Taushetskultur: Hva er det som gjør at ingen våger å snakke?
– Hva er taushetskultur?
– Det er et sosialt og strukturelt fenomen som bygger på belønnings- og straffesystemer, maktstrukturer, det sosiale spillet mellom mennesker og mye frykt. Det er ikke stille i en taushetskultur, men praten foregår bare innad i gruppen, og ikke utad. For å forstå taushetskultur, er det viktig å forstå forskjellige sosialpsykologiske prosesser og hvordan grupper fungerer. En av de sterkeste evolusjonære kreftene vi har, og som vi i stor grad vil beskytte oss mot, er å bli utestengt fra en gruppe man føler tilhørighet til. Siden urtiden har menneskets overlevelse vært avhengig av å tilhøre en gruppe, og sosiale straffer blir derfor veldig kraftfulle. Lederskapet spiller en betydelig rolle for den kulturen som skapes og hvilke atferder som aksepteres, belønnes og oppmuntres, innleder Carolina Lundqvist Carolina.
Hun er doktor i psykologi og idrettspsykologi, samt autorisert psykoterapeut. Forskningen hennes retter seg mot trivsel, psykisk helse og prestasjonsutvikling, hovedsakelig innen eliteidrett.
Hun leder også forskningsprosjekter innen trygg idrett, og fungerer som rådgiver og støtte for ulike forbund som ønsker å endre eller har spørsmål om maktstrukturer, taushetskulturer og relaterte emner.
– Taushetskulturer kjennetegnes av at de er lukkede miljøer med maktubalanse, der noen personer har høy status, og det kan være tendenser til idoldyrkelse. Vanligvis er lederskapet toppstyrt og autoritært med krav om lydighet og ettergivenhet hos de i underordnede stillinger. De som avviker fra gruppenormen vil straffes, mens de som følger den, blir belønnet. Over tid forskyves grensene, og det uakseptable blir akseptabelt og «normalt». Dette gjør det vanskelig for enkeltpersoner i gruppen å stå opp mot usunne og destruktive atferder, selv om de ser og reagerer.
Straffen for å si ifra
– Hvilke konsekvenser kan følge det å stå opp mot taushetskulturen?
– Den tydeligste konsekvensen er at personen som stiller spørsmål, blir sosialt straffet eller rett og slett byttet ut. Selv om det har vært snakket om i gruppen, vil personen som stiller seg opp og åpent løfter problemene, oppdage at hen plutselig blir alene. Det blir veldig kaldt. Innen idretten kalles dette «å havne i fryseboksen». Et fenomen som altså er så vanlig at det til og med har fått et navn. Ting personen tar opp, overføres tilbake mot personen selv på en negativ måte. De som tidligere var enige, er nå stille. Ingen sier det rett ut, personen merker i stedet passivt aggressive atferder og at hen blir utstøtt. Plutselig blir ikke personen invitert på møter, og folk tar avstand.
– Ryktespredning er også vanlig. Det kan typisk være at personen har blitt psykisk syk. Og når ryktet først har spredt seg, har det en tendens til å bli en etablert sannhet i gruppen. Dette skaper mistillit til personen og hva hen har å si. Personen kan også på en subtil måte miste jobben. Plutselig oppstår «mangel på arbeid» eller det gjennomføres en «omorganisering». Egentlig blir personen bare byttet ut med noen andre. I en taushetskultur er normen å beskytte hverandre, den som er villig til å fortelle, oppfattes som en trussel og utelukkes mens det virkelige problemet fortsatt eksisterer.
– Finnes taushetskultur i alle forskjellige grupper og organisasjoner, eller kreves det visse parametere i en gruppe for at det skal oppstå?
– Vi ser fenomenet i samfunnet generelt. En medvirkende årsak til at taushetskultur er så utbredt på forskjellige nivåer, er at fasaden utad er blitt viktig å opprettholde, noe som igjen fører til at problemer som kan finnes internt, skjules. For bedrifter i dag er det viktig å bygge sitt varemerke, og det samme gjelder innen idretten. Idretten er i dag veldig kommersiell, og det er viktig å huske på. Da kan det være større fokus på å beskytte sponsorenes og medias varemerke enn å se innover. Sosiale medier gjør det også ekstra lett å skape et pent og feilfritt ytre.
Handler ikke om en enkeltperson
– Hvilke faktorer er det som gjør at en taushetskultur kan fortsette til tross for at ulike tilfeller kommer ut i media?
