– Vi skjønte at vi måtte begynne å dra, og det kom en blodfylt, rød pose ut sammen med ham
Lone Røttereng Pedersen (26) og samboeren Erling Andre Kyllo (30) ventet føll på dølahoppa si, Morsjan, i juni i år. Én uke før termin, skjønte Lone at noe var i ferd med å skje.
– Jeg satte henne tidlig på beitet, så hun kunne få følle der. Jeg har god utsikt fra soveromsvinduet mitt, og var ute og sjekket henne hver dag. Men det var ingen tegn til at hun skulle følle.
Jurene var ikke fylt med melk, men sent på kvelden den 29. juni, virket hoppa urolig. Hun vandret rundt, la seg ned og reiste seg igjen.
– Med det samme fikk jeg en følelse av at noe ikke stemte, sier Lone.
I elleve-tiden samme kveld, følger Lone med på Morsjam fra vinduet sitt. Hun gir kikkerten til samboeren:
– Nå gikk vannet, utbryter han.
De løper ut til hoppa, som ligger rett ut i gresset. Etter at vannet har gått, bør føllet være ute i løpet av en halvtime. Men tiden gikk, og Morsjan presset og stønnet, uten at et føll kom til syne.
En blodfylt pose kom ut før føllet
De ringte veterinæren øyeblikkelig, men dessverre var det ikke mye hjelp å få, da vedkommende ikke hadde så mye erfaring med hest. Det nærmet seg en time siden vannet hadde gått, og de prøvde å kjenne etter føllet.
– Vi kjente bare en tykk hinne, men visste ikke hva vi egentlig kjente etter. Det var bevegelse der, så vi skjønte at føllet levde, men noen bein kunne vi ikke finne.
De forberedte seg på at det kunne være føllet lå feil vei, men tiden løp fra dem. De kjente etter på nytt, og denne gangen fant de beina og mulen.
– Vi skjønte at vi måtte begynne å dra, og det kom en blodfylt, rød pose ut sammen med ham. Det så ikke bra ut. Jeg ble ganske kvalm, og måtte trekke meg litt unna.
Én og en halv time time etter at vannet gikk, var de tre stykker som dro ut hingsteføllet. Den blodfylte posen kom først, og føllet etter. Det levde, men de fikk det ikke ut av fosterposen.
– For at han skulle få puste, måtte vi klippe opp fosterhinnen, men den var mye tykkere enn normalt. Den var minst én og en halv centimeter tykk, og det nyttet ikke å rive den opp med hendene. Heldigvis hadde vi en tang tilgjengelig.
Morsjan hadde hatt føll tidligere, og var veldig rolig. Men føllet så det dårligere ut med.
– Han kom seg ikke på beina, og vi måtte bære ham inn. Han lå hele den første natta.
Paret prøvde å få ham på beina for å die, men han var altfor svak. Og siden hoppa ikke hadde råmelk, var det ikke mye de klarte å få i ham. Enda visste hverken de eller veterinærene de snakket med, hva de hadde vært vitne til. Først dagen etter, skjønte de at det var et mirakel at vesle Rakkern fremdeles levde.
– Seks dager gammel tok han sine første skritt helt på egenhånd
Klokken åtte neste morgen, kjørte Lone til Felleskjøpet for å få tak i melkeerstaning. Halv ni var veterinæren på plass for å gi Rakkern drypp og antibiotika. Han lå strakt ut, og hadde ingen krefter.
Litt utpå dagen, ringte Lone en annen veterinær og forklarte situasjonen. Denne veterinæren var ikke i tvil om at hoppa hadde vært utsatt for red bag delivery, men mente de kunne takke høyere makter for at føllet overlevde. Det var svært uvanlig, for han hadde vært lenge uten oksygen, før de fikk ham ut.
– Jeg hadde aldri hørt om det selv. Det var kjempeuflaks, sier Lone, og fortsetter:
– Men denne veterinæren hadde stålkontroll på hva det var og hvorfor det hadde skjedd, og det var veldig betryggende. Da fikk vi vite hva vi skulle gjøre videre.
Grunnen til at det blir red bag delivery, er fordi det oppstår en infeksjon i livmoren til hoppa. I utgangspunktet kaster hoppa føllet, og gir denne infeksjonen til føllet.
Den første dagen, fikk Lone valget mellom å la føllet slippe, eller starte med plasmabehandling. Å kjøre åtte timer til et dyrehospital, var ikke et alternativ. Spesielt ikke fordi Rakkern var såpass svak, og Morsjan ofte setter seg på henger.
