Veterinærmedisini middelalderen
Albert ble født rundt 1200 i Tyskland og døde i 1280. Albertus Magnus er latinsk og betyr “Albert the great” altså “Albert den store”. Albert var filosof, teolog og naturvitenskapsmann, i løpet av livet skrev han 38 verk, han hadde stor kunnskap om blant annet logikk, teologi, botanikk, geografi, astronomi, astrologi, mineralogi, kjemi, zoologi og fysiologi. Han var nok sannsynlig den mest beleste forfatter i sin tid. Bøkene og konklusjonene hans er et resultat av logikk og observasjon.
Bok 22 til 26 tar for seg dyr. Bok 22 har to kapittler, det første handler om menneske og det andre handler om firbeinte dyr. Bok 23 tar for seg flygende dyr, bok 24 handler om dyr som lever i vann, bok 25 er om slanger og bok 26 tar for seg innsekter. Disse bøkene er samlet i et eget verk som kalles “De Animalibus” som kan oversettes med det norske ordet “dyrene”.
Stor kunnskap om dyreriket
I “De Animalibus” nevnes mange forskjellige raser, og de fleste vil nok bli overrasket over hvor mange som faktisk nevnes, det viser at Albertus Magnus hadde stor kunnskap om dyreriket. Det skrives om alt fra hverdagslige dyr som hest til de mer eksotiske dyr som hval og tiger. I bøkene nevnes også fabeldyr, men i avsnittene om disse legger Albertus vekt på at dette ikke er basert på egne observasjoner men ting han har hørt. Av fabeldyr nær hesten, nevnes pegasus, kentaur og enhjørning.
Det kommer tydelig frem at Albert også var med datidens veterinærer og leger ute på jobb. Han tar for seg behandlingsmetoder for dyr, blant annet hest, ved sykdom og skader. Han skriver også om hvordan man bruker dyr som legemiddler for mennesker.
Middelalderens behandlingsmetoder
Denne artikkelen tar for seg middelalderens behandling av skader og sykdom som de aller fleste har hørt om på hest. Merk at disse behandlingsmetodene er veldig utdatert og ikke skal brukes i dag, kontakt en veterinær for den beste behandlingen av din hest.
Sykdom og skader
I “De Animalibus” nevnes utrolig mange sykdommer og skader på hest og hvordan man behandler dem. Hvert avsnitt begynner med å fortelle hva som kan forårsake sykdommen og en nøye beskrivelse av symptomene, deretter beskrives behandlingsmetoden. Av og til nevnes flere metoder.
Det er overraskende mange fellestrekk nå og da, han skriver blant annet at kolikk kan forårsakes av at hesten ikke vil drikke eller at det kommer av for mye kaldt vann. Vi kommer ikke til å ta for meg alle sykdommer og skader som nevnes i boka, heller ikke alle behandlingsmetoder. I stede velger vi å legge vekt på de sykdommer og skader som er vanlige, og som de aller fleste har hørt om.
Generell behandling av hest
Albertus skriver at hester som var plaget med byller, sår eller sykdom ikke skulle stå ute i lys fra fullmånen. Direkte månelys måtte ikke treffe det utsatte området. Dette begrunnes med at månelys ofte forårsaket død hos skadde og syke hester.
Denne påstanden kan faktisk stemme: Når det er fullmåne og stjerneklart, er det som oftest kaldere om natta enn ellers, og en hest som allerede har nedsatt allmentilstand på grunn av sykdom eller stort blodtap er mindre tolerant for kulde. Men dødsårsaken var nok ikke månelyset.
Sår
Med sår mener Albertus litt større sår som blør mye, hvor det er behov for å stanse blødningen. Småsår og rifter nevnes ikke. Det nevnes tre metoder for å stoppe blødninger:
I første metode skulle man påføre et stykke delvis brent filt som hadde blitt dynket i saften fra brennesle.
Den andre metoden gikk ut på at man skulle blande en spesiell type sopp kalt “vesicam lupi” med møkk fra en gris som hadde spist gress eller urter. Dette skulle moses og blandes godt mens det ble varmet opp. Blandingen skulle legges på såret, for deretter å ligge der i tre døgn.
I den tredje metoden for å stanse blødende sår, skulle man pulverisere tørr hestemøkk og blande dette med asken fra et gammelt hodelin (hodelin var et kvinnelig hodeplagg i middelalderen). Dette pulveret skulle deretter strøs i det åpne såret til blødningen stanset. Dette ble gjenntatt dersom såret åpnet seg og begynnte å blø igjen.
