Merk at dette er en fagartikkel innsendt av hovslager Stig Haga og veterinær Martin Hjelle, og ikke redaksjonelt innhold. Artikkelen deles i to deler. 

Om artikkelen

Denne artikkelen omhandler de erfaringene vi har gjort ved skoing av hester med ulike framhøver. 

Dette er et kjent problem, og all litteratur vi finner om dette handler om å utligne denne forskjellen. Vi har erfart at løsningen på disse hestenes bevegelsesproblemer ikke sitter i frambeina, men i bakbeina. 

Våre resultater er ikke objektivt testet, siden vi ved å teste endringer i bevegelse på tilgjengelige digitale system, ikke fant at systemet tok opp disse endringene. Erfaringen er gjort av flere hovslagere, og resultatet går igjen uavhengig av hvem som utfører skoingen.

Del 1

Hvordan hjelpe en hest med ulike framhøver med å gå riktig?

Vi skal her ta for oss skoing av hester som har ulike framhøver (høy/lav), og som går ulikt som et resultat av bygningstrekk. Det er et kjent problem med avvik fra liten til alvorlig grad. 

Ofte er høvene så like at man ikke tenker på det, men ved nærmere analyse vil forskjellen oppdages. De kan ved høy grad forveksles med bukkehov, og kan mistolkes som forfangenhet. De siste er begge patologiske forandringer, noe høy/lav ikke er. 

Satt i system mener vi å ha observert at denne beinstillingen ikke er sjelden eller tilfeldig. Den er en normal vi forventer å finne på mange av de hestene vi skor, muligens opp mot 50 prosent. Bevegelsesproblemene er gjentagende, og forskjellen i hovkapselen er ofte lesbare uten røntgen. 

Vi har i denne sammenhengen stilt de samme spørsmålene til eiere og ryttere angående hvordan hesten beveger seg, og så nært som samtlige erfarer de utfordringene ved hestens bevegelser som vi forutsier etter det systemet som her blir beskrevet. Samtlige melder, etter skoing som beskrevet nedenfor, endringer i positiv grad, fra noe bedre til at de har fått en ny hest å ri på. 

Vi har heller ingen tilbakemeldinger i denne perioden om skader som kan relateres til de endringene vi har utført etter dette systemet. Vi kan ikke finne denne teoriens sammenheng beskrevet tidligere slik vi legger den frem her. Om det skulle være tilfellet, ville det bli satt pris på tilbakemelding. 

Merk at teksten er med vilje fornorsket, og inneholder derfor ikke de anatomiske latinske benevnelsene som ville være mer korrekte. Noen av de anatomiske beskrivelsene vil derfor kunne virke unøyaktige.

Den perfekte hesten

Den perfekte hesten har et skjelett som er symmetrisk og balansert i henhold til alle fakta om hva vi mener er riktig og bra. Alt annet fremstår som et avvik, og disse avvikene har forskjellige navn. 

Paralellforskyvninger av pipe og underarm på forbeina, rotasjon av forbeina enten opp til forkne eller helt opp til albuen, framover og bakover brutt tåakse. 

Disse avvikenes påvirkning på skjelettet kan gi utslag i både bevegelse og belastning, som igjen kan resultere i ubalanse og skader. Avvik i beinstillingen blir analysert bein for bein, og ledd for ledd. Man vil ofte ikke se avvikene, eller så beskrives hesten med «ikke mer avvik enn normalt forventet». Avvikene blir kanskje notert i salgsvurderinger, eller i epikriser ved eventuell halthet. Når vi tar røntgenbilder, særlig de man tar av tåaksen, er vi opptatt av vinkler i forhold til underlaget og avstand mellom knoklene i ledd. 

Det perfekte individet finnes dessverre kun på en tegning, og vi stiller oss spørsmålet: Hvorfor? Hva er det som alltid skaper disse avvikene fra det ideelle? Når vil disse avvikene utgjøre et problem, og kan de settes i et system med årsak og dermed forventet avvik?

