På flukt fra krigen
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest.no, og er nå tatt opp igjen for å glede nye lesere.
Bortsett fra at hingstene som stikker hodet ut av boksene sine er velstelte, muskulløse og kan gå dressurøvelser av høy kvalitet, er det ikke så mange likheter til originalen av Sør-Afrikas svar på Den spanske rideskolen i Wien. Man finner godkjente avdelinger av rideskolen i Japan, Chile, USA – og i Kyalami utenfor Johannesburg.
Stallen er imidlertid like ren og ryddig som hestene, og hver søndag fylles ridehuset med publikum som får se dressur på høyt nivå. Men det måtte mange tilfeldigheter til for at det en dag ble bygd en stall akkurat her som skulle huse de flotte lipizzanerne.
Flyktet fra Napoleon
Vi må tilbake til året 1795, stedet er Lipizza som ligger i dagens Slovenia på grensen til Italia. I et par hundre år har det blitt avlet på en rase her som fikk navnet lipizzaner, og som forsynte den etterhvert så berømte Spanske rideskolen i Wien med hester. Men Napoleon og hans franske armé var på vei, og gode råd blir dyre.
Flokken på 300 lipizzanere og 16 drektige hopper smugles tvers gjennom Slovenia og over til Ungarn. Turen tok 40 dager, og det ble født 16 føll som alle overlevde. Hjemmet deres ble ødelagt, men bygd opp igjen slik at de kunne flytte hjem, før et jordskjelv la stallen i ruiner for andre gang. Et nytt angrep av den franske armeen sendte lipizzanerne ut på nok en hemmelig flukt. Men de klarte seg.
Truet av russerne
Videre måtte lipizzanerne flykte under både første og andre verdenskrig, og det er fra en slik flukt under andre verdenskrig av de Sør-Afrikanske lipizzanerne startet sin ferd.
I november 1944 presset de russiske styrkene hardt mot vest, og truet det ungarske stutteriet til Count Jankovich-Besan. Han bestemte seg for å forlate hjemlandet, og spente et par av hestene for vogner og lastet dem med mat og bagasje. Sammen med familien gikk han til Sünching som ligger nordvest for München i Tyskland, hvor foreldrene hans hadde en eiendom.
Måtte kamufleres
Før han reiste, ga han stallsjefen beskjed om at de gjerne måtte gjøre alt de kunne for resten av hestene. Det endte med at de flyktet samme vei med 12 hester, og tok igjen familien i januar 1945. Da hadde de kun tilbakelagt 200 kilometer av den lange veien til Tyskland.
Været var nå så dårlig at det var umulig å fortsette reisen til fots, hestene ble derfor lastet inn i togvogner. Men på grunn av bombing og ødeleggelser som følge av krigen, tok den 300 kilometer lange turen hele seks uker. Men nøden og matmangelen på denne tiden var høy, så de var redde russerne skulle se på hestene som mat. De ble derfor sauset inn i olje og parafin for å få dem til å se ut til å være i svært dårlig forfatning. Og det fungerte.
Ut av Europa
Men flukten var ikke over. Hestene måtte ut av Europa, ettersom den ungarske staten hadde kommet over i Sovjets hender. Som følge av dette kom det et krav om at alle hester som var tatt ut av Ungarn ble sett på som statens eiendom.
Ved juletider i 1947 kom hestene frem til Dorset i England, før Jankovich-Besan-familien tok med seg 12 hester til Sør-Afrika i 1948. Åtte hopper og fire hingster. De fleste hestene man kan se på lipizzanershowene i dag er etterkommere etter disse.
Den polske offiseren
At det nå fantes lipizzanere i Sør-Afrika var imidlertid ikke synonymt med at en avdeling av Den spanske rideskolen skulle etableres. Igjen måtte det noen tilfeldigheter til. Like før andre verdenskrig brøt ut i Polen, fikk Georg Iwanowski beskjed av sjefen sin om at så fort han var ferdig med sin militærtjeneste, skulle han bli sjef på et statsstutteri ikke langt fra der foreldrene hans bodde.
Men krigen satte en effektiv stopper for dette. Han kjempet en rekke kamper under krigen, og da freden kom jobbet han med å finne og sortere stamtavlene til alle hestene SS hadde tatt under krigen. Et par år senere ble Georg dimitert, og tok med seg familien til Sør-Afrika for å få en ny start.
Georg trengte imidlertid noe å leve av i det nye landet, og endte opp med å få jobb som instruktør på en rideskole for voksne i Johannesburg. Der innførte han begrepet dressur i landet. Her møtte han også Count Elemer Jankovich-Besan, som hadde tatt med seg en flokk lipizzanere hele veien fra Ungarn. Georg fikk i oppgave å utdanne dem, slik at de kunne brukes i konkurranser.
