– Det er ikke normalt å ha CP og drive en gård helt for seg selv
– Vi driver og pusser opp. Det skulle stått ferdig nå, men det har vært noen komplikasjoner, slik det alltid er med slike byggeprosjekter. Sommerpaddockene er ferdige, men vi mangler hverdagspaddockene.
Stine Skillebekk ringer meg mens hun møkker boksene i den nyrenoverte stallen i Nordjylland i Danmark. Det er fremdeles ting som må på plass, men det kommer seg, og nå står ridehuset ferdig.
– Gården har ikke vært i bruk på denne måten, selv om det var stall her fra før av. Vi har oljet og freshet den opp litt, sier hun.
Men det skal vi komme tilbake til. For det er dressurrytter vi kjenner henne som. Selv om noen kanskje ikke er klar over at det egentlig er en pararytter de konkurrerer mot. Stine konkurrerer nemlig også en del i vanlige dressurklasser, selv om hun er født med cerebral parese. Hun trives med å gjøre litt av begge deler.
– Jeg glemmer ofte det tidligere livet. Før jeg ble multioperert, kunne ikke dette vært i tankene mine en gang. At jeg nå kan tenke på fremtiden med hestene, og ønske å leve av det, er helt utrolig.
Ble mobbet i oppveksten
Stine har ridd siden hun var fem år gammel, men funksjonaliteten hennes var langt mer begrenset frem til hun i 2010 gjennomgikk en multioperasjon. Hun forlenget akillessenen på høyre side, tok begge hoftene og rettet ut skjevheten i ryggen, da hun begynte å bli enda mer svai.
– Jeg merker jo fremdeles at jeg har CP, og jeg kommer aldri til å bli kvitt det. Men det er ikke normalt å ha CP og drive en gård helt for seg selv, sier rytteren med mye pågangsmot.
Det har imidlertid ikke kommet gratis. Stine kan se tilbake på en oppvekst med mye motgang og mobbing. I dag tror hun at det har bidratt til å forme henne som person, og hun føler seg tryggere i seg selv.
– Jeg har det bra med meg selv, og det hjelper for psyken. Hvis man virkelig har lyst til noe, så får man det til. Det gjelder bare å ha guts nok, og det er bare en selv som setter en stopper for det, sier hun.
Stine kan se tilbake på gull i en rekke Norgesmesterskap. Etter å ha vært en del av sporten i mange år, flyttet hun de tre hestene sine til Aalborg i Danmark i 2018. Den opplevelsen var også noe som hjalp for Stine.
– Jeg vokste veldig mye på å jobbe der. Det var som om jeg ble veldig fort voksen. Og i hvert fall nå, som jeg ikke har noe annet valg enn å stå på egne ben.
Men det krever mye trening disiplin å holde kroppen funksjonell. Slik har det alltid vært for Stine, som kanskje litt for ofte setter hestene foran sin egen helse.
– Jeg jobber jo fulle dager, og har stort sett alltid noe annet å pusle med. Men jeg må ha tid til å trene fysisk selv også. Det å drive med hest er egentlig ganske statisk, og jeg gjør stort sett det samme. Så ved å dra på treningssenteret hver dag, sørger jeg for at jeg er sterk og har overskudd.
– I stedet er jeg her, med alle mine planer
– Jeg fikk en melding som gjorde veldig inntrykk på meg, forteller Stine, og fortsetter:
– Det var en jeg møtte da jeg startet i satsningsgruppa i Norge. Hun har ikke blitt multioperert, og er et par år eldre enn meg. Hun sliter skikkelig med kroppen sin. Da husker jeg at jeg tenkte at jeg også kunne vært der. I stedet er jeg her, med alle mine planer. Jeg føler meg så priviligert, for ganske ofte glemmer jeg helt at jeg er funksjonshemmet.
Men Stine har sørget for å legge til rette for en hverdag der hun fungerer best mulig. At det ble akkurat Danmark hun flyttet til, var for eksempel ikke tilfeldig.
– Desto varmere det er, desto bedre er det for kroppen min. Muskulaturen min holder seg varm og myk når det ikke er så kaldt. Men jeg kunne nok valgt Spania eller USA. Jeg valgte Danmark fordi det ikke er snø her, men nå i vinter har jeg stått her med én meter snø, sier hun og ler.
Slik gikk det til at hun bosatte seg i Danmark igjen, etter et par år hjemme i Norge, mens koronapandemien herjet. Og hun håper på mindre snø de kommende vintrene, så hun slipper å angre på at det ikke ble gård i Spania.
Vil tørke støv av stevnefrakken igjen
Hvor mye som har endret seg i livet til Stine, er egentlig litt uvirkelig, synes hun selv. Og ikke bare det ytre, men også noe inne i henne. Den siste sesongen har tiden gått til andre prosjekter, og Stine har ikke kunnet prioritere egen satsing. Nå har hun nye ambisjoner:
– Jeg har fått et annet syn. Fra å være den personen som bare satser selv, har jeg et nytt fokus. Jeg ønsker å videreformidle min kunnskap til andre, og i stedet for bare å komme til Grand Prix og ri U25, tror jeg at jeg vil dra med meg flere opp.
Stine kjente på hva det betød for henne å se gleden i øynene hos egne elever. Og da begynte en ny drøm å vokse frem. En drøm om å utdanne seg til å bli trener i Norge, og dra hjem dit for å undervise og holde kurs med jevne mellomrom.
– Det er nok min største drøm, samtidig som jeg vil kunne bo her nede og få masse lærdom av det. Men jeg kommer til å satse, for det er fremdeles en kjempestor del av meg.
Både før og etter at hun kjøpte gården i september i fjor, har det vært mye å gjøre for å tilrettelegge for at bedriften hennes skal opp og gå.
– Jeg var litt redd for at jeg måtte ta ett års pause fra satsingen, men jeg har venner og familie som ønsker å hjelpe meg. Så dersom både jeg og hestene holder seg friske og raske, vil vi tørke støv av stevnefrakken og sette beina innenfor paradressuren igjen. Jeg har VM i sikte til sommeren, sier hun, før hun legger til:
– Hvis jeg får kvalifisert meg da, vi får se hva som skjer. Men jeg kommer nok til å starte for Norge, jeg har ikke blitt helt dansk altså.
- Resten av intervjuet med Stine kan du lese her: – Jeg bygger ikke etter dansk standard, jeg bygger drømmestedet
