Der damene dominerer
Vi har besøkt lipizzanerteamet i Sør-Afrika, landets svar på Den spanske rideskolen i Wien. Dette er tredje del i artikkelserien, les også På flukt fra krigen og Fulgte drømmen.
Et par slitte skilt forteller at man er på riktig vei der man kjører bortover en støvete og humpete grusvei. Bilene parkeres utenfor en stor vegg av bølgeblikk, og det er på innsiden av denne det skjer noe helt unikt hver eneste søndag. Til klassisk musikk får publikum se flotte lipizzanerhingster utføre dressurøvelser både alene og sammen. Kvadriljene har militær presisjon, og de aller beste hestene viser dressurøvelser som levader og caprioler.
Sør-Afrikas svar på Den spanske rideskolen gir deg med andre ord mange av de samme opplevelsene som i Wien, men mye er også annerledes.
- Ridehallen vår er for eksempel ikke så fin, sier Karen Böhme.
Rir i damesal
Hun er en av rytterne på teamet, og at hun er dame er ingen tilfeldighet. Mens rytterne på Den spanske rideskolen i Wien i all hovedsak har vært menn, har de fleste kollegene deres i Sør-Afrika vært kvinner helt siden senteret ble bygd på begynnelsen av 1970-tallet. Grunnen til det er at man i begynnelsen ikke hadde råd til å ansette ryttere, og derfor brukte frivillige damer i området som likte å ri.
- Akkurat nå består teamet vårt bare av damer, men vi hadde en mannlig rytter her for et par år siden. Ettersom jobben er såpass dårlig betalt er det imidlertid ikke så mange som har mulighet til å bli her veldig lenge, forteller hun.
Den store andelen damer har gjort at man ikke bare har kvadriljer med uniformerte ryttere, det sør-afrikanske teamet har også kvadrilje i damesal.
- Da bruker vi fargerike kjoler og kostymer. Ettersom det meste er nokså grått og trist i ridehallen, bruker vi sterke farger på klærne våre når vi rir. Det drar opp helhetsinntrykket, forklarer Karen.
Må kunne flere ting
Selv om deres lipizzanere viser de fleste øvelsene som man kan se i Wien, er det også noen forskjeller her.
- Vi holder ikke like høyt nivå, blant annet har ikke hestene som gjør øvelsene over bakken rytter på ryggen. I Wien har de egne hester til hvert nummer, mens våre hester må kunne gjøre flere ting. Vi hadde en hest som kunne gjøre capriole med rytter, men det var ikke fullt så gøy når den fant ut den skulle hoppe opp midt i en kvadrilje, forteller hun.
På lipizzanersenteret står det nå 32 hester. Bortsett fra to vallaker er alle hingster.
- Vanligvis har vi en hest med vogn stående på utsiden før showene, og de er kastrert, sier hun.
I tillegg har senteret et eget stutteri som ligger noen mil unna.
- Der har vi 34 hopper og unghester. Det avles på to hoppelinjer, og vi har blant annet en eksklusiv hoppelinje som de mangler i Kroatia, sier Karen.
Selvforsynt med hester
Hvor mange føll som kommer til verden på stutteriet hvert år varierer. Både behov og økonomi spiller inn, noen ganger kan de få sju-åtte føll på en sesong. Men til våren kommer det bare to.
- Det er klart vi ikke klarer å få like høy kvalitet på hestene våre som dem i Wien, de har 70 føll å velge mellom hvert år. Men vi gjør det beste ut av det vi har, sier Karen.
En del av unghestene som ikke ses på som potensielle showhester eller avlshopper blir solgt, resten trenes opp av lipizzanerteamet. Fortsatt er utdanningssystemet til polske Georg Iwanowski som drev senteret fra det startet opp og frem til 80-tallet rådende.
- Vi starter treningen når de er tre år, da løper de først mye løs i hallen. Videre longeres de, og når de introduseres for rytter blir de først løslongert. Det er en litt nervepirrende opplevelse for rytteren, kan du si, da er det bare å sitte oppå der og be. Men som regel går det veldig greit, hestene er allerede godt kjent med løslongeringsrutinen når det skjer, sier hun.
Nesten alle hingstene er til salgs
Hestene blir med på showet allerede som femåringer, men da uten rytter.
- De løper da løs og viser seg frem. Det er en fin måte å venne dem til publikum, og etterhvert som tiden går ser vi va hingstene trives best med. Vi forsøker å bruke de naturlige egenskapene, så det er for eksempel kun hester som er litt spretne som blir brukt til øvelser over bakken. Andre hester trives bedre foran en vogn, forklarer Karen.
Først når hingstene er ti år er de på et nivå hvor de kan være med i kvadriljen. Da må de beherske både passage og piaff. Enda lenger tid tar det å lære dem øvelser over bakken.
- Om noen kommer med nok penger, blir hestene våre solgt. Den eneste hesten som ikke er til salgs er capriole-hesten vår. Den er mye verd for oss, sier hun.
En eksklusiv rase
Alle hingstene kastreres før de selges, og dersom de blir i showgruppa helt til tiden er inne for å pensjoneres får de bli på senteret.
- Akkurat nå har vi to pensjonister her, og de er ikke til salgs. Da vet vi ikke hva som skjer med dem, og de fortjener en verdig alderdom. Det går heller ikke an å sende dem tilbake til stutteriet, det har blitt prøvd tidligere uten at det fungerte. Så de blir her, sier Karen.
Selv om lipizzanerteamet har ganske mange hester, 66 totalt, er lipizzaner en nokså sjelden rase i Sør-Afrika.
- Det finnes to stutterier til her i landet som avler lipizzanere, men vi har ikke så mye med hverandre å gjøre. Inkludert våre hester tipper jeg at vi har rundt 100 lipizzanere totalt her, sier hun.
Kryper inn i hjertet
Selv hadde ikke Karen noen erfaringer med lipizzanere før hun kom til senteret, og fortsatt har hun en egen hest av typen ridehest.
- Han har stor kapasitet, men kan ikke konsentrere seg i mer enn fem sekunder, sukker hun.
Temperamentet og ridbarheten til lipizzanerne gjør dem lette å trene.
- De er enklere enn noen andre hester jeg har vært borti. Og selv om kroppen kan gjøre noen øvelser vanskelig for dem, prøver de veldig hardt likevel. Av og til er viljen så stor at de gjør det vanskeligere for seg selv. Dette er hester som virkelig er av en egen klasse, og de kryper inn i hjertet ditt, avslutter hun.
Under besøket hos de Sør-Afrikanske lipizzanerne fikk undertegnede muligheten til å få en ridetime på en av hingstene. Hvordan det gikk kan du lese i fjerde og siste del av denne serien.
Du finner alle artiklene og bloggene fra vår reportasjetur til Sør-Afrika på denne samlesiden.
