Grenser skal settes uten noen form for disiplinering. Med ansvar for en liten tass på fire bein er det mye som skal læres, men hvordan skal man lære det? Ellen Ofstad har sin metode. Dette er andre del i artikkelserien om Ellen Ofstad. For å få hele bildet er det anbefalt å lese del én: - Egentlig driver jeg med unaturlig horsemanship.

Føll er babyer

- Det hender jeg sier til nevøen min på fire år at han er barnslig. Da får jeg et oppgitt blikk tilbake med kommentaren ”jammen jeg er jo et barn!”. Det er noe vi bør huske på når vi jobber med føll også. Føll er babyer og vi er foreldrene som skal oppdra barnet, sammen med resten av flokken. Disiplin er tull. Et føll skal ikke straffes, men vi skal sette grenser for føllet. Foreldre vet noen ganger hva som er best for barnet sitt selv om ikke barnet er enig, forteller Ellen mens hun henter en liten føllgrime og et noe uvanlig tau. - Tauet jeg bruker når jeg jobber med hestene er et tau med trykknapper som jeg kan feste på flere forskjellige måter. Jeg kan stå med begge endene i hendene mine, og det gjør at jeg lett kan løsne tauet dersom noe skulle skje, forklarer Ellen og legger grimen på Bravo og knepper fast tauet.

Vi er guder, og vi må forstå

- Føllet skal forstå fra den er liten at det er vi mennesker som har all makt. Selv et føll på to måneder kan være farlig og skade oss, og dermed må vi få et foreldre – barn forhold til føllene våre. Og det ansvaret går to veier. Føllet skal forstå at vi har makten, men vi må også lese tilbakemeldingene som føllet gir. Vi har fullstendig ansvar for føllet og det kreves da at vi setter oss inn i hestens psykologi og gi den den omsorgen og ta vare på de behovene den har, forteller Ellen mens hun begynner å flytte på Bravo.

For å flytte på den to måneder gamle krabaten legger Ellen tauet som er festet i grima bak rompa på han og ber han flytte seg både til høyre og venstre. På den måten lærer føllet både at den skal vike fra press på hodet og fra press på bakparten. - Jeg bruker denne metoden fordi da lærer også føllet hva sjenkler er, forklarer Ellen mens Bravo flytter seg uten problemer både den ene og den andre veien. Hun står og jobber med Bravo og leietauet mens hun forteller enda mer om tankegangen sin. - Vi blander oss inn i alt som hesten gjør. Vi bestemmer når de skal ha på seg tepper, vi bestemmer hvilke venner de skal ha, når hestene skal gifte seg og få barn og vi bestemmer hva slags mat de skal spise og hvor mye de skal spise. Vi er rett og slett gud over vår egen hest. Vi har til og med retten i vår hånd til å gi hesten dødsstraff, og den trenger ikke ha gjort noe galt en gang, forteller Ellen alvorlig og fortsetter: - Når vi er guder over vår egen hest så er vi også pliktige til å forstå hesten og finne ut hva hesten vil og behøver. Hver eneste hest har sin egen gud og heldigvis så får ikke vi mennesker som fortjent, sier Ellen ettertenksomt mens hun klør litt mer på Bravo fordi han har vært veldig flink.

Bravo begynner å bli nappete og ukonsentrert og Ellen gjør det hun akkurat har stått og snakket om, hun hører på hesten. - Når han holder på slik han gjør nå så er det et tegn på at han begynner å bli sliten og at han har fått nok, forklarer Ellen og tar grima av Bravo. Treningsøkten for nå er over og Bravo får igjen herje rundt som bare et føll kan herje. Balansegangen på når Ellen gir seg med trening er hårfin. - Man skal ikke slutte med treninga når den er morsom og føllet har det gøy. Se for deg selv at du sitter og spiller nintendospill. I det du akkurat er på vei til å vinne så kommer mor og røsker ut kontakten. Det vil ikke være noe særlig positivt for deg. I den andre enden har vi at du blir sittende å spille dag ut og dag inn uten avbrekk, da resulterer det i at spillet til slutt blir kjedelig. Slik er det med hestene også. Man må gi seg mens det fortsatt er gøy, men før det blir for kjedelig, forklarer Ellen mens vi står og betrakter familien og lille store Bravo som har fått enda mer nytt å tenke på.

