På revejakt i Irland
Det er en søndag i slutten av januar. Vi er på jakt med North Galway Hunt Club, på vestkysten av Irland. Michael Lennon har invitert oss med på revejakt og vi får ri på hestene hans.
Dagen før red vi sammen med Michael på havbunnen i Clew bay.
Vi er Sindre Ratvik, Niels Tellerup, Jan Gutubakken og undertegnede. Sindre driver Gyldermyra ridesenter og kjøper mye hest fra Irland, Niels Tellerup er veterinær og aktiv feltrittrytter, Jan Gutubakken er distanserytter med flere NM-medaljer, og undertegnede er først og fremst turrytter. Sindre er den eneste av oss som har vært med på revejakt tidligere.
Revejakten ble startet av de britiske adelige på 1700-tallet og er utviklet gjennom flere hunder år. For et par år siden ble den tradisjonelle revejakten der hunder følger reven forbudt i Storbritannia. Men i Irland er revejakten lovlig, og ifølge vårt vertskap praktiseres fortsatt revejakt med hund i Storbritannia tross forbudet.
- Husk hvite ridebukser
Vi kjører med Michael og hestene hans til en gård nær Headford. På gårdsplassen og jordene rundt er det allerede mange hestebiler og biler med hestehengere. De fleste rytterne har allerede salet på hestene sine og sitter klare i salene.
Vi får hestene våre ut av lastebilen til Michael og saler dem raskt opp.
Dagen før vi skulle reise til Irland fikk jeg en tekstmelding fra Sindre: «Husk å ta med hvite ridebukser» sto det i meldingen. Jeg tenkte at det var en spøk, for som turrytter har jeg knapt hatt på meg en ridebukse og hvite ridebukser bruker vel bare….
Nå oppdager jeg at det ikke var ment som en spøk. De fleste rytterne har på seg nettopp hvite ridebukser og en blazer.
Jakten starter
Vi hører en fløyte og ser to ryttere med røde blazere ri ut fra gårdsplassen med et 20-talls hunder rett bak. En tredje rytter i rødt følger etter 20 – 30 meter bak hundene. Rett bak følger cirka 50 ryttere. De fleste er godt voksne menn, men det er også en del kvinner og noen ungdommer. Så vidt jeg kan se har alle på seg hjelm, og to rir også med sikkerhetsvest.
Vi holder hestene tilbake og rir ut av gårdsplassen som noen av de siste. Vi rir langs en grusvei ganske tett, to eller tre ekvipasjer i bredden. Vi går over i trav, og hestene rir ut på et jorde. Vi kommer til en massiv steinmur. En etter en hopper rytterne over. Jeg hører smell når høver og hestebein treffer de øverste steinene på muren. Like ved er det en grind. Denne blir åpnet for de av oss som ikke vil hoppe over. Jeg velger det sikreste alternativet.
En av rytterne som hopper over muren faller av, og hesten hans forsvinner etter hundene. Den uheldige rytteren får sitte på med en annen ekvipasje.
Første mur forseres
Vi traver langs kanten av jordet og etter et par hundre meter kommer vi til et nytt steingjerde. Her er det ingen grind å se, så jeg forstår at jeg må over dette gjerdet hvis jeg skal være med. Vår venn Michael holder oss tilbake mens en og en ekvipasje hopper over gjerdet.
- Hvis vi venter til slutt er gjerdet ikke så høyt, for steinene på toppen blir revet ned, beroliger Michael. Men jeg ser at ulempen er at området foran gjerdet blir mer og mer gjørmete etter hvert som hestene hopper over. Og hvordan ser det egentlig ut på baksiden? tenker jeg etter hvert som en og en stein slås av toppen på gjerdet og blir med hestene over på den andre siden.
Hesten jeg rir, en ganske grov tinker, minner meg om min gode venn Sivert (fjordingen jeg har hjemme). De har i hvertfall samme grunninnstilling: Hvorfor anstrenge seg når det finnes en mer behagelig snarvei. Når det er vår tur til å forsere gjerdet er minst halvparten av steinene revet ned, så Tonto hopper forsiktig opp på gjerdet og slipper seg forsiktig ned på den andre siden mellom ganske grove steiner.
Reven stuper ned i hulen
Vi traver et stykke for å nå igjen resten av følget. Niels, som er en ganske erfaren feltrittrytter, er i front av følget. Han ser reven vi følger stupe ned i en hule. Rundt åpningen står hundene og bjeffer. De er for store til å komme ned i hulen.
