Guttetur på den grønne øya
Det er noen rideturer jeg må få med meg før jeg dør. En av disse er å ri i galopp langs stranden i Irland. Jeg hadde aldri drømt om å få ri på havbunnen over en bred fjord.
Vår lokale guide, kjentmann og vertskap er Michael Lennon. Han og familien eier og driver en rekke hoteller i Irland. I Westport driver de Westport Woods Hotel, et stort hotel med spaavdeling, svømmebasseng og treningsstudio. Der bor vi mens vi er på guttetur i Irland.
«Vi» er Sindre Ratvik, som driver Gyldermyra rideskole i Moss, er trener og hestehandler, Niels Tellerup, som er veterinær og feltrittrytter, Jan Gutubakken, som er distanserytter og gründer i hestebransjen, og undertegnede som først og fremst er turrytter og redaktør i hest.no.
Sindre har snakket om Michael og rideturene hans i lang tid når vi endelig sier «go», og bestiller en reise til Irland.
Dublin by night
Vi drar fra Rygge en torsdags kveld i midten av januar. Vel fremme i Dublin leier vi bil og kjører til Parnell street hvor vi sjekker inn på et typisk gammeldags hotel med kriker og kroker og halve etasjer, og tepper i grymme farger overalt – også på toalettene.
Sidre vil vise oss Dublin by night og tar oss med til den amerikansk hamburger-restauranten Eddie Rockets med interiør fra 70-tallet og til The Temple Bar der et band spiller tradisjonell irsk folkemusikk og blue grass.
Hestehandleren
Neste dag går turen tvers over det irske innlandet. På veien drar vi innom Athlone, en liten by som er det geografiske midtpunktet i Irland. Vi møter Francis Derwin, som er tredje generasjon hestehandler. Sindre har i mange år kjøpt hester av Francis og etter hvert blitt en nær venn av familien hans.
Gården til familien Derwin ligger tett inntil byen, men familien har også kjøpt flere gårder utenfor byen. Hjemme på gården står 80 hester oppstallet i staller. I tillegg har de 120 hester som går på utegang.
Francis tar oss med på en liten biltur for å se på noen av hestene og ponniene han har ute på beitene. Hestene hans klarer seg faktisk med det de finner på marken i midten av januar. Jordene er grønne og graset har kommet omtrent like langt som det ville ha gjort på Østlandet i begynnelsen av mai.
Etter en obligatorisk tur på den lokale puben for å smake på Guinness går turen videre mot vest. Vi når Westport i kveldingen. Westport ligger cirka tre timers effektiv kjøring fra Dublin.
By med sjarm
Westport Woods Hotel har 400 senger, og er en hjørnesteinsbedrift i landsbyen. Egentlig er hotellet stengt i 6 uker fordi de holder på med å rehabilitere en del rom og fordi januar normalt er lavsesong med få gjester. Men hotellet holder åpent for oss, og Tony låser opp for oss og viser etter hvert at han er en utmerket kokk, bartender, resepsjonist og oppgaveløser.
Westport er en søvnig liten by med mange tradisjonelle irske barer der det om kveldene er live music.
Sindre forteller om første gangen han møtte Michael og hvordan de fort fant tonen. Sindre tar ofte med seg kunder til Irland for å se på hest, og han ønsker at disse turene også skal bli en opplevelse for livet for dem han har med seg. Tidligere har han og kundene overnattet på enkle bed & breakfast. De siste årene har han tatt kundene med til Michael. Og da har de pleid å avslutte oppholdet med en ridetur på stranden.
Det er denne turen vi skal oppleve i morgen.
Jeg må innrømme at selvtilliten til hest.no sin utsendte synker i takt med at Sindre begeistret forteller hvor tøffe de irske jakthestene og –ponniene er, og når han henrykt beskriver hindrene Michael har bygget av stein på havbunnen.
En morgen fylt av forventninger
Når jeg lørdag morgen drar fra gardinene på rommet mitt ser jeg at solen skinner og at himmelen er nesten skyfri. Til frokost kommer Michael som Sindre har fortalt oss så mye om. Han er en stor mann med en kropp man ikke umiddelbart forbinder med feltritt og dristige hopp over massive hinder.
Med sin blazer passer Michael bedre inn i rollen som den servicemindede hotelldirektøren. Ifølge Sindre pleier han, når hoteller er åpent, å gå en tur i matsalen hver morgen og håndhilse på alle gjestene.
