På hugget etter kvist
Om snaue tre måneder arrangeres World Equestrian Games (WEG) i Frankrike, et stevne med VM for hele åtte grener. En av dem er distanse. I Norge har en rekke ryttere jobbet jevnt og trutt for å kvalifisere seg til stevne, noe som gjøres ved å fullføre et ritt på 160 kilometer innenfor en bestemt minstetid. Fra tidligere har seks ryttere kvalifisert seg, og den syvende gjorde et siste forsøk under Göingerittet i Sverige i helgen.
Alternativ oppladning
Jan Gutubakken deltok under WEG for åtte år siden, da med en annen hest. Denne gangen var målet å kvalifisere seg til stevnet med vallaken Her Ofir.
- Dette er en hest som er veldig flink til å fullføre rittene han er med på, men er ikke nødvendigvis helt framme i teten og kjemper. Han har ikke hatt den siste biten av fremdrift som en gjerne ønsker seg av distansehester på toppnivå, sier Jan.
Allerede under oppladningen til dette rittet tenkte han derfor litt annerledes. Her Ofir ble satt i trening hos travtrener Øystein Tjomsland, hvor han ble ridd galoppintervaller på et mykt sandspor i ukedagene. I helgene red Jan han selv på langtur, eller tok han med på korte ritt.
- I tillegg har han fått behandlinger av veterinær og kiropraktor Tonje Lund Næss, noe som har hatt stor effekt. Han er mykere i kroppen og puster lettere, forteller han.
Irriterte svenskene
De første milene av rittet var Jan derfor litt spent. Som alltid var hesten sprek i begynnelsen, men hvordan ville det bli etter at han hadde fått noen mil i beina? Jan fikk plutselig en idé.
- For et par uker siden var vi på et kort ritt, og kom i snakk med en dame. Hun fortalte at hesten hennes gikk for mye frem, og hun hadde satt på sterkere og sterkere bitt. Uten at det ble noe bedre. Til slutt hadde hun tatt av bittet og heller ridd med sidepull, da fungerte plutselig alt som det skulle, sier han.
Istedenfor å sitte og drive på Her Ofir, som han vanligvis må gjøre mot slutten av rittet, gjorde han heller om på alt. Nøkkelordet var samarbeid.
- Jeg la veldig vekt på det positive, blant annet i forhold til stemmebruk. Og så begynte jeg å brekke av kvister fra trærne og gi han dem i fart, og det viste seg å være veldig motiverende for han. Derfor fortsatte jeg med det, til irritasjon for svenskene jeg red sammen med. Vi gikk jo litt i rykk og napp når vi holdt på med dette, og ødela rytmen de ønsket å ha. Men jeg er glad i å irritere svensker, smiler Jan.
Tynt i teten
Ettersom milene gikk, ble det stadig tynnere i tetgruppen. En rekke ekvipasjer ble tatt ut av konkurransen i veterinærkontrollene underveis, noe som er vanlig under så lange ritt. Til slutt var det kun Jan og svenske Caroline Franzen igjen.
- Hun kommenterte at dette med kvistene måtte fungere godt fordi Her Ofir er mann, og da selvfølgelig ikke klarer å tenke på mer enn en ting av gangen. Og når han i tillegg er vallak, er den ene tingen mat, smiler Jan.
De to samarbeidet i løypa. Stort sett var det Caroline sin hest som dro, men de byttet litt på. Begge hestene gikk godt frem, og de slapp å drive på den.
- Kort tid i forveien hadde Caroline hatt et lårbeinsbrudd, så de siste milene hadde hun enorme smerter. Jeg så hun virkelig beit tennene sammen for å sitte rett på hesten slik at hun belastet den riktig. På et tidspunkt sa hun at hvis det hadde vært en mulighet hadde hun gladelig byttet ut de siste to rundene med tusen piskeslag, forteller han.
Red sammen i mål
Under de siste to veterinærgrindene hintet to veterinærer til Jan at de syntes han red litt for fort. Derfor gikk han med vilje bort til en annen veterinær og småpratet litt. Norske Halvard Sommereth har jobbet som stevneveterinær på distanseritt over hele verden, og er svært erfaren.
- Hvis han hadde ment at jeg hadde en ufornuftig fart, hadde han nok gitt meg et tips om det for hestens beste. Men det kom aldri, så jeg fulgte Caroline resten av løypa.
Når de to nærmet seg målgang, etter nærmere ti timer i løypa, ble det alvor. Alle konkurrentene lå langt bak. De bestemte seg for å legge bort konkurranseinstinktet og heller tenke fornuft og hestens beste.
- Det stod om en VM-kvalifisering for oss begge. Ved å ta en spurt på slutten risikerer man å overbelaste hesten, og bli eliminert i den siste veterinærkontrollen. Det ville vært for dumt. Derfor tenkte vi gjennom hvilken hest som hadde dradd mest, og red i rolig galopp inn mot mål. Hånd i hånd. Hun gikk i mål først. For hestenes beste var dette det mest riktige å gjøre, forteller han.
Syv kvalifiserte
Dermed endte Jan på andreplass, med en tid innenfor VM-kravene. Dermed er han kvalifisert til WEG. Det er også Mariann Seglem, Ellen Suhr, Olaug Espeli Carstensen, Jeanne Holum, Tonje Danielson og Kine Eiesland Holen. Blant disse syv er det fem som får reise til WEG.
- Dette er første gangen, så lenge jeg har vært borti sporten, at så mange nordmenn er kvalifiserte til VM. Nå har vi store muligheter for å stille med lag, sier Kai Hansen som er landslagsleder.
Hvor mange som reiser, og hvem er foreløpig uvisst. Den endelige avgjørelsen blir ikke tatt før 14. august, da går den endelige påmeldingsfristen ut. Norge kan stille med fem deltakere og to reservehester.
- Frem mot WEG kommer vi til å ha to samlinger for de som er kvalifisert og satsningsgruppa. Det er litt begrensa hvor mye vi kan trene sammen med tanke på de lange distansene disse hestene går under ritt. Blant de kvalifiserte vet jeg det er et par ryttere som ikke har helt klare hester, men vi får se. Slik jeg ser det har vi nå gode muligheter til å kunne gjøre det godt i lagkonkurransen under WEG, avslutter han.
Tonje Danielson red forøvrig inn til seier i 80 kilometers klassen under Göingerittet. Se resultatlistene.