Hestens bevegelser

Det er ikke uvanlig at man har ridemessige problemer med hvordan hesten beveger seg. Det finnes blant trenere, behandlere og ryttere mange forskjellige forklaringer og unnskyldninger på hvorfor den enkelte hesten kan ha bevegelsesmessige problemer på den ene eller andre måten. 

Det skyldes på sits, utstyr, stølhet, ulydighet, skoing og annet. Det kan være ledd-, sene- eller ligamentproblemer, som i så fall må håndteres av veterinær. 

 Men vi mener vi langt oftere enn man skulle tro kan tilskrive problemene hesten har i sin ridbarhet til anatomiske avvik. Vi kan og se hvordan avvikene og rideutfordringene systematisk går igjen, og at problemene derfor blir forutsigbare basert på hestens beinstilling. Dette kan muligens løses med balanserende spesialbeslag. 

Hva er da spesielt med våre funn? Vår erfaring er at hester har et av to hovedtrekk når det kommer til beinstilling. Med hovedtrekk mener vi at det har et gjenkjennende utseende som går igjen hos alle hester. Årsaken til dette er kjent, og vi mener at det er viktig at vi som hovslagere og veterinærer lærer oss å kjenne igjen disse, og dermed benytter oss av denne forståelsen som en første-vurdering, med tanke på å forstå og vurdere den enkeltes hests anatomi, bevegelse og hvordan beskjære og sko hesten. 

Utviklingen av de to hovedtrekkene og andre avvik

Visste du at …

Bukkehov er en tilstand der de to nedre leddene har en framoverbrutt linje. En hest som er høy/lav har en tåakse på linje, uavhengig av antall grader på denne linjen. Denne høye foten kan og benevnes som den steile. Vi har funnet eksempler der den steile beinstillingen forklares med at føllet har hatt hovbyller eller muskelproblemer, men dette er patologier som ofte er kortvarige, og ikke bør ha noe å si for den endelige utviklingen av hvordan knoklene og leddene til slutt utvikles. 

Utviklingen av beinstillingen og da med to hovedtrekkene, og eventuelle følgefeil, skjer det første leveårene. Da er knokler myke, tilvekstsonene er åpne, og skjelettet er ikke ferdig utvokst. Tilvekstsonene i de lange knoklene i beina er påvirket av trykkbelastning, og særlig den knokkelen som belastes skjevt, vil derfor bli betydelig usymmetrisk. 

Når tilvekstsonen er lukket, vil hesten stå igjen med et skjelett der knoklene ikke er i balanse og symmetriske, men et resultat av belastningen i det første leveåret, basert på hvordan føllet har stått oppreist. All korrigering som gjøres med føllene, om det er beskjæring, støp eller beslag, vil kunne begrense omfanget av avvik. De to hovedtrekkene vil likevel fremstå som gjenkjennende hos den utvokste hesten. 

I oppreist tilstand vil føllet beite, die og leke. Utover det ligger de mye nede. Føllets bein lange, men halsen er kort. For å komme under hoppen for å die, eller beite gress, må føllet gjøre et av to alternativer.

Enten sette frambeina ut til siden og utvikle det vi kan kalle x-beint, eller avlaste det ene beinet, og belaste det andre. Disse utvikler den beinstillingen vi kaller høy/lav. 

Slik vi oftest er høyre eller venstrehendt på grunn av gener, vil føllet trolig og være høyre- eller venstrebeint. 

Videre ut ifra disse to hovedtrekkene vil vi finne andre avvik, som kan leses som følgefeil av disse to avvikene. Det viser seg også som belastningsutfordringene i hovkapselen som følge av dette. Det er interessant at vi finner de fleste av disse avvikene forutsigbare basert på de to nevnte hovedtrekkene. Det har med hvordan hesten står når den utvikler seg.

De to hovedtrekkene

X-beint: Underarmen på frambeina har en annen retning en pipa.

