Ray Hunt karakteriseres som en levende legende og er mannen bak mange av dagens fremste horsemanship-trenere. Ray Hunt er en cowboy. Men en cowboy med en misjon. Han kalles en levende legende av mange i hestebransjen og er blant USA´s aller største trenerprofiler. Flere anerkjente trenere ser på han som sin mentor. Pat Parelli, Monty Roberts, Bryan Neubert, Buck Brannaman, John Lyons, Leslie Desmond, Dennis Reiss, Mark Rashid, Joe Wolters m. fl. har alle lært av den velkjente hestemannen. Sa hva gjør Ray Hunt annerledes enn andre menn med rutet skjorte og cowboyhatt?

Uvanlig cowboy

Greensburg, Pennsylvania, 2006: Det er en kald vårdag i småbyen Greensburg, Pennsylvania i USA. Utenfor ridehuset på en avsidesliggende ranch har en gruppe frosne tilskuere stilt seg opp. Stadig flere ankommer og blandingen av profesjonelle hestetrenere, studenter, bakgårdsryttere og konkurranseryttere diskuterer ivrig. Noen er kommet for å se den dyktigste hestemannen som finnes. Andre mener han er en cowboy som ikke mer uvanlig enn andre. Men i ridehuset er det ikke plass til alle. Sidedørene åpnes så alle tilskuere kan få et glimt inn. For denne helgen vil de alle lære noe av Ray Hunt.

Hesteadvokaten

79 år gamle Hunt beveger seg ikke like lett som tidligere. De siste årene har hørselen blitt dårligere og stemmen er skral på morgenkvisten. Men åpningsreplikken smeller likevel i den rå ridehusluften. - Jeg er ikke her for noen av dere, sier Ray Hunt og ordene treffer mange personlig. Han blunker og ser rundt seg. Stillheten er intens. Alles øyne er rettet mot hestemannen de har forsøkt å få til området i over tre år. - Jeg er her for hesten. Jeg tar på meg rollen som dens advokat, og i enhver sak skal jeg bevise at hesten har rett. Han smiler lurt.

Budskapet

Noen har med unghester som skal påbegynne innridningen. Andre har problemer med ridningen og et par har tatt med seg problemhester de ikke vet hva de skal gjøre med. Hunt ber alle slippe hestene løse, unntatt hingsten, som får en økt alene. De vrinsker, humrer, snøfter, snorker og løper. Forsøker å finne ut av sin nye situasjon. - Som dere ser er de litt usikre. Og når de er det, kan vi se det tydelig i kroppen deres. En hest vil fortelle oss hva han forstår og hva han synes om ting. Han forteller oss ting hele tiden, men det er ikke alltid vi ser det, eller kanskje vi ikke alltid er villige til å forstå? Det er opp til hver enkelt, men hvis du ikke forsøker, vil du ikke få mye tilbake. Hvis du vil ha en gjensidig kommunikasjon med hesten, må du aller førrst utvikle en åpenhet og disiplin i deg selv, slik at du også kan ha det med hesten senere. Det er noe eget ved Ray Hunt. Selv når han ikke snakker, men bare studerer hestene som løper på banen i samlet flokk, er det en slags aura av visdom som omgir han. Han kalles mentoren av mange fordi hans budskap har nådd en rekke trenere verden over. Budskapet som handler om å forstå hesten, oppnå harmoni og balanse.

De små signalene

It´s the little things that make a big difference." Ray Hunt lever fortsatt et liv på landeveien for å holde kurs i hele USA. Ved sin side har han sin kone Carolyn, som står bak og trekker i alle tråder. Hun tar seg av alt det administrative, booker kurs og har full kontroll når de er på reisefot, som de er størsteparten av året. Selv med en stor sommerranch i Texas og en vinterranch i Idaho er det kursvirksomheten som er viktigst. Tidligere har Hunt holdt kurs i både Australia og Europa. - Det er bra! Du har det, sier han til en ung dame som rir på sporet like bak han. Dagens andre rideøkt er flyttet ut i dagslys og deltakeren Hunt snakker til løfter tøylen ørlite for å følge bevegelsen til hestens bein på samme side. Det er en mykhet i det hele. Hun føler hesten, og hesten føler henne.

Har han øyne i nakken? Det er Hunts årelange erfaring og kunnskap om hester som gjør at mannen ofte leser en hest bedre enn eieren selv. Han forstår og oppfatter selv de minste signalene. Selv fnyser han av beskrivelser som “magisk” og “hestehvisking.” - Jeg selger ikke utstyr, jeg lærer ikke bort teknikker. Dette er bare sunn fornuft.

