Hest.no tester polo
I november dro Marie Hatlevoll Gjennestad og Christine Bjørnerud på reportasjetur til Boston, og besøkte i den forbindelse pololaget fra det prestisjefylte universitetet Harvard. Sporten så spennende ut, og det kriblet i ridemusklene til både Marie og Christine.
Begge har lang erfaring på hesteryggen, og har hatt egen hest i mange år. Mens Marie har konkurrert mye i sprang, mounted games og polocrosse, har Christine for det meste drevet med akademisk dressur og turridning. Her kommer historien om da de fikk lov til å teste polo:
Marie:
Jeg og Christine sitter på et litt slitent motell like utenfor Boston da en epost dumper inn i innboksen min:
Marie,
Good to meet today. If you can make it to the Myopia arena tomorrow at 3:00, Cissie will put you on a polo pony.
Regards, Crocker
Selvfølgelig! Jaaaa!!! Vi skal få prøve polo! Jeg og Christine er helt i ekstase, det var akkurat dette vi hadde håpet på da vi snakket med Crocker tidligere den dagen. Crocker Snow er trener for studentlaget i polo på universitetet Harvard. Han trener mennene mens kona Cissie trener damene. Og i morgen skal vi få prøve å sitte på en ekte polohest! Og forhåpentligvis prøve å treffe ballen med kølla. Om vi får lov, da. Vi skal i alle fall få lov til å prøve å sitte på en polohest.
Jeg er litt spent på hvor vanskelig dette vil bli for meg. I flere år har jeg spilt polocrosse, som ikke er helt ulikt polo. Den største forskjellen er at vi rir med en racket med nett i enden, istedenfor kølle. Dermed er ballen mer oppi lufta, ettersom vi kan ri rundt med ballen i racketen og kaste den til hverandre. Ridemåten er mye den samme, med en hånd og mye bruk av vekt og sete.
Christine:
Onsdag ettermiddag kjører vi spente til Myopia arena for å delta på trening med pololaget til Harvard University. Bare å se på treninga dagen før var stort, det var jo studenter fra et av verdens mest kjente og prestisjefylte universitet. Og i dag skulle vi, to venninner fra lille Norge, få delta på treningen. Ikke rart vi gleda oss!
Hestetraileren er på plass når vi ankommer, og studentene er i full gang med å klargjøre hestene. Vi ruller inn ved siden av hestebilen og blir møtt av en av trenerne, Cissi, som var en av USAs beste polospillere tidligere. Mannen hennes møtte vi dagen før. Begge to tar oss godt i mot og hjelper oss til rette.
Vi blir bedt om å hjelpe til med å pusse hestene som står lina opp tett i tett, på hver sin side av traileren. Som dagen før, er det bemerkelsesverdig hvor rolige og aksepterende hestene er. De oppfører seg mer som en hundeflokk enn en hesteflokk, og også studentene har et veldig avslappa forhold til dem.
Jeg finner meg en børste og setter i gang, jobber meg nedover rekka, hest etter hest. Utstyret blir lagt på fortløpende, og straks er vi klare til dyst! Jeg blir tildelt hesten Tomasa og blir fortalt at hun var donert til pololaget av skuespilleren Tommy Lee Jones.
Marie:
Vi får lånt hver vår hjelm, og klatrer opp på hver vår høye hest. Mon tro hvorfor de kaller dem poloponnier? De er i alle fall en del større enn mine ponnier… Men straks jeg sitter i salen til Chianti føler jeg meg hjemme. Så var det tøylene, jeg forsøker først å ta dem opp med begge hender.
- Nei, nei, nei! Om du holder tøylene slik kommer ikke hesten til å skjønne bæret når du skal styre den. Disse hestene styres kun ved halspress, og vi holder tøylene i en hånd, forklarer Cissie før hun hjelper meg med å få tøylene på riktig plass.
- Bare sprik ut med alle fingrene, sier hun og plasserer en tøyle mellom hver finger. Og der ligger de overraskende godt. Jeg er egentlig vant til å ri med en hånd, både fra mounted games og polocrosse. Men der knytter jeg som regel tøylene, og jeg har bare ett par. Og jeg som trodde det skulle bli en fordel å ha spilt polocrosse tidligere?
Christine:
Vi rir inn på banen, nå er det bare å henge seg på oppvarmingen og gjøre sitt beste! Tomasa er en veloppdragen og lydig polohest som gjør alt jeg ber om, er det noen sak? Da kan jeg i alle fall ikke skylde på hesten om jeg ikke får det til. Vi traver og galopper rundt på banen i flokk, før vi begynner med øvelsene.
Første oppgave er å klare å få med seg ballen dit man vil i skritt på høyre side av hesten, den siden man holder kølla på. Dette er veldig uvant, jeg er ikke akkurat vant til å spille ballspill fra hesteryggen. Om det er nybegynnerflaks eller ikke, så får jeg i alle fall denne øvelsen greit til. Mye mulig fordi jeg har en rolig og veldig styrbar hest.