Far som rollemodell

I Ellens trening med hestene er en viktig del av prinsippet at rolige og sindige foreldre og rollemodeller lærer føllet at det ikke lurer hestespisende monstre bak hver en krok, og at ulike ting ikke er farlig. Dette bruker hun konsekvent i treningen av Bravo. Etter noen timers pause er Bravo klar for enda en treningsøkt med Ellen. Selv kaller jeg det treningsøkt, men Ellen ville kanskje ikke vært helt enig i den definisjonen. - Folk er alt for opptatte av å trene hestene og ikke minst føllene sine. De blir tatt med ut på en ridebane og lært både det ene og det andre før de settes vekk igjen og man ser dem ikke før neste dag hvor de skal trenes på nytt. Mye viktigere er det å legge fokus på å ha samvær med hestene sine, og å bruke tid med dem, forteller Ellen. Jobbinga med Bravo mens jeg er der foregår der hvor hestene står til vanlig. Ellen tar ikke Bravo med til et spesifikt treningssted, men den foregår der hun selv har lyst til å jobbe med han. Nå som Ellen har vist meg hvordan hun jobber med Bravo i line for å vike for press undrer hun litt hva hun skal finne på nå. Etter å ha kikka seg litt rundt finner Ellen fram en stor presenning, og drar den med inn på området der hestene står. Dette får pappa Fabuloso til å våkne! - Det er lengesiden vi har jobbet med presenningen, så dette synes han er skikkelig artig, forteller Ellen leende mens Fabuloso tråkker seg over presenningen.

Ellen slipper løs Bravo fra lina mens Fabuloso utforsker presenningen. Bravo følger nøye med på hva hans tøffe pappa driver med, men han er noe reservert for å utforske selv. Ellen ber Fabuloso om å stampe på presenningen, og han gjør det med glede. Det er noe med hestene til Ellen som bare lyser arbeidslyst og iver etter å bli utfordra. Bravo står fortsatt i god avstand fra den noe bråkende plastikken på bakken mens pappa herjer og leker.

Ellen ber Fabuloso om å gå bakover slik at også Bravo også får undersøke, og som om hun virkelig skulle ha pratet med hestene går Fabuloso bakover og Bravo kommer frem for å undersøke. - Dette er første gangen Bravo ser en presenning, forteller Ellen mens den lille krabaten nærmer seg presenninga på bakken. Han tråkker både oppå den og snuser på den uten problemer.

Her har vi hester som i en alder av både fem, ti og femten år er livredd presenninger, og første gang et to måneder gammelt føll ser en presenning går han rett bort til det og undersøker det. Under samme treningsøkt blir også Bravo introdusert for pisk. Pisken er ikke noe Ellen bruker som avstraffelse, men som rettledelse. Hun har en lang longepisk som hun går og smeller med opp i trærne. Bravo har hun satt i line igjen mens Fabuloso og Lebrera står tre meter unna med hodene sine i hver sin lille høyhaug. Bravo synes til å begynne med at pisken lager merkelig lyd, men etter tre-fire smell og han ser at det er ingen andre som reagerer så er det omtrent så jeg ser at han løfter likegyldig på skuldrene og tenker ”jaja, dette er jo ikke farlig!”.

