Kroppsdeler ute av kontroll
Vi har besøkt lipizzanerteamet i Sør-Afrika, landets svar på Den spanske rideskolen i Wien. Dette er fjerde og siste del i artikkelserien, les også På flukt fra krigen, Fulgte drømmen og Der damene dominerer.
Reisen vår til Sør-Afrika inneholdt hest i mange varianter. Fra å se lekre spranghester kjempe seg over enorme hinder til å se hester fra slummen som var tatt inn til et hjelpesenter for å få behandling. Vi red i timevis på safari hvor vi fikk oppleve nokså ville dyr på ganske nært hold, og det var i denne settingen jeg gjorde det jeg har gjort aller mest på hesteryggen gjennom åra – jeg red på tur.
Men. Da jeg gjorde research før turen til Sør-Afrika og søkte opp deres lipizzaner-show, så jeg at denne stallen hadde et tilbud jeg fikk veldig lyst til å forsøke. Ridetime. The South African Lipizzaners er Sør-Afrikas svar på Den spanske rideskolen i Wien, hvor hesten går dressur på svært høyt nivå.
Nå er det jo ikke slik at man kan ta en turrytter fra Norge, hive henne opp på en lippizaner og forvente at de to smelter sammen og smyger seg rundt banen i passage, piaff og piruetter, men det var heller ikke det denne ridetimen gikk ut på. Det var en longetime. Altså, man sitter på hesten uten tøyler, mens en person longerer deg. Og pirker.
Så jeg bestilte meg en ridetime, og fikk umiddelbart et lang skjema i retur på mail som jeg måtte fylle ut. Høyde, vekt, rideerfaring. Greit nok, det er vel kjekt å vite hva slags nivå man er på. Men nærmeste pårørende? Håper da ikke disse hestene er så farlige... Interessert som jeg var, leste jeg også det med liten skrift. Kleskode. Haha, virkelig? Kleskode? Den var som følger:
Kandidaten må følge vilkårene og kleskoden som gjelder alle ryttere. Ridebukser, ridestøvler/leggchaps og jodhpursko, skjorte/trøye med krage og ermer, hjelm med trepunktsfeste, hansker.
Seriøse greier, med andre ord. Så jeg tok med meg en t-skjorte med krage til Sør-Afrika ene og alene for denne ridetimen. Ridebukse, leggchaps og hjelm måtte jeg ha uansett til safarien. Men hansker? Jeg kan ikke fordra å ri med hansker. Så dem "glemte" jeg dessverre hjemme.
Ridetimen min var klokken 9 en lørdag morgen, og jeg måtte være der et kvarter før. Planen var at vi skulle finne et hotell i nærheten kvelden før, men planer er til for å endres. Vi ville så gjerne rekke å få med oss en safari med de fem store fredag ettermiddag, så det endte med at vi måtte stå opp klokken fem om morgenen og kjøre i tre timer for å komme til lipizzanerstallen i Johannesburg. Men hva gjør man vel ikke for disse hestene?
Vel fremme møtte jeg etterhvert Karen Böhme som skulle instruere meg. Hesten jeg fikk utdelt var syv år, og fortsatt under utdannelse. Den smekre hingsten lød navnet Antonija.
- Har du ikke hansker? Er det første Karen kommenterer. Jeg mumler at jeg har glemt dem, og jeg får et litt krast blikk tilbake. Men la gå, resten av klærne er i alle fall etter koden.
Antonija er utstyrt med vanlig dressursal og kapsun. Tøylene er knyttet over nakken, det er nemlig ikke meningen at jeg skal bruke dem (hvorfor i all verden skulle man ha hansker da?). Så jeg justerer stigbøylene og stiger opp. Antonija skritter ut på en volte, kontrollert av Karen som står i den andre enden av longetauet.
- Det første jeg vil du skal gjøre, er å slappe av og kjenne på hestens bevegelser. Så strekker du hendene opp i luften, sier hun.
Jeg gjør som jeg blir bedt om, og retter ryggen opp fire hakk etter de tidligere dagenes mer avslappende safarisits.
- For å få en loddrett sist, må leggene dine lenger bak. Man skal kunne trekke en linje fra hodet, gjennom skuldrene, lårene og ned til helen, forklarer Karen.
Jepp, den har jeg hørt før, så jeg gjør så godt jeg kan. Stolsits er jeg vel kjent for, så det skader på ingen måte å prøve og få den til livs.