Marie:
Jeg styrer hesten mot ballen, svinger kølla først litt bakover og så av full kraft fremover. Og treffer ballen! Men det er ikke akkurat av full kraft… Men jeg traff i alle fall, og den flyttet seg kanskje noen centimeter? Ballen ligner på en minifotball, og er egentlig ganske lett. Men ganske tung å slå! Jeg prøver igjen og igjen, hesten min er veldig tålmodig der jeg skritter frem og tilbake.
- Marie, du må ikke dykke etter ballen! Husk at du hele tiden skal ha lik vekt i begge stigbøylene, slik at hesten er i balanse, roper Cissie.
Og jeg blir plutselig klar over hva jeg gjør. Jeg er så vant til å bøye meg ned og plukke opp ballen med polocrosseracketen. Polokølla er faktisk lang nok til at man ikke trenger å bøye seg noe særlig. En gammel vane er vond å vende, denne beskjeden får jeg opptil flere ganger i løpet av treningen.
- Nå holder du kølla feil igjen, Marie. Du skal holde helt i tuppen av skaftet, sier Cissie.
Nok en uvane fra polocrossen. Men jeg prøver å rette på meg selv så godt jeg kan, og kjenner det hjelper for håndleddet. Etter et par minutter med kølletrening kjennes det nemlig ut som det skal dette av. Helt tydelig at her bruker vi noen muskler som vanligvis får være i fred!
Christine:
Jeg og Marie får utdelt hver vår student som skal hjelpe oss mens de andre rytterne gjør andre øvelser. Jeg får hjelp av Emma, som rir bak meg og slår ballen fram til meg hver gang jeg bommer slik at jeg kan slå igjen. Og bomme gjør jeg titt og ofte, spesielt når vi prøver i trav.
– Hold albuen strak, og sving kølla gjennom hele armen! Roper Emma.
Jeg var redd for å treffe hesten i beina.
- Forestill deg at du har en glassplate mellom hesten og kølla og sving den i en rett bane parallelt med hesten, instruerer hun.
Jeg gjør noen forsiktige prøveslag i lufta før vi fortsetter.
- Alle som slår hesten i beina, må hoppe av og løpe en runde rundt banen! roper treneren Cissi.
Det var bare å holde fokus!
Nå skal de andre rytterne gjøre litt mer avanserte øvelser, så jeg og Marie blir henvist til tilskuerplassen. Cissi mener tomlene våre trenger en pause, og hun hadde rett. Hun vet hva hun snakker om. De verker! Køllene er tunge nok for utrente hender. Men jeg og Marie ser på hverandre og smiler.
Marie:
Så er det tid for litt gruppeoppgaver som vi også kan delta på. Vi står i en klynge, og skal skyte ballen i mål idet vi rir forbi Cissie. Noen av øvelsene blir noe modererte for meg og Christine.
En av dem går ut på å slå ballen til venstre foran hesten, ved at man svinger skaftet på kølla mot hestens hals. Det er de tydelig helt vant til, hesten min bryr seg i alle fall ikke i det hele tatt. Og jeg treffer ballen!
Vi får også prøve å slå med kølla på motsatt side av hesten, noe som byr på flere utfordringer. Men vi treffer nå og da, og føler oss ikke sååå mye dårligere enn de vi trener med. Det er ikke alltid de treffer de heller.
Christine:
Om jeg var redd for å slå til hesten i sta, er jeg i alle det fall nå. Jeg rir flere runder uten å treffe ballen, uten egentlig å tørre å svinge kølla noe særlig. Men siste runde kjører jeg på. Jeg rir mot ballen, slutter å tenke og svinger til. Hurra! Det blir innertier!! Og til og med uten en ekstra seiersrunde til fots for min del rundt banen. Jeg er stolt!!
Et lite øyeblikk der, hadde jeg klart å løse ”polokoden”, nemlig å slutte å tenke! Jeg husker at flere av studentene vi intervjuet dagen før hadde nevnt at på et tidspunkt måtte man slutte å tenke, og bare spille. Dette er gøy!
Marie:
Altfor fort er treningen over. Det er nesten mørkt, og vi kommer på at vi ikke har noen bilder av oss! Jeg løper til lastebilen og henter kamera. Stiller det inn på bra høy iso, og håper det vil gå an å skimte oss på hesteryggen. En av studentene tar kameraet mitt og knipser løs. Jeg og Christine kjempekoser oss, og nå som vi bare leker rundt med hest og ball går alt så mye lettere. Vi får inn noen skikkelig bra slag!
Det er med stort vemod at jeg hopper ned fra ryggen til Chianti. Dette har vært så utrolig gøy, og hesten var så utrolig fin å ri! Jeg skryter av hesten til Cissie, og hun smiler.
- Dette er en av Crocker sine gamle konkurransehester. Hun er fin, men ikke akkurat blant de raskeste.
Vi merker det i beina begge to, både jeg og Christine. Og smilet går nesten rundt, vi er blitt helt hekta. Dette må vi prøve å få til hjemme! Jeg oppdager at det Crocker sa i et intervju en gang om at polo er som narkotika, er helt sant. Man blir raskt veldig avhengig!
Og til tross for at både jeg og Christine beveger oss som et gammelt ektepar de neste dagene, bare smiler vi når vi kjenner stølheten røske i musklene. Det var vel verd det!