Øvelser

Det han derimot lærer bort, er en filosofi. Det er en stor forskjell, i følge han selv. Derfor er det sjeldent kursene hans har faste teknikker som rytterne skal gjennom. Likevel er det en og annen øvelse mange har gjort på tidligere kurs med Hunt. Slangeøvelsen er én av dem, og han ber deltakerne i Greensburg gjøre det samme. Han deler opp puljen på 14 ekvipasjer i to grupper, hvor den ene gruppen rir én vei på ridebanen og den andre gruppen rir motsatt vei. Så ber han dem om å ri sikksakk mellom rytterne i den møtende gruppen. I begynnelsen er det fullstendig kaos på banen. Hvem skulle ri hvor? Og hva gjør man med de som ikke tar hensyn? Noen er mest opptatt av ørene til hesten de rir, og sånt blir det kræsj av. Men så skjer det noe. - Adjust to fit the situation, roper Hunt mens han gliser bredt. - Ha en plan om hva du ønsker, men vær klar til å endre den hvis noe uforutsett dukker opp. Du må lære deg å være ydmyk og lese hva som skjer rundt deg.

Lett som en dans

For Hunt har en mening med forvirringen som herjer. Den enkle øvelsen viser hvor mange som ikke løfter blikket, ser opp og planlegger rideveiene, hvor mange som ikke har noen idé om hvor de skal eller hva de ønsker av hesten og hvor mange som ser ned på hesten, eller tenker “hva hvis.” Gjennom øvelsen utfordrer Hunt rytterne til å tenke, ha en plan, men være klar til å justere den. Og snart er det ikke lenger fult kaos. Rekken av ryttere som møtes flettes sammen både i skritt, trav og galopp. Noen justerer kursen, andre viker for de som er ute av kurs. Rytterne konsentrerer seg og hestene er våkne og oppmerksomme. Et smil brer seg om munnen på Hunt. Han ser at folk begynner å forstå.

- Du må ha et bilde i tankene av hva du ønsker fra hesten. Men du er lederen og kan be han om å følge deg, akkurat som å danse. Det handler om rytme og harmoni. Du vil at din kropp og hestens kropp skal bli ett. Ganske snart er det bare en følelse som følger en følelse, enten det skjer i dag, i morgen eller neste år.

Hondo

Når Ray Hunt snakker om sin bakgrunn trekker han alltid frem en ung quarterhest ved navn Hondo. Hondo endret hans persketiv rundt hestetrening. - Alt jeg vet startet med den hesten, forteller han. - Hondo bukket, sparket, bet og stakk, og han ville ha drept meg om jeg ikke fant en løsning. Selv om Hunt var en dyktig rytter, var Hondo ulik de andre hestene han hadde temt på mange måter, og han innså sin egen begrensning. Selv om han jobbet med Hondo hver dag, tenkte på han hver kveld, og drømte om han hver natt, kom ikke Hunt videre i treningen. Det var noe som manglet. Noe vesentlig. Vinteren 1960-61 skulle alt forandre seg. Det var da han møtte Tom Dorrance. - Han var en liten, hjulbeint cowboy som folk sa kunne hjelpe enhver hest, mimrer Hunt. - Tom fikk meg til å innse at jeg var for hard, for bestemt. Hondo var redd for meg. Jeg trodde jeg måtte være streng med han for å få han ridbar, selv om jeg visste at det ikke var rett. Etter hvert innså jeg at for å få respekt, måtte jeg gi respekt. Ordene gir mening for mange av tilhørerne, som sitter stille og venter på fortsettelsen.

Å være bestemt

- Noen ganger er det vanskelig å forstå fordi hester er så store og sterke, men det er en stor forskjell på å være bestemt gjennom å være stabil, sikker og fast og på å være bestemt gjennom vold og tvang. - Det er et sted i hesten hvor det verken finnes frykt eller motstand, og det var det jeg begynte å se etter. I løpet av året forandret Hondo seg til en myk, atletisk, snill og villig samarbeidspartner for Hunt. - En hest som de små barnebarna kunne ri på, sier han med et smil.

Ingen konkurranse

Møtet med Tom Dorrance ble et vendepunt for Hunt, og senere viet han livet til å hjelpe andre med å forstå hestene sine bedre. - Dere skjønner, hester er ikke maskiner. Du jobber med et levende dyr. Hesten er et beslutningsdyktig, tenkende og følende vesen, og hver eneste hest har en særegen personlighet. Men mennesker opptrer alltid overlegent. Vi tror vi er smartere og vi vil ha ting gjort på vår måte og med én gang. Vi vil være sjefen. Hvis det dukker opp problemer, lager mange det til en konkurranse mot hesten. Men gjør du det kan det hende du taper, forteller han. "This is not the way, but a way. There's a difference. Don't be afraid of letting the horse work things out - Allow him to work at it - to learn it. Don't be afraid to stop him and start over again. And remember to never put a time limit on it."

