Kvinnelige ryttere i middelalderen
Aller først burde jeg vel kanskje begynne med å definere middelalderen. Middelalderen er en periode i europeisk historie som strekker seg fra ca. år 500 til ca. år 1500, altså ca. 1000 år i hele Europa. Å komme med en konkret påstand «sånn var det i middelalderen» blir derfor litt feil, med tanke på at man sier da at Norge i år 500 var det samme som Spania i år 1500. Mye utvikler seg over 1000 år, for ikke å snakke om alle endringene i en hel verdensdel. Sør-Europa hadde lettere tilgang på innflytelse fra Asia og Afrika, enn hva man hadde oppe i nord.
Veinettet
Romerne var i sin tid veldig dyktige til å bygge veier, i over 700 år ble det romerske hovedveinettet bygget ut. Det romerske veinettet omkranset Middelhavet og strakte seg fra den Persiske bukt til Skottland, veiene ble hovedsaklig bygget for den romerske hær, som gikk til fots, ikke for handel med vogn.
I romertiden hadde veiene god kvalitet, men forfalt mer og mer utover i middelalderen. Veier av tilsvarende standard kom først på 1700-tallet i Frankrike og England. Igjen skal man ikke komme med en påstand som dekker hele Europa i hele middelalderen, men mye av veinettet forfalt, og mange steder hadde ikke romerne bygget veier, som for eksepel i Nord-Europa.
Selv om de mest brukte veiene delvis ble vedlikeholdt, var det å kjøre med vogn tidkrevende og veldig humpete, i alle fall hvis man skulle reise strekker som ikke var mye i bruk og heller ikke stelt. Som ridehester i middelalderen, valgte man gangartshester, fordi de var behagelige å bruke når man skulle reise langt.
Typene ridning
I store deler av middelalderen var det primært tre måter for kvinner å ri på.
Den første måten var ved å sitte bakpå hesten til mannen, da satt man på en slags pute, kalt pillion, med begge beina på samme side. Til å begynne med var dette bare en pute, men fra ca år 800 finner man beskrivelser av en fothviler, kalt planchette, festet på puten. Fra starten av middelalderen var nok dette den måten flest kvinner red på, og den ble mer og mer populær etterhvert som kvinners mote utviklet seg mer til hoffkjoler som hindret kvinners bevegelse.
Den andre måten var ved å sitte sideveis i salen, mens man ble leid av en annen, enten til fots eller til hest. Denne måten å ri på ble mer og mer vanlig etter 1300-tallet. Det var denne formen for ridning som senere la grunnlag for utviklingen av damesalen.
Den tredje måten var å ri overskrevs som menn. Fra 1200-tallet skrev flere forfattere, blant annet Chaucer, om kvinner som rutinemessig tok lange reiser ridende overskrevs. I hans «The Canterbury Tales» fra slutten av 1300-tallet fortelles det om «Wife of Bath» som red en pacer (en type gangartshest) overskrevs, hun brukte både pisk og sporer.
Av disse tre måtene er det vel egentlig bare den tredje som burde kalles å ri, da de to første strengt tatt bare var en måte å bli transportert på. Dersom kvinnen ønsket kontroll over hesten selv, måtte de ri som menn.
Kvinner får egen sal
Damesalen kom som et resultat av at det ikke ble sett på som dydig for kvinner å ri overskrevs. I tillegg var klesplagget kvinner brukte kjole, hvilket gjorde det veldig upraktisk å ri overskrevs, selv om vi finner kilder på at kvinner red på denne måten.
Til å begynne med var salen for kvinner bare en stappet pute, nesten som når man red pillon, forskjellen var at her var kvinnen eneste passasjer på hesten, men hun var fortsatt avhengig av å bli leid. Denne puten kom etterhvert med fothvileren, en planke som hang på siden av hesten, og kunne brukes på begge sider av hesten da den ikke hadde noen front eller bak. Det var først når håndfestet kom at puten fikk en «riktig» side, da var det vanlig at kvinnen satt med føttene på venstre side av hesten, slik at høyre hånd kunne brukes til å holde seg fast i manen til hesten eller håndfestet i front.
Den tidligste «funksjonale» damesalen blir kreditert Anne of Bohemia (1366-1394) og ble introdusert i England i 1382, da Anne of Bohemia reiste gjennom Europa for å gifte seg med kong Richard II. Denne damesalen baserte seg på designet til en pakksal med en stol oppå, denne salen kom med en forsvisel til håndtak og en fothviler. Selv om det med denne salen var lettere å sitte på hesten, var ikke designet noe mer praktisk enn den tidlige puten, det var vanskelig for kvinnen å sitte på hesten og bruke tøylene, så hesten ble vanligvis leid av en mannlig rytter. Denne formen for sal sees ofte i avbildninger av prosesjoner.
Uansett red kvinner og de trengte en måte å kunne kontrollere hesten selv, så det var behov for en sal designet for kvinner som gjorde det mulig å kontrollere hesten samtidig som man ikke var uanstendig.
Et mer praktisk design ble utviklet på 1500-tallet (dette er riktignok etter middelalderen) av Catherine de’ Medici (1519 -1589). Dette designet gjorde at rytteren satt mer vendt fremover, fordi man festet høyre ben i et feste på siden av salen. Fothvileren ble byttet ut med en stigbøyle for venstre fot. Denne salen gjorde det mulig for rytteren å både bli på hesten samtidig som man hadde kontroll over dyret, i alle fall i lave hastigheter.
De to neste århundrene etter at Anne of Bohemia introduserte damesalen til England, ble damesal mer og mer assosiert med riktig adferd for kvinner. Etter 1600 var ikke ridning overskrevs noe en dame ville gjøre og ble sett på som uanstendig. Men selv om damesalen ble mer og mer populær blant kvinner, tok ikke alle kun i bruk damesalen, for eksepel Diane de Poitiers (1499 - 1566), Marie Antoinette (1755 – 1793) og Katarina II (1729-1796) har blitt avbildet i overskrevs vanlig sal.
I denne serien finner du flere artikler Bente Andresen har skrevet om hest i middelalderen.