– Det handler om en usunn og ofte meget hierarkisk maktstruktur. Lederskapet er viktig, men det kreves også tilhengere for at det skal kunne fortsette. Ofte finnes det en gruppe av tilhengere som stille aksepterer eller ikke tør å si ifra av frykt for konsekvensene. Men det pleier også å være en gruppe av tilhengere som ser egne karrieremuligheter, der man er villig til å tie stille og spille med for å selv kunne klatre oppover. Holdningen blir at «målet helliger middelet», og dette belønnes også i systemet. Dessuten er det ofte ganske «rotete» organisasjoner med interessekonflikter der det er motstand mot interne eller eksterne kontrollmekanismer eller uavhengige evalueringer som kunne avsløre uregelmessigheter.
– Når et tilfelle til slutt – ofte etter lang tid – kommer frem for eksempel via media, finner man raskt en syndebukk som får ta hele skylden. Oppmerksomheten rettes mot syndebukken, man beklager det som har skjedd for så å kunne fortsette akkurat som vanlig. Mediastormer har en tendens til å blåse over raskt, og deretter blir det glemt. Det er viktig å huske at taushetskultur ikke handler om en enkeltperson.
– Hva kreves for å våge å stå opp mot en taushetskultur?
– Skal man gjøre det alene og åpent, kreves det egentlig at personen er villig til å ta risikoen for å miste jobben eller ødelegge sine egne karrieremuligheter. Ofte er personen i en avhengighetsposisjon. Det krever et stort mot og styrke å kunne stå imot sterke sosiale krefter som kommer i spill. Man trenger også noen å henvende seg til som kan motta og håndtere informasjonen. Derfor er det vanlig med anonyme vitnesbyrd gjennom media eller at folk forteller etter at de har gått. Mange tror de er alene fordi taushetskultur kan være et svært sensitivt og forbudt tema. Vanligvis er det mange flere som deler de samme erfaringene. Det er viktig å løfte frem prosessene til overflaten, slik at personer lærer å kjenne dem igjen, og det blir tydelig hva som faktisk skjer.
– Uakseptabel atferd må få negative konsekvenser
– Hva må gjøres for å minske taushetskulturen?
– Transparens er et nøkkelord. Deretter må man gjennomgå gamle makt- og statusstrukturer, implementere interne og eksterne kontrollfunksjoner og bryte de prosessene som opprettholder taushetskulturer. Motsatser til taushetskultur kan for eksempel være å bevisst skape en norm der ulike ideer og meninger aksepteres og ønskes velkommen, oppmuntre til rapportering av problemer og å se konstruktiv kritikk som en mulighet til å bedre kunne forebygge, håndtere og utvikle seg fremover. For å bryte normer og gamle vaner som «sitter i veggene», er det vanligvis ikke nok å bare bytte ut en person, men man må bevisst ta større grep. For eksempel å tenke nøye gjennom rekruttering og gjøre endringer i sentrale stillinger.
– I næringslivet kan for eksempel en hel ledelse bli nødt til å gå fordi man ønsker å drive selskapet i en annen og ny retning. Idretten kunne også moderniseres betraktelig i sin tenkning rundt organisasjon. Deretter er konsekvenser helt nødvendige. Uakseptabel atferd må få negative konsekvenser. Hvis uakseptabel atferd derimot aksepteres eller til og med blir hyllet fordi personer på den måten klatrer opp til status og maktposisjoner, vil det fortsette. Man må tenke gjennom hvilken atferd som egentlig bør belønnes og hvilke langsiktige konsekvenser det får for organisasjonen.
Ofte mer fordelaktig å lytte til kritikere enn å ignorere dem
– Kan du forklare hva du mener med «transparens»?
– Har man ingenting å skjule, har man ingenting å tape på å la andre se hva som skjer og finnes i virksomheten din. Tvert imot kan det ofte være bra når man får andres perspektiver og kanskje oppdager ting man selv ikke har sett. Det handler også om troverdighet. Har man behov for å lukke en organisasjon, og bare tillater interne konfidensielle rapporter som ikke kan faktasjekkes, skaper det følelse av at noe åpenbart er galt. I stressende situasjoner er det lettere å lukke en organisasjon enn å åpne den, men det er ofte mer fordelaktig å lytte og invitere kritikere enn å ignorere og ekskludere dem. Kritikk er ikke farlig, men bra når den tilfører informasjon, slik at man kan ta kloke og velinformerte beslutninger. Første skritt for å løse problemet med taushetskultur er å bli oppmerksom på prosessene, løfte dem frem i lyset og begynne å se dem for hva de er.
Saken er også delt hos Hest.nos samarbeidspartner Hippson.
Fotograf Crispin: – Man må kunne dokumentere detaljer som kanskje ikke er så behagelige å se på
Helgstrand svarer på kritikken: – Den måten å trene hestene våre på er ikke riktig
