Mange har kalt Bryan Neubert for verdens mest tålmodige hestekar. Selv er han langt fra enig.

- Dette er jo jobben min, det er ingen tålmodighetsprøve.

For da han slo opp ordet tålmodig i ordboka, passet ikke beskrivelsen i det hele tatt. Han vil heller kalle seg selv for konsekvent.

- Jeg vet at det jeg gjør funker. Da handler det bare om å vente til det funker.

Han smiler lurt.

Walk his talk

Det er slik han er, Bryan. Tålmodig og ydmyk. En smule sjenert. Høflig, som bare en ekte cowboy kan være. Og sikker i sin omgang med hestene. En sikkerhet som bare kommer etter mange års erfaring. For Bryan Neubert er i besittelse av noe som mange av dagens populære kursholdere ikke alltid har. Han kan utvilsomt walk his talk.

Over 20 år av livet har han brukt på å være innrider og cowboy på noen av de aller største kvegranchene i Nevada og California. Senere inngikk han en avtale med USAs landbrukskontor om å hjelpe dem med temming av ville mustanger. I en årrekke reiste han rundt i USA for å demonstrere hvordan man går frem for å temme og håndtere en vill mustang.

Nå holder han kurs i coltstarting, horsemanship og cow working over hele landet. Det er sjeldent kursene hans annonseres noe annet sted enn på hjemmesiden hans, likevel har han like mange reisedager i året som Norge har dårlig vær.

Beskjeden beskjed

Det er Bryan Neubert-kurs på WJ Ranch i Sør-Dakota. Fem dager med innridning, rideklasser, roping og kvegarbeid. En broket forsamling har møtt opp med hester i alle aldre, farger og fasonger. De fleste har på et eller annet tidspunkt innsett at de trenger hjelp fra mer erfarent hold og gjennom bekjente har de fått høre om clinicen med Bryan.

Bryan hilser høflig på alle deltakerne. Han kikker litt ekstra på hestene, tar til seg all informasjonen de sender ut, legger merke til hvordan de lar seg håndtere, hva de blir skremt av, om de stoler på eieren eller ikke. Han vet at det er denne informasjonen han trenger for å hjelpe både hest og eier på rett kurs denne uka.

- Vel, hvis det var hesten min så ville jeg kanskje hjulpet han litt med å vise han hvilken vei jeg ønsker han skal gå på en tydelig måte, sier han til en ung hesteeier som kommer med en hest som vandrer rundt i alle retninger.

Han vil nødig at det skal høres ut som en ordre, så han kommer med et forsiktig forslag om hva han selv kanskje ville gjort. Den unge hesteeieren tar hintet og guider hesten mer tydelig i den retningen hun ønsker.

Bryan smiler fornøyd.

Rolig og sikker

Det tar ikke lang tid før alle ekvipasjene er i full sving inne i ridehuset. To knapt grimetemte quarterhester står inne i rundkorallen og følger nysgjerrig med når Bryan saler opp en tre år gammel buckskin som aldri tidligere har hatt på sal. Han legger salen på og strammer gjorden gradvis, som om det er den største selvfølge. Så slipper han hesten løs og snur seg mot neste hest.

- Hvis han blir usikker så gir jeg han bare litt tid til å finne meg, forklarer Bryan mens han strekker hendene ut mot hesten.

Kanskje er det hans rolige, selvsikre tilnærming som gjør at alt som foregår inne i korallen ser så enkelt ut? Den lille buckskinvallaken bærer den litt for store salen med den største ro. Ingenting har skremt han, han har firbeinte venner i nærheten som støtter han, og Bryan har med sin vennlige, selvsikre tilstedeværelse styrket selvtilliten hans. Eier Shawna Letcher er strålende fornøyd.

- Dette er mitt første kurs med Bryan, men det blir nok ikke det siste. Han har et så fantastisk håndlag med hestene, så rolig og sikker. Det var akkurat dette lille Buckie trengte, forteller hun.

Temte villhester for staten

Bryan Neubert er født og oppfokst på familieranchen like utenfor Salinas i California. I tenårene ble han venn med nabo Bill Dorrance. De flettet hesteutstyr og lassoer av råhud sammen og arbeidet med hestene på ranchen. Bryan visste ikke da hvilken innflytelse Dorrance-familien ville ha for han senere. Etter college jobbet Bryan mye sammen med Bill. Han red unghester og møtte Bills venn, Ray Hunt, og Bills bror, Tom Dorrance.