– Han var ikke mange timer gammel da vi skjønte at vi var nødt til å gjøre alt for å redde ham.
Ei venninne av Lone, kjørte over to timer for å kjøpe blodplasma med antistoffer. Samme dag begynte Rakkern på behandlingen. De neste dagene, var de nødt til å løfte ham opp på beina, og tvinge i ham flasker med melk. Ikledd en hundesele, holdt de han oppreist, før han etter hvert klarte å stå litt selv. Veterinæren så til ham tre ganger om dagen, og han var på bedringens vei.
– Seks dager gammel tok han sine første skritt helt på egenhånd. Og etter mange lange døgn, fikk han til å drikke av Morsjan for første gang. Da rant tårene mine, og jeg følte vi var litt nærmere mål. Men veterinæren ba meg gi det enda to uker før jeg kunne puste lettet ut.
– Jeg var aldri i tvil om at han skulle få den behandlingen han trengte
I ti dager gikk Rakkern på antibiotika, og de fortsatte med flaskefôring, enda det ikke var spesielt gøy. Rakkern begynte å leve opp til navnet sitt, og Lone forteller at det er første og eneste gang hun har blitt glad for at en hest har sparket etter henne.
– Hver gang jeg var innom ham, var han på beina. Den niende dagen, slapp vi dem ut på beitet for første gang. Og litt over to uker senere, stod de ute hele natta. Da han på dag ni tok sine første galoppsteg ute på banen, gråt både jeg og Erling så tårene rant.
Rakkern vokste og ble sterkere. Han fikk flere små kompiser, og det viste seg at han kom til å bli uvanlig sosial:
– Jeg har aldri vært borti et så sosialt føll. Enda så mye han er blitt stukket og tvangsfôret, er han utrolig glad og fortrolig.
En uke uten søvn, mye beinhard jobbing og bistand fra mange, viste seg å være verdt det.
– Alle veterinærene jeg brukte etter den kvelden har virkelig stått på, og vi har fått så mye hjelp. Men det er nok det dyreste dølahestføllet på fire foter denne sesongen, sier Lone, og fortsetter:
– Jeg var aldri i tvil om at han skulle få den behandlingen han trengte, selv om det var 50 prosent sjanse for at han likevel ikke ville klare seg. Det er et ansvar man har, når man velger å få et føll.
Opplevelsen ga henne mange erfaringer, og den aller viktigste ønsker hun å formidle videre:
– Om føllingen tar for lang tid, og du ser eller kjenner blodposen, må du få tak i beina til føllet og hjelpe hoppa. Det er den eneste måten å redde føllet. Men det er veldig viktig å ikke dra om hoppa ikke presser. Når etterbyrden løsner, kuttes oksygentilførselen, og hoppa kaster føllet. Det er litt som en spontanabort.
– Ikke minst bør man ha en kniv eller saks for å sprekke den tykke fosterposen. Og hvis du mistenker det er snakk om red bag delivery, bør du alltid kontakte veterinær så tidlig som mulig.
Drømmer om at han kan kåres
Paret kjøpte den 18 år gamle dølahoppa Kampli Snerta, som til daglig går under navnet Morsjan, for ett og et halvt år siden. Hjemme på gården i Trøndelag, har de også fem andre ridehester. Morsjan ble opprinnelig kjøpt til Lones samboer, men han fant ut at han likte en av ridehestene til Lone bedre. Slik gikk det til at Lone satte føll på Morsjan i fjor.
– Vi hadde fem sjekker på henne, og annenhver gang sa veterinæren at hun var drektig. I vinter fikk hun mild kolikk, og etter å ha fått løsnet opp i forstoppelsen, fikk vi vite at det var hundre prosent sikkert at hun var drektig, sier Lone, og fortsetter:
– Føllet lå litt langt ned, så det var vanskelig å finne det på ultralyden. Men da det endelig var bekreftet, kunne vi begynne å glede oss.
Nylig kjøpte en av veterinærene til Lone den fine dølahoppa. Både Rakkern og Morsjan står derfor hos henne, men i januar kommer det vesle hingsteføllet hjem til Lone igjen.
– Jeg har kjempelyst til at han skal kåres, for å bidra til sporten. Men vi får ta det dag for dag. Det hadde vært en skikkelig solskinnshistorie, om han kunne gått til kåring om et par år, avslutter Lone.