Belastningen kommer sideveis i knokler og ledd, og i hovedsak i kneleddene. Resultatet blir en beinstilling vi kaller x-beint. De har lett for å utvikle ulik sidehøyde på knoklene under kneet, og sideveis rotasjoner i ledd. De kjennetegnes ofte som tå ut, fransk og lignende. 

Høvene fremstår ofte som parvis like, selv om fasongen ikke er symmetrisk. Disse ender ofte opp med en betydelig steilere innside enn utside på hovkapselen. Avhengig av forskyvninger og rotasjoner, vil overrullingen ofte være utover i tåa. Bakbeina ser ut til å parvis utvikle seg speilvendt symmetrisk, siden disse bærer vekten ganske likt i denne gruppen. 

Hestene som er x-beint, har et bedre utgangspunkt for å bevege seg balansert på grunn av symmetrien i kroppen. Om de får beslag som stemmer med bevegelsene på frambeinas overrulling og bakbeinas belastning, vil de jobbe relativt uanstrengt. Det enkleste er da å lese slitasjen i skoen som tas av, og kopiere denne.

Visste du at … 

I de seneste årene har vi sett en endring i hestene at de er mer understilt i bakbeina, og at hestene dermed ender opp med overslitasje/kompresjon i draktene på begge høvene. Vi mistenker at dette er et resultat av avlen, og ikke bruk eller beskjæring. Støtte i draktområdet med ringsko eller såler med strålestøtte og DIM er avgjørende for disse hestene, og er et livslangt behov.

Høy/lav: Underarm på frembeina har samme loddlinje som pipa, selv med paralellforskyvninger og rotasjoner.

Når disse føllene dier eller har hodet i bakken, har de det ene beinet framover, mens det andre bøyes bakover eller løftes litt og «knekker» i kneet og de nedre leddene. Det beinet som bøyes bakover, blir mye mindre belastet en det andre.

Resultatet blir en steil og kort hov, som i ytterste konsekvens kan utvikles til det vi kaller bukkehov. Dette kommer av at senene, muskulatur, ligamentene og leddflater ender slik at beinet får en oppreist stilling. Dette eskalerer ved tre måneders alder, siden føllet da er så stort at det må dypere ned for å die. 

Kjennetegn i den steile hoven er at strålen på dette beinet er kortere og dypere en på det motsatte beinet. Som oftest finner vi 5 mm forskjell i dypeste punkt på stålefuren mellom strålen og hjørnestøtten. 

Belastningen på denne hoven er oftere i fremre del. Vekstringer på hovkapselen i drakten kan være bredere enn i tåa. Hovkapselen blir gjerne symmetrisk på grunn av mindre belastning, og normalt smalere enn hoven på det andre beinet, men det trenger ikke være det. 

På det andre beinet vil muskulatur, ligamentene og ledd vokser sammen slik at denne hoven ender tilnærmet flat. Strålen blir mer belastet, og er ofte større på grunn av belastningen og hovbeinets posisjon. Det resulterer i mer framskutte drakter som av og til er veldig belastet, og en tå som vokser mer framover. Hovkapselen blir ofte asymmetrisk, avhengig av hvor beinet normalt står.

Det er lett å tenke seg at problemet sitter foran i de ulike framhøvene, eller i skuldrene. Avviket kan sees i forskjell på skuldrene. Den steile foten har ett høyere toppunkt på skulderbladet, og mer fylde i skulderen på den lave foten. 

Det er et viktig poeng å vite at frambeina er ikke er direkte tilknyttet resten av skjelettet via ledd, men henger kun fast i en sterk, men fleksibel forbindelse som består av muskler og bindevev. Derfor mener vi at behovet for å tvinge fram en likhet i frambeina ikke er avgjørende for disse hestene, siden de biomekaniske utfordringene der kan enkelt løses med beslag. Det kan heller gjøre skade. Det er heller ikke her problemet sitter.

Bakbeina er det viktigste punktet

Når det kommer til høy/lav, er det som sagt vanligst å se på hestens ulike forhøver, men ifølge Dr. Rick Reddens studie om bukkehov, dukket det opp noe interessant som vi har tatt med videre. 

