Unghestenes eksamen
Jeg har ridd i over en time. Det blåser friskt over slettene på Hawaiis største øy. Spredte skyer sniker seg rundt Mauna Kea, men jeg ser likevel flekker av blå himmel og den enorme, sovende vulkanen fremfor oss, som en magisk fjellvegg fra Ringenes Herre-eventyret.
Mellom meg og vulkanen er det sletter med grønt gress og spredte kvegflokker i det fjerne. Den erfarne ranchhesten under meg patruljerer piggtrådgjerdet slik han har gjort så mange ganger før, mens jeg lar blikket saumfare horisonten. Hvert øyeblikk, tenker jeg, vil de dukke opp. Komme travende over åskammen på de to palominoene. Unghestenes første tur utenfor rundpaddockens trygge vegger. Unghestenes eksamen.
Kveldsprat og kokte peanøtter
Dagene på Hawaii har gått fort. Altfor fort. Hosea, salmakeren jeg har bodd hos de siste ukene, har vært i ekstase over at jeg har fått tilbringe hver eneste dag med brødrene Neubert. Hver kveld har han satt frem posen med kokte peanøtter, en kald øl, den lille trekrakken og bedt meg om å sitte ned og fortelle alt om dagen. I går fortalte jeg han at Jim og Luke veldig gjerne ville hilse på han.
- På meg?!? hadde han svart, tydelig overrasket.
Hosea hadde blitt så rar i ansiktet. Han så nesten litt stresset ut. Jeg husker jeg lurte på om jeg hadde sagt noe feil. Når han begynte å prate igjen var stemmen hans helt grøtete.
- Å, men Trine. Det er helt fantastisk! Jeg er så tickledpink!
VIP-brødrene
Og nå er det siste dagen. Den aller siste dagen på Hawaii. Jeg skal tilbringe den med Jim og Luke Neubert, slik som jeg har tilbragt hver eneste dag de siste ukene. Men denne dagen er litt spesiell. Ikke bare fordi det er min aller siste dag på Hawaii. Men også fordi to av unghestene for aller første gang skal bli ridd på de store slettene utenfor the breaking pens. Jeg har fått lånt meg en stødig ranchhest og gleder meg til å være flue på veggen.
Klokka er halv ti. Det lukter av nattens regn og Hosea kommer kjørende inn til the breaking pens. Han ser litt nervøs ut, som om han har fått VIP-pass til å møte to kjendiser. Og kanskje har han på sett og vis det?
Jim og Luke rir på to palominoer i paddocken like utenfor låven. Luke rir bort til Hosea. Håndhilser fra hesteryggen. Småprater om været og salene som Hosea lager. Hosea svarer. Gestikulerer. Ansiktet hans stråler. Jeg hører ikke alt som blir sagt, men jeg smiler likevel.
Scottys hest
Når Hosea reiser kommer ranchmanager Keoki Wood kjørende. Han går bort til gjerdet og slår av en prat med Luke.
- Det er en grå hest i flokken. Det er Scottys hest. Han bukket av Scotty her om dagen da Scotty skulle åpne en port fra hesteryggen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men Scotty vil at dere rir han gjennom og finner ut om det er en hest det er verdt å beholde eller ikke. Får dere gjort det i dag?
Luke nikker. Han husker den store, grå hesten godt. Husker at han ga hesten kallenavnet Sleepy fordi han var en lat og uoppmerksom hest som i fjor sommer snublet i sine egne bein mens han ble ridd. Han kan ikke helt forstå at Scotty klarer å ramle av en hest som Sleepy.
Idet Keoki forsvinner videre for å klargjøre den kommende rodeoen førstkommende helg, snur Luke seg mot broren.
- Jeg blir alltid så nysgjerrig når han forteller at disse karene blir bukket av hestene sine. Jeg tror ikke en eneste av dem har bukket med oss noensinne. Hvordan får de det til?!
De humrer.
Ranchhestenes tid forbi?
Selv om Keoki er strålende fornøyd med innsatsen til de to brødrene fra California, innrømmer han at Parker Ranch står splittet mellom å få arbeidet på ranchen gjort effektivt og raskest mulig ved hjelp av motoriserte kjøretøy, eller bruke hester til arbeidet slik tradisjonen alltid har vært.
- Problemet med rancharbeid nå i våre dager er at vi virkelig trengte hestene til en rekke oppgaver tidligere, slik som å sjekke gjerder, vannkar og kvegflokker, fange okser med lasso, kontrollere kalver under brennmerking osv. Men i våre dager er tid blitt en mangelvare. Panoioloene her har bare åtte timer i løpet av en dag til å få arbeidet gjort. De har familie og et liv utenom ranchen også. Derfor velger ni av ti av dem en firhjuling fremfor å sale opp en hest.
Han sukker.
- Men slik blir det jo ikke gode ranchhester av.
Mangler erfaring
- Vi gjør det vi kan med unghestene, men til slutt koker det ned til den som overtar hesten etter at vi er ferdige, forteller Jim.
De siste ukene har de arbeidet rundt tretti av ranchens unghester. Fra korte økter i rundpaddocken, til de første rideturene utendørs. Brødrene jobber med hestene ut ifra hva de vil brukes til senere. De vet hvor viktig det er at hestene får en solid begynnelse på karrieren som ranchhester på Parker Ranch. Desensitivisering er et nøkkelord.
