Midt under en rideøkt, begynte hun å blø fra nesa og munnen
Telefonen kom helt uforventet. Hege Skuseth var på sommerferie på hytta, da den 17 år gamle fôrrytteren ringte og fortalte at fjordingen Sjangsi blødde fra nesa og munnen.
– Og hva skulle jeg gjøre? Jeg ringte stalleieren og spurte om hun kunne ta en titt på henne, mens jeg pakket sakene mine og gjorde meg klar for å kjøre hjem. Men alt ble litt kaos, og i ettertid husker jeg nesten ikke hva som foregikk til hvilken tid, forteller Hege.
– Mens vi kjørte, var det tusen tanker i hodet mitt
Erika Dahl hadde akkurat vært ute og ridd fôrhesten, da dramaet begynte. De hadde hatt en økt på banen, og det var litt varmt, tørt og støvete.
– Før vi gikk ut, virket hun frisk og fin. Og alt virket normalt under oppvarmingen. Det var da vi startet galopparbeidet at jeg merket at noe ikke stemte.
Sjangsi begynte å hoste da de fattet galopp, men det ga seg da Erika tok henne ned i trav igjen. Likevel fortsatte hun å hoste hver gang hun fattet på nytt.
– Jeg hoppet av for å sjekke om hun hadde noe i munnen eller halsen, og tok ut bittet. Da så jeg at det var masse røde flekker på leppa hennes, og skjønte at det var blod, sier hun, og fortsetter:
– Da fikk jeg litt panikk, fordi jeg aldri hadde vært i en sånn situasjon før, og ikke ante hva jeg skulle gjøre.
Erika ringte Hege, som igjen snakket med stalleieren. Og mens de ventet på hjelp, satte Erika Sjangsi inn i boksen, og ga henne kraftfôr. I det hoppa senket hodet for å drikke, datt det blod ut av nesen.
– Det rant ikke, men datt ned i gulvet med et klask.
Veterinæren ga klar tale. Det måtte være noe som satt dypere, og de ble anbefalt å reise til Bjerke. Stalleieren ble med.
– Mens vi kjørte, var det tusen tanker i hodet mitt. Da vi kom dit, hadde Sjangsi sluttet å blø, og vi ble tatt godt imot. Men jeg ble veldig stresset av at veterinærene virket litt bekymret da de undersøkte henne. De sa at det ikke var sikkert hun kunne bli ridehest igjen, sier Erika.
– Det var umulig å skjønne
Veterinærene skopet henne og tok ultralyd, og fant blod i væskeansamlingen i høyre lunge. Det var en blødning de antok at hadde stoppet. Men på ultralyden, så de noe mer:
– Deler av lungen hennes hadde kollapset, sier Hege.
Hoppa fikk astmamedisin med slimløsende effekt, og det ble tatt astmaprøver. Men etter ett og et halvt døgn, var det fremdeles vanskelig å si hvorfor det hadde skjedd.
– Det eneste de kunne gjøre, var å følge med på henne. Derfor reiste vi hjem, så hun fikk stå hjemme på stallen, der hun var trygg, fortsetter Hege.
Sommerens planer ble avlyst, og byttet ut med gressing og leieturer hjemme på Gjerdrum Hestesenter. Men så valgte Hege og familien å ta med Sjangsi opp på hytta, slik at de kunne overvåke henne der.
Venner og familie stilte opp med lån av henger og hjelp med å kjøre henne opp og ned. Der ble de nesten én måned, siden Sjangsi ikke kunne settes på beite uten tilsyn, og måtte ha medisiner.
– Da vi kom hjem derfra igjen, og hverdagen skulle begynne, slet jeg med dårlig samvittighet i starten. Jeg tenkte mye på om hun kanskje hadde prøvd å fortelle meg noe, uten at jeg skjønte det.
Hege var også rådvill med tanke på hvordan hun skulle gå frem videre. Hun manglet tross alt svar på hvorfor dette hadde skjedd.
– Til slutt kom jeg frem til at det fikk bare bære eller briste. Det føltes iskaldt å tenke det, men Sjangsi fortjener å bli brukt, sier hun, og fortsetter:
– Det Bjerke kunne si, var at jeg måtte prøve meg frem for å finne ut hvor mye hun tålte. Situasjonen hennes hadde blitt drøftet med alle, men de klødde seg i hodet. Det var umulig å skjønne. Hun hadde tross alt aldri hatt astmasymptomer eller astmasykdom tidligere.
