Tones historie: – I stallen oppdaget jeg at jeg var en ressurs
Dette er en gjesteartikkel skrevet av Dyreassisterte Tjenester, først publisert på dyreassistertetjenester.no.
Det finnes en stor forskjell på å ha et sted å være og et sted der noen faktisk venter på deg. For Tone Andersen Jensen ble den forskjellen en stall.
– Jeg hadde noe å gå til. Noen å si god morgen til. Noen som så meg, sier hun.
I dag tilbringer Tone store deler av uken blant mennesker og dyr hos Firbeint Terapi. Hun er med på det daglige stellet, møter deltakere og bidrar til å utvikle terapisenteret videre. Hun omtaler seg selv som Helles «nestkommanderende».
Slik har det ikke alltid vært.
For elleve år siden ble Tone ufør. Hun beskriver tiden etterpå som en tilværelse der hun gradvis mistet følelsen av å ha en plass i samfunnet.
– Jeg følte at jeg ble avskrevet. At jeg kun var en byrde. Jeg hadde ingenting å gå til, og gikk derfor bare hjemme med min verste fiende: mitt eget hode.
Å bli fortalt hvem du er
Historien begynte flere år tidligere. Tone hadde fått diagnosen bipolar lidelse og ble etter hvert uføretrygdet. Hun opplevde å få beskjed om at hun var for ustabil til å fungere i arbeidslivet. Å bli definert som en som ikke kunne bidra, satte dype spor.
Diagnosen skulle senere vise seg å være feil. Etter en ny vurdering fikk Tone vite at hun hadde ADHD. Riktig diagnose og behandling åpnet nye muligheter, men kunne ikke viske ut årene som allerede hadde gått – eller erfaringen av å føle seg satt på sidelinjen.
Hun beskriver flere av disse årene som en tid der hun eksisterte mer enn hun levde. Så kom pandemien. Og hestene.
Et sted der hun fikk begynne i sitt eget tempo
Tone hadde kjent Helle fra Firbeint Terapi siden barndommen. De hadde vært naboer, men det var først mange år senere at kontakten skulle få en helt ny betydning.
Det begynte egentlig med en chihuahua. Tone ønsket å utdanne hunden sin Ingvald til besøkshund og tok kontakt med Firbeint Terapi. Ingvald ble etter hvert ferdig utdannet og begynte å arbeide på sykehjem.
Så stengte pandemien samfunnet ned. Oppdragene forsvant, og Tone ble igjen gående hjemme, isolert fra mennesker og aktiviteter. På samme tid hadde Helle fått terapihester. Hun spurte Tone om hun ville komme og hjelpe til med dem. Det skulle vise seg å bli et vendepunkt.
– Jeg likte samholdet med hestene. Men viktigst av alt var at jeg hadde noe å gå til. Noen å si god morgen til, noen som så meg.
I stallen fikk Tone tid. Tid til å observere. Til å lære. Til å bygge relasjoner til hestene. Til å prøve og feile uten at noen på forhånd hadde bestemt hva hun burde mestre.
– Jeg fikk lære om hestene i mitt eget tempo og på min egen måte.
Det som kan høres lite ut – å møte opp, stelle en hest, bli forventet neste morgen – ble betydningsfullt. For her handlet det ikke først og fremst om hva Tone ikke kunne. Det handlet om hva hun kunne få til.
– Jeg har lært at jeg er sykt glad i å jobbe
Etter hvert skjedde det noe med bildet Tone hadde av seg selv. Hun hadde lenge opplevd seg selv som lat. Som en som ikke fikk til det andre mennesker klarte. Som en som aldri helt passet inn. Stallen fortalte henne en annen historie.
– Jeg har lært at jeg er sykt glad i å jobbe, sier hun, og ler av kontrasten.
– Jeg har aldri vært et sted hvor jeg har følt at jeg har hørt til. Jeg har alltid følt meg lat og at jeg aldri er god nok. I stallen får jeg være meg selv og blir satt pris på for den jeg er.
Og gradvis ble det tydelig at Tone hadde med seg noe som ikke kunne læres gjennom en lærebok.
Hun visste hvordan det kunne oppleves å streve. Hun visste hvordan det var å føle seg utenfor. Hun visste hvordan det var når andre mennesker definerte grensene dine før du selv hadde fått forsøke.
Den erfaringen kunne hun bruke i møte med deltakerne som kom til stallen.
– Jeg kan bruke erfaringene og kompetansen min, ikke bare med hestene, men også med deltakerne.
Det som tidligere hadde vært en historie om begrensninger, ble også en kompetanse.
Når brukeren blir en del av fagkunnskapen
Tones historie peker mot et spørsmål som er viktig langt utover én stall: Hvem får definere hva som virker?
Innen dyreassisterte tiltak trenger vi forskning, fagkompetanse, kvalitet og gode metoder. Men skal vi forstå hva et tiltak faktisk betyr i et menneskes liv, trenger vi også kunnskapen til dem som mottar tilbudene.
Brukerperspektivet handler om mer enn å spørre om noen er fornøyde. Det handler om å være nysgjerrig på hva som skaper endring.
For Tone var ikke hestene en mirakelkur. Det var heller ikke én bestemt øvelse som forandret livet hennes. Det var relasjonene. Forventningene. Oppgavene. Muligheten til å lære i eget tempo. Opplevelsen av at noen regnet med henne. Og kanskje aller viktigst: Å få være en ressurs, ikke bare en mottaker av hjelp.
Det er kunnskap som kan være vanskelig å få øye på dersom vi bare betrakter et tiltak utenfra.
Hestene har betydd alt
Tone trenger ikke lang tid på å svare på hva hestene har betydd for henne: De har betydd alt. Hun har mann og barn, men forteller at hun tidligere aldri hadde hatt en interesse som bare var hennes. Noe hun selv brant for. Det fant hun hos hestene.
– De løfter meg opp når jeg har det tungt. De gir meg så mye glede i hverdagen. Og jeg kan bruke relasjonen min til hestene til å hjelpe andre mennesker med ulike utfordringer.
I dag eier hun selv hester og bruker store deler av uken i stallen. Hun deltar i den daglige driften, arbeider sammen med deltakerne og er med på å forme veien videre for Firbeint Terapi.
Hun gikk fra å oppleve seg avskrevet fra arbeidslivet til å være en person andre mennesker og dyr er avhengige av. Men kanskje er det nettopp derfor historien hennes ikke bare bør fortelles som en solskinnshistorie om hva hester kan gjøre for mennesker.
Den handler også om hva som kan skje når vi endrer spørsmålet fra: «Hva er galt med deg?» til: «Hva trenger du for å få brukt det som finnes i deg?».
Tone skal fortelle sin historie på Dyreassisterte Tiltak Konferansen 7-8. november 2026 i Moss – om hvordan hun gikk fra å være ufør og oppleve seg som en byrde, til å finne tilhørighet, ansvar og en ny rolle gjennom samspill med dyr.
Hesteassistert terapi: – Vi kan ikke gjemme oss bak språk og ord