Tar aldri feil

Carbondale, Colorado 2006: Med snødekte fjelltopper i bakgrunnen og frodige jorder hvor hesteflokker beiter fredelig, er Cedar Edge Ranch i Carbondale, Colorado selve drømmeranchen. Men støvet fra ridebanen og lyden av hester som møtes for første gang bryter stillheten. Det gjør også den uslepne stemmen til Ray Hunt, som holder kurs for arbeidene cowboyer og hesteeiere. - Det kan ta litt tid før de blir vant til salen, sier Hunt mens 12 unghester slippes løse på ridebanen med sal på for første gang.

Noen bukker, løper og vrinsker. Andre forsøker å hilse på hverandre. Noen leter etter gress langs gjerdet som om salen alltid har vært en del av den. To hester finner roen fort og graver etterhvert i sanden for å rulle seg. De spretter opp og innser at noe fortsatt sitter fast på ryggen. Etter ti minutter står flokken rolig i midten av banen.

Forandringen

- Ting tar den tiden det tar. Men det skjer en forandring i dem, og det er den vi venter på. Disse hestene tenker og føler, og det er mye nytt de må forholde seg til. Det betyr ikke at noe av det de viser oss her i dag er feil. Hester tar aldri feil. Støvet har lagt seg, og roen senker seg overraskende fort over den nyetablerte unghestflokken. De er tryggest i flokk, forteller Hunt. Derfor jobber alle senere med unghestene sine samtidig på banen. Noen går fritt, mens andre er i leietau eller jobbes løse. Men kaoset er borte. Hunt bruker hestens medfødte innstinker og får dem til å jobbe for seg, ikke mot seg. Hans erfarne blikk ser langt mer enn tilskuerne gjør til sammen. Ved helgens slutt skritter, traver og galopperer unghestene, som for få dager siden hadde sitt aller første møte med store westernsaler, bakgjord og fortøy, i samlet flokk med ryttere på ryggen.

Ingen dommer

Han er en mann av få ord og de som har sett han i aksjon kan grovt deles i to grupper: De som forsøker å lære det han formidler gjennom å tenke, forstå, filosofere og eksperimentere, og de som ikke forstår hvorfor han ikke kan uttrykke seg bedre, eller finne opp et sett med teknikker som ville gjort det enklere for folk flest å forstå. Det er også de som blir fornærmet når han ikke tar seg tiden til å servere dem kunnskapen med te-skje. Men Ray Hunt bryr seg ikke om at noen blir fornærmet over det han forsøker å formidle. Kunnskapen han innehar holder han ikke for seg selv. Han deler det med de som kan se forbi det ytre, som er åpne for å lytte til det som virkelig betyr noe. "Don't get discouraged where you're at. You gotta use that until you can better it with something else. So I'm just trying to help you. If you're in trouble with something, maybe some of this stuff will help you. It's helped me. It's helped every horse I've been around. But that's not something you have to do. That's something - if you want to, fine. If not, you're just as good a person as you ever were anyway. I'm not the judger.”

Å skape fred

Greensburg, Pennsylvania, 2006: Kursets siste dag er snart over, men Ray Hunt fortsetter stillferdig å fortelle om et universalt språk, et ikke verbalt språk. Hestens språk. Han ser på deltakerne og tilskuerne, lar blikket dvele ved de nærmeste ansiktene. - Ikke tving hesten gjennom ting som er for vanskelige å lære. Ikke vær arrogant. La hesten få lov til å lære på sin egen måte. Det krever disiplin og kanskje vil det bli det aller vanskeligste for deg. Forsøk å oppnå mer ved å gjøre mindre og mindre. Ikke vær redd, for hesten vil lære deg, hvis du lar han få muligheten. Han snur seg, og det glimter til i de blå øynene. - Hesten er et speil. Et speil som går dypt inn i oss. Når jeg ser hesten din ser jeg deg også. Det viser meg alt du er og alt hesten er. Vi mennesker er så gode på å krige. Vi vet hvordan vi skal kjempe. Men å skape fred, det er det vanskeligste av alt. Men når du først starter å gi - da vil du ikke tro hvor mye du vil få tilbake. - You know, you can do this with enough heart and desire, sier han og blunker.