Vi får beskjed om å vente, og jeg regner med at de skal sende ned noen mindre terrier for å få reven ut av hulen. Etter et lite kvarter gir masteren opp og blåser i fløyten. Hundene samler seg rundt han og følger han bort til et tett kratt med småtrær og busker. Hundene sprer seg og løper med snuten ned i bakken.
Selv om vi er i slutten av januar er engen grønn. Temperatur og planteveksten minner om Norge i begynnelsen av mai.
Kommer over på tredje forsøk
Hundene løper langs jordet og ut på en smal grusvei der det er høye steingjerder på begge sider og ganske tett med trær. Rytterne rir vekselsvis i trav og galopp et godt stykke. Vi kommer etterhvert ut på en asfaltert vei der det er villaer på begge sider. Det høres godt når 50 hester traver tett i tett langs veien.
- Hund kommer på høyre side, hører jeg en mann rope. Beskjeden ropes fremover og rytterne på høyre side trekker inn mot midten mens en av hundene som har forvillet seg vekk fra flokken løper langs siden for å komme i front.
Vi tar av inn en trang grusvei der det er høye stein gjerder. Når vi når frem ser vi at de fleste allerede har hoppet over gjerdet.
- Dette bør du prøve, roper Sindre. For å komme rett på muren rir jeg hesten inn mot motsatt side, men det er knapt fire meter å få hesten opp i fart før spranget. Jeg prøver et par ganger, men hesten stopper opp rett før. Jeg innser at jeg ikke gir hesten nok press. På det tredje forsøket kommer vi over. Jeg er fornøyd med at jeg fortsatt sitter i salen selv om jeg ble ganske usikker da jeg kjente at kroppen min forlot salen i spranget og at føttene ikke lenger var i stigbøylene da jeg falt ned igjen i salen.
Reven kommer
Rytterne stopper opp inne i skogen. Hundene som vi i sted hørte på lang avstand kommer nærmere og nærmere rett mot oss. Mellom oss og hundene er det et tett kratt. Plutselig kommer reven i stor fart ut av krattet ti meter bak hesten min. Det tar litt tid før de første hundene kommer ut av krattet. Dette forspranget redder trolig reven.
Huntmasteren samler hundene og hopper over muren vi nettopp har passert. De vil inn på jordet på den andre siden av veien. Dermed tar de tøffeste rytterne begge steingjerdene i to sprang med kun 4 – 5 meter i mellom.
En ekvipasje hopper over muren foran meg. Når hesten plutselig skjærer til venstre for å unngå å treffe det neste gjerdet stuper rytteren i bakken. Det ser vondt ut.
Hardføre hester
Niels, som har jobbet som veterinær i England, sier de irske jakthestene er hardføre og tøffe.
- Lever de fortsatt når de er tre år gamle, vil de leve lenge. Det er mye blod fra de gamle arbeidshestene – irish draft – i jakthestene, forteller Niels.
Solen har for lengst gått ned når følget på 50 ekvipasjer setter kursen hjemover. Jeg ser ryggene på mange ryttere, og gjørme på både blazer og hjelm, avslører at minst et dusin har falt av hestene sine i dag. Utrolig nok har det ikke vært noen ulykker – verken på hester eller ryttere.
Revene lever fortsatt
Selv om revejakten har lange tradisjoner i Irland, må jeg innrømme at dette trolig er den minst effektive jakten jeg har opplevd noen gang. I dag var vi på sporet av seks rever, men ingen ble felt – hverken av jegere eller hunder.
En enslig jeger med en rifle og et kikkertsikte ville nok klart å felle mange flere rever enn hva vårt følge med 20 hunder og 50 ekvipasjer gjorde.
Personlig heiet jeg på reven de gangene jeg så hundene hadde fått teften av den.
Irske folketoner
Det er en gjeng slitne hester og ryttere som kommer inn på gårdstunet vi startet fra. Hestene styres ut i en dam på gården for å kjøle ned varme hestebein og få av den verste gjørmen. Hestene settes på hengerne og lastebilene.
Deretter er det tid for et hyggelig treff i huset til bonden Pat Dylan, som har ansvar for hundene. Kona hans har satt frem snitter, kaffe og øl på kjøkkenet. Pat og «Master’en», en forretningsmann som sponser jakten, ønsker oss velkommen.
En av rytterne viser seg å være en kjent operasanger. Han synger et par irske folketoner og setter forsamlingen i den rette stemningen.
Jeg forstår etter hvert at hensikten med revejakten ikke først og fremst er å skyte rev. Det handler mer om å være sammen på ridetur, oppleve fellesskapet, naturen og kickene man får når hestene tar ut og stuper over de massive steinmurene.
Dette var en stor opplevelse – og det var helt allright at revene kom seg unna.