Men bak det formelle ytre viser det seg etter hvert at det skjuler seg en engasjert hestemann med en leken og nysgjerrig tilnærming til tilværelsen.
Hester for enhver smak
Etter en omvisning i landsbyen og langs havnen går turen hjem til Michael. Han har en gård oppe i åssiden 4 – 5 kilometer fra hotellet. På gården er det både en egen feltrittbane, ridebane og en funksjonell stall. Og overfor våningshuset ser vi grønne beiter som strekker seg helt opp til toppen av åsen.
Før vi får utdelt hester må vi alle undertegne et dokument der vi beskriver oss selv som ryttere og sier at vi er klar over at det innebærer en risiko å bli med på turen, og at vi er villig til å ta den risikoen. Denne typen dokumenter er standard prosedyre for alle arrangører av rideturer i Irland.
Jeg får beskjed om å ri en tinker, en tett hest med forholdsvis korte bein.
Vi rir en kort runde på ridebanen i skritt, trav og galopp. Michael vil åpenbart se at vi har kontroll på hestene vi har fått utlevert, før vi starter turen.
Spennende kulturlandskap
Målet for dagens tur er Clew bay der vi skal ri på havbunnen når det er fjære. Men først må vi ri gjennom et spennende kulturlandskap med gårder, steingjerder, steinbroer og smale veier. På jordene er det både storfe og sauer som beiter.
I det fjerne reiser Croagh Patrick seg opp av havet. Dette er en fjelltopp på 764 meter som er meget kjent i Irland. Den siste søndagen i juli hvert år går mange tusen pilgrimmer til toppen av Croagh Patrick. Mange turister går også opp på toppen når de besøker delen av Irland.
Sindre og Michael rir først, side om side. Deretter følger Jan, Niels og jeg. Bakerst rir Leanne Platt. Hun jobber som praktikant i stallen til Michael. På transportetappen ned til fjorden veksler vi mellom trav og skritt. Vi rir ned en bakke, og krysser en trafikkert vei, før vi kommer ned til fjorden. Jeg ser at det er fjære. Det er masse tang, sand og noen steder rullesteiner. Vi må krysse en elv for å komme over på den siden Michael vil ha oss.
Krysser fjorden
Jeg ser at Michael, Sindre og Niels får tenning når de kommer ned på stranden. Jan og jeg er mer usikre. Vi har aldri ridd i dette våte elementet og har begrenset erfaring med sprang – og enda mindre erfaring med å hoppe over steinmurer på bunnen av en sjø.
Det meste av bunnen i fjorden ligger nå mer eller mindre tørt. Her og der er det små kulper. Lenger ute er det vannspeil, men Michael sier det ikke er dypere enn at vi kan krysse over.
Et par mindre holmer reiser seg ute i fjorden. Der ute hender det at rytterne tar lunsj, og noen ganger forregner de seg med flo og fjøre, og begynner turen tilbake til fastlandet for seint. Da må de bli på holmene og vente til det igjen skal flø.
Vi rir over en liten «innsjø». Jeg følger med på hestene til Michael og Sindre og ser at hestene ligger lavt i sjøen, men klarer deres hester dette klarer sikkert min det også.
Vi krysser et par holmer og setter kursen inn mot den andre siden av fjorden. Michael og Sindre setter først opp i trav og slår raskt over i galopp. Mens hesten min kaster seg fremover lurer jeg på hvor godt feste den har i den sleipe og våte bunnen.
Irish coffee
Innerst i fjorden er målet med dagens ridetur, puben Shebeen. Dette er en tradisjonell gammel innrøkt irsk pub. Michael byr på irish coffee. Det tiner en stiv og støl kropp. Michal forteller oss den stolte historien til landsbyen.
På tilbaketuren utfordrer Michael oss til å ri over hindrene han har satt opp på havbunnen. Sindre og Niels følger Michael, mens Jan, Leanne og jeg skritter hjemover. Jeg ser at havet stiger og at vannpyttene vi red over for en liten stund siden nå har blitt mye større.
Et par timer senere rir en opprømt gruppe ryttere inn på gården til Michael. Dagens tur har vært en fin oppladning til morgendagens revejakt. Men det er en annen historie, som du kan lese mer om HER!
Denne artikkelen er tidligere publisert på hest.no, og er hentet opp fra arkivet for å glede nye lesere.
