyneton utenfor Melbourne og til tettstedet Mt. Larcom i Queensland var 3500 km. lang og tok oss to dager. Keith Henderson kjørte som om Tarenteiz-kveget på hengeren var døende og tissepauser var unødvendig. Lunsj lagde Kathy mens hun satt i forsetet. Vi overnattet ved siden av kveget i australske swags om natten og kjørte videre mens horisonten sto i brann tidlig neste morgen.

Vi la Mt. Larcom bak oss og mitt syn på outbacken som karrig og støvete måtte vike plass for den frodige sannheten. Gårdbrukerne i sentrale Queensland opplevde den beste sommeren på mange år, med frodige havnehager fulle av knehøyt gress til kyr og hester.

Keith gasset på det han kunne langs de smale grusveiene, traff èn av de store steinene langs veien og punkterte knappe femten minutter før vi var fremme på kvegstasjonen. Å skifte hjul på hengeren hadde han aldri gjort før. Men til unnsetning kom Kevin Lucke og Derek Zeimer. I slitne olabukser, møkkete skjorter, australske filt-cowboyhatter og støvete boots, var de som tatt ut av en scene i “Deadwood.” Blikket gjemte de bak mørke solbriller og den alvorlige minen forlot ikke ansiktet et sekund. Var dette jackaroos, australske cowboyer?

Fra spøk til alvor

Jeg forsto lite av hva de innfødte Queenslenderne sa ved middagsbord der de mumlet med en fjern australsk aksent. Keith lot seg ikke merke ved det. Han var i storform etter et ukjent antall Bundy Rum and Coce og presenterte meg for vertskapet som “ei hestejente de hadde plukket opp på siden av veien,” og fortalte at jeg kom hele veien fra Finland. - Ja, men da skulle hun vært med på kvegsamling til helgen da. Vi skal muster på eiendommen til Jim. Ca. hundre Brahman fra Harper Creek til midtpaddocken, drafting, cutting og branding på lørdag. Han lo, og Keith lo med av den morsomme spøken. De begynte å snakke om Tarenteiz-kvegene som Keith hadde bragt med seg. Lurte på hvordan de ville takle overgangen fra det tørre sør. - Vet du, eh... Det kunne jeg faktisk tenke meg å være med på altså. Hjertet hamret fort og hardt. Men muligheten for å virkeliggjøre en gammel drøm var for nære til at jeg kunne la den slippe unna. Først ble det stille. Så kom spørsmålene. Kunne jeg ri? Hadde jeg erfaring med kveg? Jeg tenkte på kuene til Even på Mo Gård som jeg hadde matet en hel vinter. Erfaring? Javisst! - Eh, jeg tror ikke vi har nok hester. Kevin forsøkte å unngå det. Spøken som hadde sklidd litt ut. Men til slutt sa han ja til å ringe litt rundt. Forhøre seg om noen hadde et par ekstra hester jeg kunne låne. Dagen etter reiste Keith og Kathy Henderson videre til Rockhampton med tom henger og tomt baksete. Jeg ble igjen hos familien Lucke på en ukjent kvegstasjon i midten av Queensland for å være med på min aller første kvegsamling.

Store størrelser

Kvegstasjonen vi skulle samle kveg på het Mt. Alma og var ca. 18 000 mål stor. Det var beskjedne størrelser i Australias målestokk. I staten The Northern Territory fantes det selskaper som eide over fem millioner hektar med beiteland, der over 300 000 kveg gresset. Disse enorme områdene er som regel fordelt over flere stasjoner hvor det er forpaktere som driver gården og området som følger med.

Livet på en kvegstasjon er ofte hardt og tøft. I tillegg til å tilbringe 6-12 timer i salen må australske cowboyer (også kjent som jackaroos (jillaroo for kvinner), stockmen og ringers) være gode til å lese, forstå og håndtere store flokker med kveg, både fra hesteryggen og i mindre innhegninger (yards). Ofte kan det være så langt til nærmeste by at forsyninger flys ut til gården. Det er lite som minner om komforten på de fleste norske arbeidsplasser, men det er likevel mange som søker seg til kvegstasjoner for å oppleve livet som ekte australsk cowboy.

Trenger arbeidere

I sommermånedene/tørkesesonen (fra februar til november) øker antallet som jobber på kvegstasjonene betraktelig. Mange stasjoner ansetter ungdom i alderen 16-28 år for å jobbe som jackaroos i de travleste månedene. Lokale ungdommer som nettopp er ferdig med videregående, backpackere med hesteerfaring eller andre med relevant utdannelse innen australsk landbruk og/eller erfaring, og som ønsker en karriere innen kvegindustrien, er blant de som gjerne ansettes.

Kvegsamling

Den lange kvegpisken av rundflettet kengurulær smeller som et geværskudd når Kevin Lucke svinger den ved siden av hesten og galopperer opp på siden av kvegflokken. “Get on,” brøler han og rir mot deler av flokken som er i ferd med å planlegge enda et fluktforsøk over slettene.

De ga meg Pepper til første dag av helgens kvegsamling. En åtte år gammel quarterhest som ikke hadde blitt brukt på lenge. Hvor lenge siden ville de ikke si. Men ville jeg være med fikk jeg ri Pepper eller bruke beina. De håpet at jeg ville vare lenger enn de siste turistene som fulgte med dem på jobb. Det unge kjæresteparet fra Tyskland fikk seg en støkk når mannen falt av hesten og brakk armen.