Senere tilbragte han over 20 år som cowboy og innrider på noen av de største ranchene i Nevada og California. Han har vært såkalt ”cowboss” i 13 av dem, og hatt ansvaret for hundrevis av kveg, ranchhester og arbeidende cowboyer. I tillegg har han holdt demonstrasjoner i å håndtere ville mustanger over hele landet. Han laget en video kalt ”Wild Horse Handling” i begynnelsen av 90-tallet og i midten av 2004 ga han ut sin neste video kalt ”The First Week,” som handlet om innridning av en rekke unghester på berømte 6666 Ranch i Texas, sammen med sønnen Jim Neubert og vennen Joe Wolter.

Siden nittitallet har han altså tilbragt størsteparten av året på landeveien i USA og Canada for å holde helge- og ukeskurs. Det interessante med disse kursene er at de sjeldent annonseres noe sted. Bryan quoter ofte Tom Dorrance på dette og sier at ”Hvis du gir folk mer enn de noensinne trodde de kunne få, så trenger du ikke å annonsere.”

Trener egen hest

Etter morgenens coltstartingklasse blir Bryan værende i ridehuset. Han sitter på en av sine egne hester. En fire år gammel quarterhoppe som tripper misfornøyd. De fleste tilskuerne tar seg en tur ut og deltakerne leier fornøyde og litt slitne unghester tilbake til havnehagene. Snart er det bare Bryan og en håndfull tilskuere igjen. Hoppa stamper med beinet og rister på hodet. Hvorfor skal hun bli værende når alle de andre hestene forlater ridehuset?

Rekken av tilskuere tynnes etter hvert ut, men Bryan fortsetter å gi hoppa små jobber. Kan hun flytte seg hit, dit, over der, litt sånn, tilbake, frem? Bryan stopper og klapper henne. Vil hun snu mot høyre, så venstre, rygge et steg, gå frem to steg? Alle er stille, men så tar nysgjerrigheten min overhånd.

- Hva driver du med?

Bryan ser opp og smiler fornøyd. Han stopper hesten foran meg. Hoppa står overraskende nok helt stille, rolig og komfortabelt.

- Jeg er glad for at du spurte, begynte han og forklarer at denne situasjonen er noe av det han liker aller best med å holde kurs. Vi ser forvirret opp på han.

- Nå har jeg en gylden mulighet til å trene min egen hest littegrann. Dette er en hoppe som har vært veldig lite ridd, så hun er litt usikker, særlig når alle de andre hestene forlater henne. Hun vet ikke helt at hun kan stole på meg ennå.

Hoppa vrinsker høyt og stamper med beinet, som for å bekrefte det han nettopp sa.

- Men nå kan jeg virkelig jobbe med henne, slik at hun begynner å skjønne at hun kan stole på meg og at det er trygt å være sammen med meg. Det er en verdifull lærdom for henne, og det er synd at så mange av deltakerne ikke får med seg dette. For det kan jo være noe å lære her, sier han og smiler.

Han jobber videre med hoppa. Hans må signaler, presise ettergifter og enkle jobber får gradvis hoppas oppmerksomhet over på det han ber om. Brått puster hun ut, slapper av. Det er nesten som om hun avfinner seg med situasjonen, tenker at dette egentlig er helt greit. De står stille midt i korallen og Bryan klapper henne fornøyd. Så rir han til porten, åpner den og rir ut av ridehuset, som om han ikke har en eneste bekymring i livet.

Historier om Tom Dorrance

Bryan er full av historier om livet som arbeidende cowboy, om Tom Dorrance, om Ray Hunt og alle hestene som har krysset hans vei. Noen har utvilsomt satt sterkere spor enn andre.

– For det blotte øyet kunne Tom se ut som en hvilken som helst annen cowboy. Han konkurrerte aldri hestene sine, men var tilfreds med å arbeide dem på ranchene. Og bra var det, for hans dårligste hest ville slått våre beste hester, ler Bryan når han mimrer tilbake.

– Men Tom var en veldig intelligent mann. Han tenkte bestandig på treningen av hestene, og han gjorde alltid noe helt annet enn det alle andre gjorde med sine hester. Han eksperimenterte stadig vekk og hadde så mange rare ideer og påfunn som ingen av oss hadde hørt om. Mang en gang sperret vi øynene opp og lurte på hva han drev med. Tom fulgte ingen oppskrift eller treningsplan, men likevel gikk ryktene om hans kunnskap landet rundt, forteller Bryan.