Lystbetont, ikke lydighet

Å få følge Ellen i hennes omgang med hestene sine er utrolig fascinerende. Nesten all trening foregår med et smil og det handler ikke om å kreve av hestene, det handler om å jobbe på lag med dem. Ellen ønsker ikke en lydig hest, hun ønsker en hest som får lov å være hest og som utforsker og prøver ut ting som den selv ønsker. - Mange hester er lydige fordi de veit at du som eier kan ta vekk goder fra den eller straffe den. Målet mitt er å ha en hest som har lyst til å gjøre noe fordi den veit den får noe positivt ut av det. Hestene mine kommer løpende til meg når jeg roper på dem. Ikke fordi de blir straffet hvis de ikke kommer, men fordi de har lyst, forteller Ellen. Og det er denne lystbetonte treninga Ellen driver med helt fra hesten er føll. Når man ser på Ellen og hestene hennes er det ingen tvil om at både to og firbeinte synes det er gøy. Men hva er det som gjør at hun får hestene til å ha denne positive innstillingen til utfordringene hun gir hestene? Neste artikkel vil omhandle klikkertreningen Ellen driver med og filosofien rundt dette.

Bravo begynner å bli nappete og ukonsentrert og Ellen gjør det hun akkurat har stått og snakket om, hun hører på hesten. - Når han holder på slik han gjør nå så er det et tegn på at han begynner å bli sliten og at han har fått nok, forklarer Ellen og tar grima av Bravo. Treningsøkten for nå er over og Bravo får igjen herje rundt som bare et føll kan herje. Balansegangen på når Ellen gir seg med trening er hårfin. - Man skal ikke slutte med treninga når den er morsom og føllet har det gøy. Se for deg selv at du sitter og spiller nintendospill. I det du akkurat er på vei til å vinne så kommer mor og røsker ut kontakten. Det vil ikke være noe særlig positivt for deg. I den andre enden har vi at du blir sittende å spille dag ut og dag inn uten avbrekk, da resulterer det i at spillet til slutt blir kjedelig. Slik er det med hestene også. Man må gi seg mens det fortsatt er gøy, men før det blir for kjedelig, forklarer Ellen mens vi står og betrakter familien og lille store Bravo som har fått enda mer nytt å tenke på.

Bravo begynner å bli nappete og ukonsentrert og Ellen gjør det hun akkurat har stått og snakket om, hun hører på hesten. - Når han holder på slik han gjør nå så er det et tegn på at han begynner å bli sliten og at han har fått nok, forklarer Ellen og tar grima av Bravo. Treningsøkten for nå er over og Bravo får igjen herje rundt som bare et føll kan herje. Balansegangen på når Ellen gir seg med trening er hårfin. - Man skal ikke slutte med treninga når den er morsom og føllet har det gøy. Se for deg selv at du sitter og spiller nintendospill. I det du akkurat er på vei til å vinne så kommer mor og røsker ut kontakten. Det vil ikke være noe særlig positivt for deg. I den andre enden har vi at du blir sittende å spille dag ut og dag inn uten avbrekk, da resulterer det i at spillet til slutt blir kjedelig. Slik er det med hestene også. Man må gi seg mens det fortsatt er gøy, men før det blir for kjedelig, forklarer Ellen mens vi står og betrakter familien og lille store Bravo som har fått enda mer nytt å tenke på.

Her har vi hester som i en alder av både fem, ti og femten år er livredd presenninger, og første gang et to måneder gammelt føll ser en presenning går han rett bort til det og undersøker det. Under samme treningsøkt blir også Bravo introdusert for pisk. Pisken er ikke noe Ellen bruker som avstraffelse, men som rettledelse. Hun har en lang longepisk som hun går og smeller med opp i trærne. Bravo har hun satt i line igjen mens Fabuloso og Lebrera står tre meter unna med hodene sine i hver sin lille høyhaug. Bravo synes til å begynne med at pisken lager merkelig lyd, men etter tre-fire smell og han ser at det er ingen andre som reagerer så er det omtrent så jeg ser at han løfter likegyldig på skuldrene og tenker ”jaja, dette er jo ikke farlig!”.