Brukes til anti-rynkekrem

Bygningsarbeidere kjente en rar lukt fra en container nær byggeplassen, og tipset Ness om det. Hun jobber som inspektør for Highveld Horse Care Unit i Johannesburg, og tok en tur for å sjekke hva det var. Der fikk hun bekreftelsen hun egentlig håpte hun ikke skulle få.
- Det var over tusen eselskinn i containeren, og det vi vet er at containeren blir hentet hver fredag og erstattet med en ny. Vi snakker dermed om flere tusen esleskinn som mest sannsynlig blir fraktet til Kina hver måned. Ulovlig, sier hun til hest.no.

Kinesisk medisin
Det er rundt tre år siden hun forsto at det var noe var galt. Ness har i flere år jaktet folk som slakter hester og esler ulovlig i Sør-Afrika, og kom tilfeldigvis over en lastebil som inneholdt 400 eselskinn.
- Jeg synes det er rart jeg ikke hadde hørt om problemet før det, sier hun.
Etter å ha undersøkt litt mer rundt hva som foregikk, forsto Ness at dette med eselskinn hadde utviklet seg til å bli en stor industri med mange penger involvert. Etterspørselen kom fra Kina, hvor de bruker gelatin fra eselskinnet til å lage ejiao. Middelet skal ha en mirakuløs effekt som anti-rynkemiddel.
Tidligere ble ejiao kun brukt av den øvre klassen i Kina, men etterhvert som økonomien har blitt bedre har middelklassen vokst i landet. Sammen med den kom også etterspørselen etter ejiao, og dermed behovet for flere eselskinn. De kinesiske myndighetene har rapportert om at antall esler i landet har sunket drastisk, fra 11 millioner i 1990 til seks millioner i 2014.

10 millioner skinn i året
Problemet med nedslakting av esler er verdensomspennende, Ness samarbeider derfor med en organisasjon i Storbritannia som overvåker situasjonen. The Donkey Sanctuary publiserte rapporten Under the skin i 2017, som oppsummerer hva Kinas etterspørsel etter eselskinn medfører.
- Det har vært en stor økning i den globale handelen av eselskinn de siste to årene. Det estimeres med at minimum 1,8 millioner eselskinn blir handlet hvert år, men etterspørselen globalt skal være rundt fire millioner. Noen kilder rapporterer med at behovet i Kina skal være helt opp til ti millioner eselskinn i året, står det i rapporten.
Ness er bekymret.
- Når vi vet at man regner med at det finnes rundt 44 millioner esler i verden, er det god grunn til å reagere, sier hun.

Får en god pris
I Sør-Afrika er det ikke bare et problem at eslene blir slaktet, men måten det gjøres på.
- Vi har kun to registrerte steder i landet hvor man har lov til å slakte esler, derfor foregår det meste av slaktingen ulovlig. Flere av nabolandene våre forbyr nå slakt og eksport av eselskinn, forteller Ness.
Ettersom det meste av slaktingen i Sør-Afrika foregår ulovlig, har man heller ingen kontroll over dyrevelferden eller hvordan de får tak i eslene.
- Mange fattige selger alle eslene sine, ettersom de i deres øyne får en god pris for dem. Her i landet er det mange som bruker eslene som arbeidsdyr, sier hun.

Brutal slakt
Oppkjøperne går også inn i townshipene, hvor de snakker med den øverste lederen på stedet.
- I townshipene lever de primitivt, og oppkjøperne utnytter naiviteten deres. Om de ikke går med på å selge eslene sine, er de som regel uansett borte neste dag. Da stjeler de dem bare. Og på dette området fungerer ikke rettssystemet vårt, så de kan bare fortsette, forteller Ness.
Eslene blir deretter transportert til en oppsamlingsplass hvor de slaktes på brutalt vis. I rapporten Under the skin beskrives avlivingsmetoder blant annet med maskingevær og esler som flås levende.
- De bryr seg overhode ikke om dyrene. Ofte har de mange føll, og eslene kan være tynne og i dårlig forfatning når de kommer frem. Noen blir trampet i hjel underveis, men det spiller ingen rolle. De skal bare ha skinnet, og da betyr ikke tilstanden til eslene noe når de blir slaktet, sier hun.


Forferdelig lukt
Ness har selv avslørt flere oppsamlingsplasser hvor det har blitt slaktet esler.
- Ett av stedene lå rett ved en hovedvei, så det er rart ingen la merke til den. Lukten var helt forferdelig, og det lå aborterte føll overalt. Det var tydelig at eselflokken hadde blitt rammet av et abortvirus, forteller hun.
I mai i fjor ble hun kalt ut til et sted fordi noen var bekymra for noen hester som sto der, og endte opp med å finne nok et slaktested for esler.
- Bein og hoder lå dumpa i en stor haug, jeg aner ikke hvor mange. Og det var fortsatt rundt 60 levende esler. Inspeksjonen jeg hadde førte til at vi fikk en rettslig kjennelse på å hente de gjenlevende dyrene, men allerede neste morgen var de borte, sier Ness.


Kjøtt på avveie
En annen problemstilling med eselslaktingen er kjøttet.
- Vi skulle gjerne likt å vite hvor alt kjøttet blir av. Males det kanskje opp til pølser? Eller selges det som storfekjøtt? Vi forsøker fra tid til annen å bestille det vi tror er eselkjøtt, for å avsløre dem. Men det er vanskelig. Og det er ikke bra om dette kjøttet selges til for eksempel restauranter som ikke er klar over hva de egentlig får, sier hun.
Problemet med ulovlig eselslakt og eksport av eselskinn er noe som engasjerer Ness. Hun vet at svært mange esler allerede er slaktet nord i landet.
- Jeg vet ikke hvor mange esler vi har igjen, men tallet synker hver eneste dag. Og det er vanskelig å stoppe dem, noe jeg synes er skikkelig frustrerende, sier hun.
En dråpe i havet
I mellomtiden gjør hun sitt beste for å stoppe dem hun kan.
- Målet vårt er å ta dem som står bak dette, og at det skal koste dem penger. Blir de tatt får de en anmerkning på rullebladet, og kan videre bli fengslet. Men det er en utfordrende jobb, de vet de er i trøbbel når jeg kommer. Det fører til at de fort kan bli agressive, så jeg må aldri vise at jeg er redd, forteller inspektøren.
Til tross for trusler og krevende situasjoner er hun motivert til å fortsette.
- Jobben jeg gjør utgjør kanskje bare en dråpe i havet, men enhver forskjell er en forskjell, avslutter Ness.
The Donkey Sanctuary har laget en liten film om Kinas bruk av eselskinn:
Du finner alle artiklene og bloggene fra vår reportasjetur til Sør-Afrika på denne samlesiden.
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest. no, og er hentet opp igjen fra arkivet.