Han forteller om en episode hvor Tom var ute og arbeidet kveg sammen med broren Bill. Mens Bill red en erfaren kveghest, red Tom en hest som aldri noensinne hadde arbeidet kveg tidligere. ”Hvordan kan det ha seg at hesten din, som aldri har arbeidet kveg før, gjør det bedre enn min som har arbeidet kveg mange ganger?” undret Bill når han så hvor godt hesten til Tom oppførte seg. ”Vel, jeg lar hesten få en følelse av meg,” svarte Tom og la frem et eksempel: ”Når du red opp og ned den bratte grøften i sted, så lot du hesten falle ned og løpe opp. Jeg lot hesten få en følelse av meg først. Jeg samlet den litt opp, gjorde den myk og responsiv, slik at den var med meg og brukte bakparten. Og alle disse små tingene gjorde at hesten var forberedt når vi begynte å arbeide kveg.” sa Tom.

Bryan smiler når han forteller historien. Han har mange slike historier på lager, og han håper at folk skal se verdien i dem slik han selv har gjort.

- Ikke akkurat romfartsvitenskap

Det er nettopp disse tingene som er viktige for han å formidle i rideklassen senere på dagen. Viktigheten av et godt grunnarbeid og de enkle basisøvelsene, både på bakken og på hesteryggen.

Han snakker om å flytte forpart og bakpart, om travérer og versader. Om bøyning og stilning. Han er langt fra en dressurrytter, men øvelsene han snakker om er universale, de er ikke låst til en spesiell gren. Han oppfordrer alle til å gjøre langt mer grunnarbeid enn man selv tror er nødvendig. For når grunnarbeidet sitter blir de avanserte øvelsene langt enklere å gjennomføre.

- Dette er et sted hvor du virkelig kan få fart på ting, hvis du roer alt ned, sier han til en av ekvipasjene.

Det gir mening på en litt forvirrende måte.

- Kan du be hesten snu hodet i den retningen du ønsker ved å såvidt bevege sjenkelen? spør han deltakerne.

Han sitter med armene i kors på sin mer erfarne hest som står i midten av ridebanen med helt lange tøyler. Brått snur hesten hodet mot venstre, mykt og smidig. Men ingen har sett hva han gjorde. Bryan har fortsatt armene i kors.

- Det er bare en bitteliten spenning i sjenkelen min i den retningen jeg ønsker at han skal snu hodet. Det er ikke akkurat romfartvitenskap, dette, sier han og smiler.

- Alle kan få til dette. Alle som vil, alle som tør å prøve. Selv om det betyr en fare for å feile.

Jukser ikke

De fem kursdagene går fort, altfor fort. Unge, knapt grimetemte hester lærer seg å bære både sal, hodelag og rytter. Det er ingen dramatikk, og selv når ting ikke går helt etter planen sørger Bryans rolige tilstedeværelse for å få ting på rett spor igjen. Han virker nærmest oppslukt i hver eneste hest han arbeider. Som om han glemmer litt hva som skjer rundt han, som om det bare er han og hesten han jobber.

På kursets siste dag legger han ut flere utfordringer for unghestene som nettopp har begynt sine liv som ridehester. Han får en av de mer rutinerte ekvipasjene til å dra en presenning etter seg, mens rytterne på unghestene skal følge etter. Han forklarer at øvelsen tar i bruk unghestenes nysgjerrighet og styrker tilliten deres både til seg selv og til rytteren.

Men unghestene er usikre på den store, bråkete presenningen som beveger seg foran dem. Bryan ber derfor en deltaker på en mer erfaren hest om å ri først, før gruppen med unghester følger på. Når de begynner å bli tryggere rir den mer erfarne deltakeren vekk og unghestekvipasjene fortsetter å følge etter presenningen på egen hånd, uten hjelp fra den eldre hesten.

Noen kaller dette for juksing, men jeg kaller det bare for god horsemanship, sier Bryan.

- La for eksempel en eldre hest gå først gjennom utfordringer i begynnelsen, i stedet for å lage det til en kamp mellom deg og hesten.

Det er som om han tar brodden av en litt utfordrende treningssituasjon der mange av deltakerne tidligere har tydd til makt for å vinne over hesten. Men Bryan ønsker at både hest og rytter skal være vinnere. Sammen. 

- For meg handler det ikke om å vinne en konkurranse mot hesten. Det handler om å hjelpe hesten, avslutter han.