Et viktig bekjentskap
Georg og lipizzaneren Maestoso Erdem ble en skikkelig suksess. De vant det nasjonale mesterskapet, og ble invitert til landbruksmesser i Zambia og Zimbabwe.
På en av disse messene møtte han Hans Handler, som var nestleder på Den spanske rideskolen i Wien. Han fikk hjelp til å perfeksjonere galoppbyttene, noe som ble starten på et livslangt vennskap og starten på lipizzanerteamet i Sør-Afrika.
De første showene
Flere ble inspirert av suksessen til Georg og Erdem, og kjøpte lipizzanere slik at de også kunne ri dressur. Snart hadde man en gruppe lipizzanere, som blant annet viste en kvadrilje under et påskestevne. I 1969 startet byggingen av det som skulle bli lipizzanersenteret i Kyalami, og i starten var anlegget nokså beskjedent. To rader med staller og etterhvert en ridehall var fasilitetene de hadde til rådighet.
Nå startet oppbyggingen av Sør-Afrikas lipizzanerteam for alvor, men det var ikke penger til å betale rytterne. Derfor inviterte Georg en gruppe lokale damer som elsket ridning og hadde god tid, som gjerne kom og red gratis. De fleste hestene de disponerte var privateid, dermed ble kostnadene holdt nede. En del av boksene ble leid ut til andre hester for å få litt inntekt.
Streng disiplin
I 1971 begynte man å ha show i ridehallen en søndag i måneden, og året etter kom firmaet Sentrachem inn som sponsor. De solgte dyrefôr og kjemikalier til landbruket, og tenkte en gruppe flotte, hvite hester med kvinnelige ryttere ville være en fin måte å promotere firmaet på.
Georg hadde instillingen at ingenting var umulig, og trente rytterne sine med militær disiplin. Han var opptatt av at hestene skulle være skikkelig stelt og at rytterne skulle ha plettfrie uniformer. Støvlene skulle være polert og håret pent satt opp, selv under trening.
Hans Handler fra Den spanske rideskolen i Wien var nå blitt sjefsrytter, men tok seg likevel tid til en kombinert ferie og arbeidsøkt i Sør-Afrika. Han underviste på formiddagen og hadde fri på ettermiddagen, og dette ble en ferieform han gjentok i mange år fremover sammen med sin kone.
Eget stutteri
I tillegg til søndagsforestillingene, var lipizzanerteamet stadig på turné, og ble et populært show over hele Sør-Afrika. Slik fortsatte det i mange år, og flere andre firmaer kom inn på sponsorsiden til lipizzanerne.
I tillegg til hestene som ble brukt i showet, hadde man et eget stutteri som sørget for at det hele tiden kom påfyll av yngre hester som kunne overta etterhvert som hingstene måtte pensjoneres.
Et kritisk influensautbrudd
Et utbrudd av hesteinfluensa i 1986 fikk imidlertid store konsekvenser. Noen hadde brutt karantenen i Cape Town, og et virus man ikke hadde sett tidligere i Sør-Afrika spredde seg som ild i tørt gress. Veddeløpsindustrien stoppet helt opp, og man fikk ikke lov til å flytte hester. Et stort stevne på stevneplassen bare et steinkast unna lipizzanersenteret sørget for at lipizzanerne ble smittet, og selv om alle overlevde sykdommen var det fem som aldri ble helt friske.
Dette førte til at lipizzanerstallen fungerte mer som et sykehus enn en stall i ni måneder. Utgiftene var dermed store, og inntektene fraværende. Flere ryttere sluttet og fikk seg jobb andre steder i denne perioden, og sponsorene tok regningen for behandlingen. Men de trakk seg fra et videre samarbeid, dermed måtte stallen og showet stå på egne bein fra januar 1988. Like etter reiste Georg Iwanowski hjem til Polen, slik at han kunne få pensjonisttilværelsen i hjemlandet.
Det sør-afrikanske teamet med lipizzanere består imidlertid den dag i dag, og hvordan de lyktes med å fortsette driften skal en av dagens ryttere i teamet, Karen Böhme, fortelle i neste del av denne serien om de sør-afrikanske lipizzanerne.
Kilde: Boken Lipizzaner Stallions, A Cavalry Officer & His Girls, skrevet av Maureen Dalglish
Du finner alle artiklene og bloggene fra vår reportasjetur til Sør-Afrika på denne samlesiden.