Hovbyll
Man skulle lage en blanding bestående av en spiseskje honning, tre spisekjeer kull, noen edderkoppspinn og røttene til en brennesle. Det hele skulle blandes godt og varmes opp, for deretter å smøres på den skadde hoven. Albertus Magnus nevner også at enkelte veterinærer velger å skjære opp hoven for å la værket komme ut før de påfører blandingen.
Moderne studier viser at disse fire ingrediensene har en form for medisinsk effekt:
Honning: Har en lav pH, mellom 3,2 og 4,5. Dette gir dårlige forhold for bakterier og virker bakteriedrepende. Honning virker også sårhelende.
Kull: Har egenskapen til å absorbere mange forskjellige typer stoffer, det brukes derfor til å binde blant annet giftstoffer og forurensninger.
Brennesle: Planter i neslefamilien inneholder histamin, som har mange medisinske virkeområder. Histamin setter blant annet igang en betennelsesreaksjon, det utvider også blodårer, som igjen fører til bedre blodtilførsel og øker tilgangen på blodplater, røde og hvite blodlegemer. Histamin virker også smertestillende, beroligende og søvndyssende.
Edderkoppspinn: Inneholder et middel som fremmer koagulering av blodet.
Skabb
Skabb ble behandlet ved å skrape på de utsatte områdene til hesten begynte å småblø. Deretter skulle områdene skrubbes kraftig med en sterk blandig lut. Blandingen skulle bestå av tre deler aske fra et tre, to deler aske fra plantene til fava bønner og en del kalsiumoksid.
For å få riktig styrke på blandingen skulle man putte i et egg og deretter helle helle oppi kokende vann. Dersom egget sank, hadde man hatt i for mye vann og blandingen ble for svak.
Innvollsorm
For å fjerne innvollsorm i hest, skulle man ta innvollene til en ung kylling, mens innvollene fremdeles var varme. De skulle de tvinges ned i halsen på hesten slik at den svelget det. Dette skulle man gjennta hver morgen i tre dager. I disse dagene var det viktig å passe på at hesten ikke fikk mye å spise og drikke, det var viktig at hesten fastet de ni første timene etter midnatt.
Kverke
Under behandling av kverke mente Albertus Magnus at man skulle bruke barken fra en svartor “alnus glutinosa”. Barken skulle dekkes med reint vann, deretter kokes til nesten alt vannet ble borte. Dette ble gjenntatt totalt tre ganger. Den fjerde gangen man tilsatte vann, skulle man tilsette like mye smultfett. Blandingen ble deretter avkjølt og silt.
Man skulle bruke en trakt og helle blandingen inn i nesen til hesten, mens hestens hode ble holdt oppover. Deretter skulle hesten få noen varme urter å spise, den burde holdes varm og innhalere urtedamp som kokes inne i stallen. Røtter av en urt i kattostfamilien “malva rotundifolia” skulle kokes og moses sammen med fett, dette ble massert ned i nakken til hesten for å bedre dens mulighet til å svelge.
Kolikk
Middelalderens metode for å behandle kolikk er en av de ganske ekstrem: Først skulle man koke opp utvalgte urter til de ble til en grøt, dette skulle gis til hesten. Dersom ikke hesten ville ha det, skulle man bruke en trakt for å tvinge det ned.
Var ikke hesten bedre dagen etterpå, skulle den årelates fra nakken til den var så svak at den ikke kunne stå, deretter skulle den tvinges til å stå i kaldt vann opp til knærne i en time. De to neste dagene under behandlingen skulle hesten stå i kaldt vann opp til magen tre timer om morgenen og tre timer om kvelden.
Så langt i behandlingen var det lagt vekt på at hesten ikke skulle få noen form for korn, kun litt gress eller høy lagt i vann. Den fjerde dagen skulle hesten bli tilbudt en tynn suppe kokt på hvete. Var ikke hesten bedre den femte dagen, skulle den årelates igjen. Denne gangen fra det myke partiet mellom øyne og kjeve. Deretter begynte man forfra med prossessen.
Virket det?
Som nevnt tidligere er dette behandlingsmetoder som ikke er i bruk i dag. Det nevnes ikke noe i “De Animalibus” om hvor høy dødlighet det er blant dyr som får denne typen behandling. Man må nesten anta at metodene hadde noen form for effekt, siden de ble brukt ved flere tilfeller over flere år.