- Les også: Gontender mistet øyet: – Helt fra dag én var vi informert om at det kunne bli det verste utfallet
Et ufortjent stempel
Den 16 år gamle fjordingen dukket opp i livet til Hege på et tidspunkt der hun absolutt ikke skulle ha noen ny hest. Og i alle fall ikke av den rasen.
– Jeg har vært ferdig med hest så mange ganger, og jeg skulle i hvert fall ikke ha en fjording. Tidligere trodde jeg at fjordingen var kjedelig, men det er så feil. Det er et stempel de ikke har fortjent, synes jeg. Og det opplevde jeg da jeg traff Sjangsi.
Det er vanskelig for Hege å sette ord på akkurat hva det var for noe, men de to klaffet og fungerte så fint. Det var akkurat som om de snakket samme språk. Egentlig var det svigerinnen hennes som hadde hoppa på prøve, men i løpet av noen måneder, fant Hege ut at denne hesten ikke kunne reise fra henne.
– Jeg var fôrrytter under prøveperioden, før jeg valgte å få henne på helfôr. Noen år senere, ble hun offisielt min, sier hun, og fortsetter:
– Før Sjangsi, hadde jeg først en kaldblods, og så en fullblods. Begge måtte jeg avlive på grunn av skader, og da fikk jeg kjenne på hvor tøft det er å måtte ta det valget. Det var noe jeg ikke ville oppleve igjen.
Den erfaringen gjorde likevel Hege sikker på at hun ikke ville ha en hest som bare ble stående, kun fordi hun ikke klarte å ta den vanskelige avgjørelsen.
– Derfor var jeg veldig klar på at jeg måtte prøve å bruke Sjangsi igjen. Fungerer hun ikke, så må hun få slippe. Selv om det er en tøff avgjørelse å ta, var det også veldig viktig for meg å klare å ta stilling til det på forhånd. Så med det i bakhodet, måtte jeg ta alt annet som en bonus, og prøve meg frem.
Føllingen som ikke gikk helt som den skulle
– På Bjerke nevnte de at det så ut som det kunne være en gammel skade. Derfor har vi prøvd å gå igjennom historien hennes, og hva hun har opplevd. Men det eneste jeg føler kan ha en sammenheng med det, er føllingen hennes.
I fjor sommer fikk Sjangsi et hingsteføll. Hun føllet midt på dagen, på den kanskje aller varmeste dagen i juni. Det var 30 grader, og timene da det stod på, var antakelig en stor påkjenning for lungene, tror Hege.
– Det er hennes første føll. Hun har vært drektig én gang tidligere, men det var dødfødt, og jeg kjenner ikke historikken rundt det. Men da jeg valgte å bedekke henne selv, var det fordi alt passet så godt. Men selve føllingen gikk ikke helt etter boka.
Sjangsi lå rett ut, og var helt utslitt i varmen. Hun orket ikke presse mer, og Hege satte seg ned ved hodet hennes.
– Jeg sa til henne at hun bare måtte få det til, og så var det akkurat som om hun bare trakk pusten, sukket, og presset på. Da kom føllet. Det tok mange timer før hun klarte å stå på beina igjen etterpå, og vi måtte melke henne for å sørge for at føllet fikk i seg råmelka, sier hun, og fortsetter:
– Det var kanskje da den delen av lungen ble skadet. Men det er er bare noe jeg tror.
Lungen vil aldri komme seg igjen
De siste månedene har Hege og Erika sakte økt fra små skritteturer i nærområdet, til mer normal aktivitet.
– Man kjenner fremdeles på det, men slik det ser ut nå, går det ganske bra. Den delen av lungen hennes som kollapset, vil ikke komme seg igjen. Men hun kan fint klare seg uten den delen, selv om det er en tilvenningsprosess.
I tillegg har Hege prøvd å legge til rette for at lungene ikke skal belastes unødvendig. Hun har blant annet byttet boks, for å sørge for å ha friskere luft tilgjengelig, og har over en periode vannet høyet. Utetid har hun alltid hatt nok av.
– Vi har hatt tett dialog med vår egen veterinær, som heldigvis bare har vært en telefon unna. Man kjenner jo på det hver gang hun hoster litt, for det hender. Men det kan godt gå en uke mellom hver gang, og det kommer bare et par host, sier Hege, som prøver å unngå å lete etter tegn på at noe er galt igjen.
For hun trenger virkelig fjordinghoppa i livet sitt.
– Jeg pleier å si at hest er dyrt, men det er den billigste psykologen jeg har hatt. Sjangsi spiller en kjempeviktig rolle i livet mitt, og det er uvurderlig å føle at jeg er viktig for noen, avslutter hun.