Han fant at på hester med bukkehov har bakbeinet på samme side som bukkehoven alltid negativ hovbeinsvinkel, mens det motsatte bakbeinet er det sterke og «normale».  Det samme finner vi systematisk hos alle hester med ulike frambein, og ikke bare de med bukkehov. 

Vi mener at det er belastningen av bakbeinet som er det viktige punktet, og det som skaper problemene. Føllet står i belastnings- og hvilestilling med mest belastning på diagonalen. Dermed utvikler de en negativ tåakse på bakbeinet som er på samme side som det steile frambeinet. 

Dette kan ofte være synlig med en tydelig brattere linje i kronranden sett fra siden på dette beinet. Ryggen på den voksne hesten fremstår ofte som et uforklarlig problem i området foran krysset. 

Vi mener at den posituren denne gruppen lager, gjør at muskulaturen på den siden som har den steile foten trekkes sammen og statisk er overbelastet. Det er et resultat av at det bakbeinet hele tiden står bærende lengre frem en det andre bakbeinet. Denne posituren må komme fra ryggen, og ikke i lengre knokler i dette beinet. Det andre bakbeinet brukes mer til stabilisering, og utvikler seg derfor med en mer normal tåakse, og dermed en flatere linje i kronranden. 

Vi tror og at noen hester klarer å kombinere begge posisjonene, altså høy/lav og x-posisjon, men disse er i klart fåtall. 

I forbindelse med de hestene som er høy/lav, har vi oppdaget et tilbakevendende problem. Rytterne opplever dem ofte som halte eller i alle fall urene, ubalansert og problematiske å ri. 

Det er klar forskjell på bevegelsene i volte, og i flere tilfeller har hester vært på full utredning hos veterinær uten funn av patologiske årsaker til disse problemene. Etter skoing basert på vårt system, fremstår disse som velfungerende. Det interessante er at det er et klart mønster, som vi mener vi kan forutse, og forklare med beinstillingen.

Følg med her på Hest.no for del 2 av fagartikkelen. 

Kilder:

Identifying and Treating the Negative Palmar Angle. Updated: Apr 22, 2020. Indepth Equine Podiatry Symposium Notes Written and presented January 2010 by R.F. (Ric) Redden, DVM. 

Uneven feet in a foal may develop as a consequence of lateral grazing behaviour induced by conformational traits M. C. V. VAN HEEL*, A. M. KROEKENSTOEL, M. C. VAN DIERENDONCK, P. R. VAN WEEREN and W. BACK. Uniform Sole Thickness www.americanfarriers.org ~ 35 ~ January/February 2003 Researcher Explains How to Define a Heel.  M.T.Savoldi and G.F.Rosenberg.

The Weight Bearing Function Of The Sole “Anatomical Evidence” Michael T. Savoldi Farrier Emeritus Resident Farrier (Retired) W.K. Kellogg Arabian Horse Center Farrier Science Instructor Animal & Veterinary Science California State Polytechnic University, Pomona, California.

The caracteristic of a club foot, Dr. Simon Curtis, Corrective farriery, a textbook of remedial horseshoeing, Volume II, side 558.

Gregorys textbook of farriery, Chris Gregory.

Horse anatomy for performance. Gillian Higgins, Stephanie Martin.

Takk for bidrag til prosjektet og denne artikkelen:

Anne Lene Larsen (rytter/hesteeier)

Kjetil Guriby (hovslager)

Pernille Bruun De Neergaard (hovslager)

Anders Berget (hovslager)

Sigrid Amundsen (hovslagerlærling)

Nils Ivar Dolvik (DVM Professor emeritus)

Anne S. Kallerud (DVM, PhD, CERP ECVSMR ResidentFEI Treating veterinarian NMBU)

Cathrine Fjordbakk (DVM, Diplomate ECVS and ECVSMR, PhDProfessor in Equine Surgery NMBU)

Ratna Kamsvåg  

Pernille Blichter