« Å forandre hesten sin – gjennom å forandre seg selv

I dag 09:00

Hanne Jacobsen Leserinnlegg

Følg Hest.no:

– Jeg pleier å si at hesten sendte meg i terapi, og det viste det seg at jeg trengte, skriver Hanne Jacobsen i dette leserinnlegget.

Det snakkes ofte om hvordan hesten speiler oss, og jeg undrer ofte over om folk flest innser hva denne speilingen faktisk innebærer. For selv måtte jeg ta en enorm omvei for å forstå den utvidede betydningen av dette.

Jeg har lyst til å dele min historie slik at andre kanskje kan få glede av mine erfaringer. Og historien starter absolutt ikke som en omvei, men som en rett motorvei mot et tydelig mål:

En idé hadde satt seg. En unghest som var blitt min – og meg. Jeg skulle vise alle hvor dyktig jeg skulle være i å oppdra og utdanne henne. Det betydde at det skulle skje raskt og effektivt under min kommando.

Det hadde hun overhodet ingen planer om.

Jeg ble redd

Det ble ingen enkel vei. Langt fra rask og effektiv – for tid var hun overhodet ikke opptatt av. Hun beveget seg stort. Med masse energi. Og all den energien var rettet mot meg. Det var i alle fall sånn det føltes den gangen. Hun føltes farlig. Som om det når som helst kunne bli alvorlig. Veldig alvorlig. Som om hun var ute etter meg og kunne skade meg.

Jeg ble redd.

Jeg ble redd for hest. Det hadde aldri skjedd meg før. Aldri. Jeg stilte meg spørsmål om jeg var beredt til å gå igjennom dette. Om jeg noen gang kom til å lykkes. Om jeg var riktig for oppgaven. Om jeg kunne nok. Hva hadde jeg gjort feil? Jeg følte blikk og kommentarer.

Jeg kjente på skam og tvil.

Tross skam og tvil forsto jeg at jeg måtte komme over redselen – ellers ville jeg aldri være med hest igjen. Og å være uten hest, det er ikke et alternativ.

Hva var det jeg ikke hadde forstått? Dette skulle jo bli et bevis på hvor flink jeg er med hester. Jeg skulle lykkes og alle skulle se det og beundre det. Drømmen om en raskt utdannet ridehest som skulle få andre til å legge merke til meg. Se meg som vellykket. Noe jeg hadde opplevd i andre sammenhenger flere ganger før. Å få vist hvor dyktig og flink jeg er.

Hesten sendte meg i terapi

Men jeg skulle en annen vei – omveien. Jeg pleier si at hesten sendte meg i terapi.

Og det viste seg at jeg trengte. Det hadde jeg aldri forstått selv. Aldri innsett. For jeg hadde lært meg å «stå i det». Være sterk. Vise hvem som er sjef. Finne mot, pågangskraft og holde ut. Over tid viste det seg at dette hadde spist meg opp. Innvendig. Godt skjult for både meg selv og andre.

Jeg ga aldri opp å finne svar. Så jeg lette etter svar på å forstå hva som hadde skjedd. På hva som manglet og hva foregikk i hesten jeg hadde. Svarene fant jeg på uventet sted: I meg selv.

Jeg var nødt til å lete innover i meg selv. Og mens denne letingen har pågått, har jeg blitt bedre og bedre kjent med meg selv. Hvordan jeg reagerer. Hvordan jeg håndterer hendelser og følelser. Måten jeg er dressert til å være flink.

Samtidig som jeg har skrelt av lag for lag av gamle minner, reaksjonsmønstre og frykter, er jeg blitt mer og mer kjent med den jeg er. Og dette har endret meg.

Mens jeg har endret meg, har også hesten endret seg, som ved magi. For hvert lag jeg har skrelt av, har hun endret seg. Helt uten trening eller metoder. Hun er blitt roligere. Mer lyttende. Og henvender seg til meg.

Hun var aldri problemet – hun var løsningen

Jeg innser at hun var aldri problemet. Hun var hverken sta, farlig eller respektløs. Hun reagerte kun på det jeg var – et individ som ikke visste hva som foregikk inni seg. Og det inni var rotete, stresset, hadde angst og var kort sagt ute av balanse. Hun var aldri problemet. Hun var løsningen.

Jeg tenker det er sannsynlig at jeg ikke er alene.

Dette kan være svært innlysende for mange, men jeg drømmer om en verden hvor alle vet om denne gaven. Som finnes hos hesten. I samspillet med den.

Jeg ønsker at historien kan minne om at når verden rundt deg ikke er som du ønsker, når samspillet med hesten ikke er som du hadde tenkt, så ta en titt inne i deg selv med nysgjerrighet. Hvordan er det der inne? Hvordan føles det? Behandler du deg selv respektfullt, hyggelig, lyttende – med kjærlighet og omsorg? Akkurat som du ville gjort med din aller, aller beste venn. Hesten.

Denne artikkelen handler om:

Leserinnlegg