Avspark fra Aker brygge
Oppsummering: Jeg og Per Erik har planlagt en ridetur fra Oslo i øst til Eidfjord i vest og tilbake til Hemsedal. Underveis får vi følge av flere turryttere, men første etappe tar vi alene.
Fra saltvann i øst til saltvann i vest
Det sies at det ordner seg for snille gutter, men nok en gang viste det seg altså at dette er feil, og at det ikke går så verst for oss andre heller. Som et lite symbol på at turen denne gang gikk fra saltvann på Østlandet til saltvann på Vestlandet, markerte vi starten ved å dyppe hattene våre i salt Oslofjord-vann ved Aker Brygge.
Klarere kunne vi ikke bli, og vi satte oss i sadelen og begynte på første etappe ut fra Oslo og gjennom Nordmarka. I disse traktene er vi ute og rir hele året, og vi tok oss raskt frem langs kjente og kjære ruter gjennom skog, over åser og koller og forbi gamle setervoller. Lite ante nok våre to firbente venner Victor og Iko at det skulle bli en stund til vi kom tilbake på disse kanter. Hadde de visst hva planene var hadde de vel kanskje stoppet og nektet å gå videre?
Stengt med piggtråd og hengelås
I og for seg hadde vi verktøy nok til at vi kunne fjernet dette ulovlige stengselet, men det skulle mer til enn en halvgretten kar med et trist syn på sine medmennesker for å ødelegge vårt strålende humør. Vi begrenset banningen til at bare de minste småfuglene rømte, og valgte diplomatisk å bruke en time ekstra på å gå utenom og ned gjennom bratt og ulendt terreng. Da vi i kveldingen ankom hos våre venner kunne vi glede oss over den luksus det er å komme inn til ferdiglaget middag.
Vestmarka fra nord til sør
Vi hadde en lang etappe videre vestover neste dag, og preget av en ansvarsfølelse som selv våre nærmeste ville sverget på at vi ikke hadde ble det for en gangs skyld ikke noen lang natt sammen med våre gode venner. Vi var derfor tidlig i sadelen dagen etter, og la i vei oppover i Vestmarka og la ruten sørover.
Vestmarka var selvsagt full av troll og huldrer i tidligere tider, og nettopp som vi satt og funderte på at de eneste trollene i skogen denne dagen var to karer til hest, så snublet vi over noe vi mente måtte være Vestmarks-huldra. Dessverre insisterte hun på at hun ikke ville ta oss med hjem inn i fjellet sitt til tross for at vi garanterte at vi var lettlurte, men hun unnskyldte seg med at hun var fra Direktoratet for Naturforvaltning og var ute og forsket på den økende gaupebestanden.
Gjennom tette kratt
Med vår begrensede evne til å konsentrere oss om flere ting på en gang ble det ikke mye anledning til å kikke etter verken gauper eller huldrer mens vi red videre, vi måtte konsentrere oss om terrenget som i en lang periode på formiddagen var preget av mange og dype myrer mellom bratte småskrenter og tett krattskog.
Da vi kom lenger vest bedret det seg, det vil si ikke med tettheten av huldrer eller gauper, men med terrenget. Det samme gjorde også utsikten da vi etter hvert fikk se den store Tyrifjorden til siden for oss. Den strakk seg nordover langt der nede, med vannflaten glitrende i solskinnet. Vi kom ut fra stien på gruset skogsbilvei, og fulgte den de siste kilometerne ut av Vestmarka.
Galopp i nedlagt jernbane-trasseen
Rundt lunsjtid kom vi ned til det lille tettstedet Sylling der vi måtte krysse bebyggelsen for å kunne fortsette videre opp i Finnemarka. Med en allerede håpløs usunn livsstil virket en ekte junkfood-lunsj på det lokale gatekjøkkenet som et attraktivt tilbud. Dagens gatekjøkkener er beklageligvis dårlig utrustet med parkeringsmuligheter for hester, men en hyggelig Bravida-ansatt som også hadde lunsjpause tilbød oss å bruke takstativet på varebilen hans som bindebom. Etter inntak av et måltid som ville fått Fedon Lindberg til å skrike av fortvilelse bar det et stykke gjennom litt jordbrukslandskap. Så kunne vi svinge av på den gamle trassen for den gamle Lierbanen som i sin tid gikk fra Drammen til Sylling. Skinnene er for lengst fjernet, og den gamle trasseen er i dag en lang rute med myk skogbunn som snor seg frem i skyggene av gamle eik- og lønnetrær. Slikt er jo like uimotståelig som å som en godtebutikk for en femåring, og med solstråler som stedvis skar ned gjennom løvtaket duvet vi i galopp bort gjennom skogen.
Seterlandskap og hester på løsdrift i Finnemarka
Deretter red vi nordvestover opp gjennom den vakre Finnemarka, som ligger nord for Drammen, vest for Sylling og øst for Vikersund. Et praktfullt og fredelig skogslandskap der det er så langt mellom hytter og hus at du skal være kvikk til bens for å livnære deg som loddselger. Da vi kom til idylliske Veslesetra bestemte vi oss brått for å nyte sommerdagen og legge oss rett ut i gresset. Vi slappet av langs bredden av den skummende Glitreelven mens hestene hadde heller på så de kunne kose seg med å beite.
Skiflyvning ned Vikersundsbakken
Men ferier er jo ikke til for å kose seg, så etter en times pause syntes vi det var tid for å fortsette. Vi dro nordvestover i et landskap som vekslet mellom småkupert skogsterreng og setervoller, brutt opp av småvann som lå og blinket. Både sauer, kyr og hester på løsdrift ble passert uten problemer, og vi kom etter hvert ned mot Vikersund langs kanten av skiflyvningsbakken. Uten V-stil riktignok, men likevel ga vi oss selv stilkarakteren 19,5 for nedfarten før vi fortsatte det lille stykket inn mot sentrum.
Bli med videre på vår ridetur på kryss og tvers av Norge!
Del 3 "På pub med hest"
