En gård full av skjebner
Joanne Pursey og Tracy Gogle har tatt oss med på en kjøretur litt ut av Johannesburg. Store motorveier blir til mindre veier, før vi ender på en grusvei som leder oss frem til en stengt port. Som de fleste andre eiendommer i Johannesburg er gården til Highveld Horse Care Unit omringet av høye gjerder.
- Da er vi endelig her, smiler Joanne.
Hun har en portåpner liggende i bilen, og snart svinger vi inn på gårdsplassen. Både Joanne og Tracy jobber som frivillige for å samle inn penger til det som er en av de største hjelpeorganisasjonene for hester og esler i Sør-Afrika. Highveld ble etablert i 1991.
- Her på basen vår har vi rundt 80 hester og esler til enhver tid. Noen av hestene har blitt forlatt, andre tatt inn hit på grunn av dyrevernsmessige årsaker. Vi har også en del fullblodshester som er ferdig med løpskarrieren som kommer hit for å adopteres bort til nye hjem, og vi har hester fra townshipene som er her for å få behandling vi ikke kan gi dem der ute, forklarer Joanne.
Eieren døde
De viser oss rundt på området, og vi blir raskt viet inn i en rekke triste skjebner. Ikke alle innebærer hester som ser ut som beinrangler. En flokk med friesere i rimelig godt hold beiter på et jorde.
- Disse kom til oss for et år siden da eieren fikk kreft. Etterhvert ble hun bedre, og tok dem hjem igjen. Men når hun døde endte de her, uten at noen har betalt for det. Familien mener hestene er verd mye mer enn de er, og saken går nå til retten. I mellomtiden går de bare her, forteller Joanne.
Tar seg av eslene
På det neste jordet møter vi eselet Stevie, som kom til Highveld for ti år siden. Han har blitt en maskot på gården, og tar seg godt av alle de nye eslene som kommer til stedet.
- Stevie hadde blitt stjålet, og ble slått i ansiktet. Han er blind på det ene øyet, og ser muligens 30 prosent med det andre. Men han er skikkelig flink med nykommerne, sier Joanne.
Vi går inn på det neste jordet, og blir straks omringet av tillitsfulle esler som lurer på om notatblokker fra Norge smaker godt. Vi ser inn i en paddock der det går en flokk tilsynelatende helt fine hester.
- Disse ble donert til oss, noe som skjer stadig vekk. Historien bak disse hestene er at de ble solgt sammen med gården de sto på, men den nye bonden ønsket ikke ha dem og ville derfor slaktet dem. En dame kjøpte dem, men hadde ikke mulighet til å ha dem. Dermed overlot hun problemet til oss. Det er flott at folk redder hester, men det koster penger og krever en del arbeid å gi dem nye hjem. Så jeg skulle ønske folk tenkte seg litt bedre om før de gjorde dette, forteller Joanne.
Samler inn penger
Sammen med Tracy bruker hun mange helger i året til å reise på stevner, hvor de har stand og oppfordrer folk til å donere penger til Highveld.
- Som regel blir vi invitert til stevnene, og da vet vi at vi er velkommen. Vi ønsker ikke å trenge oss på. Men det er viktig at folk vet at Highveld finnes. Det koster flere millioner å drive hjelpearbeidet her, og vi får ingen statlig støtte. Derfor er det viktig at vi hele tiden er på og oppfordrer folk til å gi penger, sier Joanne.
Selger brukt utstyr
På gården er det 30 bokser, men disse brukes først og fremst til fullblodshestene. Det er også en dyreklinikk hvor mange av hingstene fra townshipene blir til vallaker, og det finnes en butikk med brukt utstyr.
- Akkurat nå er det litt kaos her, smiler Tracy.
Det er nemlig mange som donerer utstyret sitt til Highveld. Det fineste utstyret ender i butikken, hvor pengene uavkortet går til fôr og andre kostnader på gården. Resten deles ut til hestene som bor i townshipene, som ofte går med svært primitivt og hjemmelaget utstyr som gir hestene sår og ubehag.
Orden i fôrsekkene
Videre tar vi en titt innom fôrrommet, som er svært godt organisert. Alle hestene står oppført på tavlen, og selv eselet Stevie får en liten rasjon kraftfôr to ganger om dagen – i form av seks pellets til hvert måltid.
- Fôr er en stor kostnad, men de har en ordning hos fôrleverandøren at når man er inne og handler hos dem så kan man kjøpe en ekstra sekk med fôr. Denne går da til oss. Det er en veldig fin ordning vi setter stor pris på, sier Tracy.
Lever av søppel
Gjengen med hester fra townshipene som er inne for behandling får imidlertid ikke like mye mat som fullblodsene, de skal nemlig tilbake til slummen når de er friske nok til det.
- Mange av dem har kommet hit for å bli kastrert, noe vi gjør for å begrense innavlen i townshipene. Når de kvikner til og begynner å bli litt frekke er de som regel klare for å reise tilbake, smiler hun.
- Det er forøvrig helt utrolig å se hva de hestene kan spise uten å bli syke, flere av dem lever praktisk talt av søppel. De er svært tilpassningsdyktige, sier Tracy.
Regner med rettssak
I enden av eiendommen går en flokk fullblodser, flere med føll, og her møter vi Ashley Ness som jobber som inspektør for Highveld. Får hun tips om mishandlede hester reiser hun ut og tar bilder av forholdene, og deler dem med myndighetene. Da får hun som regel nokså kjapt tillatelse til å hente ut dyrene dersom det er nødvendig.
- Disse hestene ble kjøpt av en ung jente som vi har dårlig erfaring med fra tidligere. Fullblodshester trenger mye mat, noe de ikke fikk. De 11 hestene har nå vært her en uke, forteller Ashley.
Første steg er å ha et møte med eieren og se om de kan løse problemet.
- Hun har blitt bedt om å avslutte hesteholdet, men hun nekter. Hestene blir her til saken er løst, og trolig blir det rettssak. Dette går på dyrevelferd. Og blir hun dømt, får hun dette på rullebladet, sier hun.
Planen for hestene er å gi dem ormekur og fôre dem opp til et normalt hold. Deretter kommer Highveld til å lete etter nye hjem til dem.
- De er ikke mer enn fem til sju år gamle, så det er absolutt mulig å omskolere dem til sprang eller dressur. Ettersom de kommer fra galoppmiljøet er de heldigvis chipet, noe som gjør det enklere for oss å vite hvor gamle de er og hva de har gjort på banen. Vi tror den ene hesten er drektig, sier Ashley.
Elsker hester
Joanne besøker Highveld en gang i uka, og Tracy når hun har tid. De brenner for at de ansatte på gården skal få gjøre jobben sin, og bidrar mer enn gjerne til å samle inn penger for å få driften til å gå rundt.
- Jeg gjør det fordi jeg elsker hester. Ganske enkelt, sier Tracy.
- Det føles veldig betydningsfullt å kunne hjelpe, fortsetter Joanne.
- Vi gjør det fordi vi brenner for dette, og vi ser hvor mange hester og esler som får et nytt og bedre liv takket være Highveld. Og det fine med organisasjonen er at de driver med så mye mer enn å redde tynne og forlatte hester, avslutter hun.
I neste artikkel kan du lese om programmet Silver Lining, et prosjekt Highveld startet i 2014 for å gi galopphester en ny karriere når de er ferdige på banen.
Du finner alle artiklene og bloggene fra vår reportasjetur til Sør-Afrika på denne samlesiden.