- Tidligere var ikke dette like viktig på en stor ranch som dette. De fleste cowboyene var gode ryttere som ofte hadde erfaring nok til å ri inn hestene selv, og som brukte unghestene i arbeid så mye som mulig. Men panioloene som arbeider for Parker Ranch i dag er ikke like hestevante. Det er ikke mange av dem som er erfarne nok til å sette en unghest i gradvis arbeid på ranchen, og derfor ser vi at stadig flere av dem unngår å bruke hestene. Men hestene blir ikke bedre av å ikke bli brukt, og det blir en ond sirkel hvor stadig mindre av rancharbeidet gjøres fra hesteryggen. Det er en lei utvikling, synes Jim.
Aldri hestens feil
Sleepy er akkurat slik som Luke husker. Lat og bedagelig anlagt, trygg på seg selv og trygg med rytter i salen. Luke utfordrer han på mange områder. Sjekker om hesten blir skremt av lassoen som strammer og treffer han ulike steder på kroppen, later som om han faller halvveis av, i fart, for å se om hesten kan lære å stå stille til han kommer i balanse igjen. Slipper tøylene helt og forventer at hesten står stille ved porten.
Den stødige ranchhesten klarer alle utfordringene med glans.
- Noen ganger kommer disse cowboyene tilbake til oss med hester som ikke fungerer for dem, men i de fleste tilfeller er det ikke noe i veien med hesten, det er mer deres egen mangel på forståelse og kunnskap. I de aller fleste situasjoner er det jo ikke hesten sin feil i det hele tatt. Ray Hun gikk så langt at han sa det aldri var hestens feil når hesten gjorde noe galt eller noe rytteren ikke ønsket, forteller Luke.
En del av jobben
Han blir alvorlig.
- Vet du, dette er det eneste jeg ikke liker med å arbeid sånn som vi gjør. Noen ganger går hestene tilbake til cowboyer som ikke er så erfarne. Og mange av dem er ikke så interessert i å lære heller. Om hesten ikke hører så er det alltid hestens feil. De klarer ikke å se at det kanskje var deres feil.
Han sukker.
- Men du kan ikke lære noen som ikke vil lære. Vi kan ikke dytte på dem våre ideer hvis de ikke er klare for det. Det eneste vi kan gjøre er å forsøke å forbedre disse unghestene som best vi kan, slik at de vil klare utfordringene som venter dem senere i livet. Noen ganger er det trist å reise fra et sted og vite at du aldri vil få se hestene igjen i det hele tatt. Men da må vi bare si til oss selv at det er en del av jobben. Det er sånn det er.
Eksamen på slettene
Sakte materialiserer prikkene seg. Jim og Luke kommer travende rett mot meg. Så svinger den ene til høyre. Han arbeider hesten i en stor sirkel før han på ny traver rett mot meg. Solen tar tak i de lyse halen til begge palominoene. I bakgrunnen ruver Mauna Kea og vinden visker siste rest av skyer ut av bildet. De to brødrene rir bort til meg og stopper hestene. De ser ut som to erfarne ranchhester, selv om det er langt fra sannheten. Likevel står de der så rolige og komfortable mens brødrene lener seg på salhornet og prater om California, temming av hester, Hawaii og været.
Jeg lar blikket følge de to brødrene mens de skolerer, korrigerer og belønner unghestene. De har tatt med seg det samme arbeidet som de gjorde i rundpaddocken i går ut på de åpne slettene i dag. Det er ingenting som er forandret, annet enn settingen. Dette er testen. Unghestenes eksamen.
Om de besto?
A+
Paniolo Inn
Det er temming og unghestarbeid. Ridning og roping. Portretter av brødrene. Øvelse, lys, kontrast. Farmers market i Waimea. Crepes med krem og bær til 5 dollar. Firhjulstrekking ned en av verdens bratteste veier. Villhester, surfebølger og lang lunsj. Det er Pearl Harbor i lunsjpausen. Google Maps og bildet av huset mitt i Norge. Vulkaner, guavanektar og modne mangoer rett fra treet i hagen til Hosea. Det er opplevelser, minner, eventyr og lærdommer for livet. Både for meg og for unghestene på Parker Ranch.
Og eventyret, det avsluttes akkurat der hvor det begynte. På "Paniolo Inn". Den lokale baren i Waimea hvor panioloene tidligere pleide å komme inn etter en lang dag på hesteryggen. Det var her vi stoppet da jeg først kom fra flyplassen i Kona. Det var her jeg satt med Hosea, blide, gjestfrie, fantastiske Hosea, som sa tickledpink i hver annen setning, og drømte om å håndhilse på cowboyene fra fastlandet. Det var her det startet, og nå var det ikke velkomstlunsj, men avskjedsmiddag. Snart ville jeg sitte på flyet tilbake til USAs fastland og aldri mer vende tilbake til denne settingen.
A hui ho
- Du ser brun ut. Har du bare ligget på stranden og solt deg, eller har du faktisk lært noe?
Lærer Derek så like sur ut som han hørtes ut. Han var ikke videre glad for at jeg hadde klart å overbevise skolen om to ukers permisjon fra høstsemesteret. Det var ingen av medelevene mine heller.
Jeg tenkte på alle skoleoppgavene jeg ikke hadde fått gjort, alle bildene jeg ikke hadde fått tatt, pensum som jeg ikke hadde fått lest og alle prøvene jeg hadde gått glipp av. Og så tenkte jeg på den fantastiske horsemanshipen jeg hadde fått være vitne til på Hawaii.
Jeg smilte.
Gink det an å svare begge deler?
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest.no, men er nå tatt opp igjen for å glede nye lesere.
Dette var fjerde og siste del i serien Horsemanship på Hawaii. Har du ikke lest de første delene? De finner du i linkene under.