Så smatter Karen den hvite hingsten frem i trav. Han er litt gira i dag, akkurat mens vi holder på er det nemlig noen maskiner som skraper veien like utenfor. Antonija er ikke helt bombesikker, og jeg sitter der uten tøyler og er prisgitt at Karen har kontroll. Men vi kommer til en slags enighet og slapper etterhvert av begge to.
- Nå vil jeg du skal ri lettridning, men du skal stå to takter og sitte en, sier hun.
Jeg merker at jeg strever litt med å finne balansen, men kommer etterhvert inn i det.
- Bra, roser Karen.
- Denne øvelsen tvinger leggene dine bakover, så den er også fin å bruke når du rir på tur, sier hun.
Så skal vi jobbe med å regulere tempoet til Anotnija, og det skal kun skje med kroppen. Jeg har som sagt ikke tøyler, og Karen har ikke tenkt å bruke noen kommandoer for å få han til å bremse.
- For å få det til, må du stramme en muskel som ligger mellom hoftebeina. Problemet er bare at man egentlig ikke kan kontrollere denne muskelen, ettersom man ikke kan flytte hoftebeina nærmere hverandre. Men man må tenke at man gjør det, forklarer Karen.
Joda, det hørtes jo kjempelett ut... Eller ikke... Men jeg setter meg ned i salen, tenker så det knaker. Og utrolig nok, det virker! Antonija roer faktisk ned tempoet! Men fortsetter vi sånn blir vi stående stille. Heldigvis har Karen noen triks på lager for å få han til å gå frem igjen også, uten de vante kommandoene med sjenkel og stemme.
- Tenk deg at du sitter på en diger ball, en sånn type de bruker på treningssentere. Du skal bruke vekta di til å få den til å sprette tre ganger, forklarer hun.
Jeg bumper litt forsiktig i salen. Og joda, Antonija responderer og får straks mer energi i traven sin. Det fungerer faktisk veldig bra.
Så kommer vi til en øvelse som krever full tillitt. Karen ber meg om å lukke øynene, jeg sitter nede i trav.
- Se for deg tegneseriefiguren Roadrunner. Han spoler av sted, og løper utfor en klippe. Der blir han hengende i lufta noen sekunder før han faller nedover. Hvis du var roadrunner, hvilken kroppsdel hadde du landet på?
Jeg kjenner etter, og svarer rompa.
- Du ville vel heller landet på beina, smiler Karen.
- Kjenn derfor etter nå, og juster kroppen din slik at du hadde landet på beina i en slik situasjon, sier hun.
Nå er det nemlig tid for neste utfordring. Jeg blir bedt om å legge stigbøyelen i kryss foran salen, og få hesten frem i trav. Helene mine peker øyeblikkelig oppover, jeg blir bedt om å få dem ned.
- Dersom du humper i salen i trav nå, skyldes det som regel at man spenner seg i låra eller lener seg litt fremover, sier Karen.
Jeg sitter så rak i ryggen jeg bare kan klare, og kommanderer låra mine til å slappe av. Og det går faktisk ganske greit. Antonija har en fin og myk trav, og det er først når han øker tempoet at jeg får litt problemer. Men da var i alle fall beina på plass.
Verre var det med armene. Mens jeg har lagt alt fokus på beina, har de nemlig fått leve sitt eget liv.
- Målet er at du skal sitte helt stille med hendene, og kun bevege albuene, forklarer Karen.
Når man ikke har tøylene å støtte seg på, blir det nokså tydelig at hendene mine flagrer i alle retninger. Karen har heldigvis et tips på lur.
- Hold tuppen av lillefingeren inntil salen, da kjenner du straks når du ikke klarer å holde hendene i ro. Om du senker skuldrene og tar dem litt tilbake, går dette helt av seg selv, sier hun.
Og som med alle de andre tingene hun har sagt i løpet av timen, har Karen selvfølgelig rett igjen. I løpet av en liten halvtime har jeg gått fra å sitte som en slapp potetsekk oppå denne elegante hingsten, til å faktisk få litt mer kontroll på hvor jeg har kroppsdelene mine til enhver tid.
Det har på alle måter vært en lærerik ridetime, og ekstra gøy er det når hesten umiddelbart svarer på kommandoene mine når jeg gjør det riktig.
Antonija stopper, og jeg hopper av. Selv om man har ridd nesten hele livet, er det alltid fint å få pussa litt på det aller mest grunnleggende. Vi går mot hjørnet av ridebanen, Antonija kjenner rutinene. På en hylle på veggen står det en boks full av godbiter. Jeg gir han en, den er vel fortjent.
Du finner alle artiklene og bloggene fra vår reportasjetur til Sør-Afrika på denne samlesiden.