Det er en nervepirrende post å være tetrytter. Jeg må ri foran hundre kveg som, straks vi runder en bakketopp, velter nedover åssiden. Jeg hører hvordan bakken rister av to hundre par med klover. De bakerste kyrne dytter på de foran. Kyrne foran begynner å trave og snart raser hele flokken nedover åsen i full galopp. Noen kyr svinger ut på siden og flokken blir bredere og bredere. Uredde nærmer de seg og vil passere meg. Jeg stopper halvveis, snur hesten og roper alt jeg kan; “Bøøø!!”

Den stekende solen, mangelen på vann og de ømme musklene til tross: Det var en fascinerende verden hvor hesten var deres aller viktigste arbeidsredskap. Viktigheten av en lydig, godt trent og atletisk hest med betydelig cow sense gjorde seg gjeldende når over hundre kveg skulle samles, drives over slettene og inn i små innhegninger.

Uunværlige hestekrefter

Det var en opplevelse så fjernt fra alt jeg tidligere hadde opplevd. Sammen med cowboyene Kevin Lucke, Glen og Derek Zeimer og gårdeier Jim Galletly, var jeg på jobb som kvegsamler. Et arbeid som tilhører 1950-tallets cowboytid, men som fortsatt gjøres over store deler av Australia. Selv om kvegdriften på de aller største kvegstasjonene gjøres ved hjelp av helikopter og motorsykler, er hest fortsatt uunnværlig på mange steder. Det er spesielt der terrenget er for uoversiktlig til å bruke helikopter eller så ujevnt at motorsykler ikke tar seg særlig godt frem, at hesten viser sin styrke. I tillegg mente Jim at det ikke kunne sammenlignes med stresset kvegflokkene opplevde når cowboyene brukte helikopter og motorsykler. Fra hesteryggen gikk ting langt roligere for seg.

Cutting og branding

Etter at kvegflokken var samlet og drevet til de små paddockene og sorteringen av steers, calfes, heiffers og cows var gjennomført, kunne kvegarbeidet begynne. Over tjue kalver skulle avhornes, brennmerkes, kastreres, vaksineres og øremerkes.

Med en nyslipt lommeknip skar Kevin tre snitt i kalvens mest ømfintlige hudparti. Han tok tak i tekstiklene og kastet dem over gjerdet. Det ville bli snaddermat for dingoene som lusket rundt på nattestid.

Så fant Glen frem en diger neglsaks han satte over de begynnende hornene til kalven. Den knasende lyden ga meg frysninger, selv om gradestokken nærmet seg 40 varmegrader. - Men se å gjør nytte for deg da jente! Turister var det verste Jim visste. Jeg presset brennjernet altfor hardt mot den hårete bakdelen første gang jeg skulle brennmerke og kalven langet ut et ben som traff meg midt på skinnleggen. Dette var kuguttas hverdag. Hvor var jentene? - Har du det gøy? Flirte Kevin mens han kjempet med en kalv som hadde kommet seg løs fra fangemaskinen og var farlig nær ved å velte begge propangass-beholderne som sto ved siden av brennmerkingsovnen.

Sliten

Svetten renner nedover ryggen mens jeg prøver å få med meg hvem av de hundre kyrne som kommer til å forsøke å stikke av. Kvegflokken skal drives tilbake til Harper paddock. Syv timers arbeid ligger bak oss og ytterligere noen timer gjenstår. Hestene er slitne, kyrne er trette og jeg er utslitt, støl, mørbanket, blodig, gjennomsvett, solbrent, sliten og vannvittig tørst. Jeg fukter leppene med tungen og svelger. De svale norske barskogene glimrer med sitt fravær. Her finnes ikke annet enn myke åser, med ett og annet tre i ensom majestet.

.

Skumringen inntok sakte Alma Vistas sletter. Den plutselige regnskuren, som kom like raskt som den var borte igjen, hadde oversvømt samtlige elver i området. De var for dype til å krysse og alle bilveier i retning Mt. Larcom var stengt. - Da blir det puben i kveld da, gliste Derek. De tre cowboyene hadde opplevd oversvømte veier før. På vei tilbake til gården satte Pepper sakte èn fot fremfor en annen. Han hadde mistet all energi som han hadde vist tidligere på dagen. For andre gang var han gjennombløt. Den første gangen hadde jeg presset han over en altfor dyp elv for å holde følge med kveget. Det endte med mageplask og svømmetak for den lille vallaken. Jeg var glad det ikke fantes krokodiller der.

No worries

Sent på kvelden sank vi ned i hvite plaststoler på verandaen til gårdeier Jim Galletly med en kald øl i hånda. Kevin, Derek, Glen, Jim - og jeg. Mellom takbjelkene hadde en stor edderkopp laget et feilfritt spindelvev og en nattsvermer fløy i fella. I det fjerne vrinsket en hest og gresshoppene spilte samstemt under de klare stjernene. - Du gjorde det ikke så verst i dag, sa Kevin til meg. Fra han var dette en tillitserklæring av de sjeldne, men det ante jeg ikke da. - Ja, du var jo en bedre tetrytter enn Derek, gliste tvillingbroren Glen. - Ja, men det skal jo ikke så mye til da. Noen ganger lurer jeg på hva jeg betaler dere for, særlig når det kommer en 19 år gammel jente fra Norge som gjør jobben deres, sa Jim kontant. Det ble stille. Så lo vi alle sammen og skålte for en gjennomført arbeidsdag. Mitt første møte med cowboylivet i Australia.