Marianne vil være på lag med hesten
Marianne selv er 26 år og ferdigutdannet sosialøkonom, og hun er gift med Didrik. For tiden driver hun med hest på fulltid.
Og sånn skal det fortsette en stund til?- Absolutt, smiler Marianne. Vi sitter komfortabelt i hestebilen som hun reiser rundt på stevner med. Det er bare et halvt år siden hun ble ferdig med studiene, og kunne vende fokus tilbake til hestene igjen.
- Jeg vil føle at jeg har fått gått så høyt som jeg kan gå - fått følt på det, så kan jeg konsentrere meg på jobb og alt det andre.
Studiene var det pappa Kjell som insisterte på.
- Ja, det var planen hele veien, og en forutsetning for at jeg skulle få lov til å ri. Det var beinhardt, men jeg er glad for det.
Hun mener det er viktig å ha noe i bakhånd til senere i livet.
Var det ikke mulig å kombinere?
- Jeg prøvde en stund å kjøre dobbelt. I begynnelsen gikk det bra, men så begynte det å gå utover ridingen. Man er nødt til å ri hver dag, være tilstede i situasjonen ordentlig.
Og det er hun så desidert for tiden. Sammen med Espen Johannessen driver hun stall Skogan. Der har de rundt 25 hester, og hun rir 4 - 5 av dem fast på stevner.
Min første hest
Marianne har drevet med hester siden hun var 11 år. Den første ponnien hun fikk hadde hun i 3 år. Han ble hele 30 år gammel.
- Jeg fikk han fordi noen venner av foreldrene mine skulle selge han. Det var en fin ponni, han var god, altfor god egentlig. Hun tenker tilbake, og forteller at de sendte han hjem til England for at han skulle få nyte sine siste dager der. Han ble kremert, og asken er godt bevart i en mahognyboks. Selv om Marianne var ganske ung, syns hun ikke det var så altfor trist.
- Det er lettere å akseptere at en hest dør når han er gammel enn når han blir skadet. Man får dessuten forberedt seg ordentlig mentalt, mener hun.
South Supreme
Senere har hun hatt en del gode følgesvenner, blant andre South Supreme som etter hvert har blitt en kjenning på vinnerplass i norsk ponnimiljø.
- Du kan ri ham baklengs, ler Marianne. - Jeg ble norgesmester på han og vant en hel masse, enda jeg bare hadde han i et halvt år.
”Myggen”
- Vi kjøpte han av Lars Rasmussen, men han kom egentlig fra Russland. Alle husker han. Han er vakker, men det er ikke bare det - han har en helt spesiell utstråling. Jeg fikk mye tilbakemeldinger på han uansett hvor vi var. Også er han bitteliten! Vi kaller han ”Myggen”. Likevel har Marianne vunnet GP-stevner med han.
- Vi var det perfekte teamet, og det var spesielt, fordi han kommer fra trange kår. Da han kom til Norge hadde han for eksempel aldri hatt på seg sko, forteller hun.
De dårlige forholdene har mye med ”Myggen’s” tidlige pensjonering å gjøre. De har ført til raskere slitasje, og det er best for den 16 år gamle hingsten bare å få gå på tur og kose seg.
- Vi har avkom fra han, men vi har bare ikke kåret han, forteller Marianne.
- Er det en spesiell hendelse hun husker fra tiden med Hamanas?
Hun tenker lenge: - Nei egentlig ikke, det var så mange ting. Men jeg har et veldig klart bilde av han. Når vi hoppet, var det akkurat som jeg kunne føle at han kastet hjertet sitt over hinderet. Hindrene var jo ofte like høye som han. Marianne smiler skøyeraktig og forklarer at folk kan si hva de vil, men hun mener bestemt at hun kunne se hva han tenkte.
- Vi kommuniserte bra, han var mer intelligent enn de andre hestene jeg har hatt. Han ble som en likemann.
- Visualiserer
Lagfølelsen med hesten er utrolig viktig for Ulrichsen, og hun trekker seg heller hvis hun føler at den ikke er gjennomridd eller at kommunikasjonen mangler: – Når vi hopper så harde baner kan en klasse slite ut hesten. Jeg velger heller å spare den hvis jeg merker at ting ikke fungerer.
På spørsmålet om hvordan hun tenker før en konkurranse svarer hun: - Jeg går igjennom banen og visualiserer hvordan jeg skal gjøre det - tenker igjennom ting.
Marianne er ikke spesielt nervøs eller redd for høyder så lenge hun vet at hesten har kapasiteten som trengs.
Er det da ingenting hun sliter med?
- Joooo, jeg har nok litt manglende vinnerinstinkt. Jeg blir lett fornøyd selv om jeg ikke vinner, så lenge jeg føler at både hesten og jeg har gjort så godt vi kan. Det er vel det som skiller meg fra vinnerplass.
- De samme menneskene
Hvordan vil hun karakterisere sprangmiljøet i Norge?
- Det er kjempebra, det blir litt som et nomadeliv. Under stevnesesongen reiser vi jo alle mye rundt i landet. Du ser de samme menneskene på nesten alle stevnene. Vi konkurrerer mye i utlandet i tillegg, og det blir til at vi møtes der også.
- Engasjerte foreldre
Marianne begynte å hoppe i ung alder, da var både hun og de jevnaldrende rytterne avhengig av hjelp fra voksne. For hennes del var det pappa Ulrichsen som var mest med. Hvordan er det å være på stevneplassen med foreldrene?
- Det er kjempefint, særlig da vi var ponniryttere var det sånn at foreldregenerasjonen hadde sitt eget miljø. Det var selvfølgelig opp til meg om jeg ville ri, men det er viktig at foreldre interesserer seg og kan dele erfaringer med hverandre, syns hun. Hennes foreldre var der for å gi både støtte og ros, men av og til også ris. Hun forteller at det har oppstått et par krangler fordi resultatene ikke var gode nok.
- Jada, det skjedde av og til. Pappa er nemlig et konkurransemenneske i mye større grad enn meg og da kunne han brumme litt iblant, mens mamma bare var livredd for at jeg skulle falle av. Det er hun vel fortsatt.
- Mye reising
Den 26 år gamle jenta er gift, og har vært det i to år allerede. Ektemannen Didrik er ikke hestemenneske - de møtte hverandre på ferie på Mallorca. Men det tok likevel ikke lang tid før de fant ut at de hørte sammen. - Han er mye med meg rundt og interesserer seg for det jeg driver med. Hadde han ikke gjort det, ville det nok blitt vanskelig. Det er mye reising, og man lever liksom i det.
Våt fra innerst til ytterst
Er det noe hun VIRKELIG ikke liker som har med hest å gjøre?
- Hehe, det måtte være noe sånt som lastebilstevne i 20 kuldegrader, eller når det regner og du har ridd i flere timer og er våt fra innerst til ytterst. Jeg trives egentlig med alt annet. Det er klart at det morsomste er å dra på stevner. I alle fall for meg. Jeg vet at ikke alle føler det sånn. Man må jo ta sjanser, det kan aldri funke 100%.
Det er oppbruddsstemning på stevneplassen. Esben Johannessen kommer inn i bilen og kjører bort mot oppstallingsboksene. Det er på tide å laste på hestene og starte på hjemturen.