– Min store drøm er å bli en av de beste rytterne i verden
Lyden av klaprende høver høres i bakgrunnen i det Lona Sneve tar telefonen. Ikke så rart, siden jobben hennes er å trene hest fra morgen til kveld. Hun svarer på svensk, men det er bare tre år siden hun flyttet fra Norge.
– Jeg er blitt veldig språkforvirret etter å ha lært det svenske språket så fort. Egentlig er jeg fra Søgne, utenfor Kristiansand, sier hun.
Det var nemlig treneren hennes på den tiden som fikk henne til å sette kursen mot Sverige. Hun ville fullføre videregående først, men så var det ingenting som holdt henne tilbake fra å reise.
– Jeg har nok alltid vært en såkalt gal hestejente. Da jeg flyttet til Stockholm i 2019 for å jobbe med hest på fulltid, var det fordi treneren min, Erlingur Erlingsson, bodde der. I oktober i fjor tok jeg det neste steget og startet opp bedriften SneveJonssonHästar sammen med samboeren min, Marcus Jonsson, på familiegården hans.
– Det er tøffe tider iblant
Paret har hendene fulle med kurs, salg av islandshest, innridning, trening og avl. Selv bor de bare noen hundre meter unna stallen, som de leier av farfaren til Marcus.
– Marcus er utdannet hovslager, så han reiser rundt og skor noen dager i uka i tillegg. Jeg hadde flaks der, som traff en skikkelig hestemann, sier Lona.
Familien til Marcus har noen hester på Island, for foreldrene hans har selv konkurrert på høyt nivå tidligere. Selv har paret noen egne unge og lovende hester, som så smått skal få prøve seg på konkurransebanen i år. Men de langsiktige målene er klare.
– Vi tar det med ro noen år, for jeg vil ikke presse hestene. Min store drøm er å bli en av de beste rytterne i verden. Men det er et stort mål, og en lang vei dit. Jeg vil også fortsette å leve av å drive med det jeg elsker, og aller helst avle så bra at vi kan leve av kun våre egne hester, sier Lona.
For å få til det, vet hun at det gjelder å sette seg mange små delmål. Det har hun allerede erfart at gir resultater. Å gå fra å være ansatt til å drive for seg selv, var et stort steg ut i noe nytt og ukjent, og mye jobb fulgte med. Men det var definitivt verdt det.
– Det er tøffe tider iblant, og da gjelder det å være positiv. Det viktigste i denne fasen er kanskje å bygge et nettverk og få et kjent navn. Bare slik kan vi overleve i denne bransjen.
En visjon for ridningen
Lona vet at det å bruke sosiale medier til markedsføring er lurt, men det er ikke noe hun synes hun er spesielt god på selv. Det blir mest innlegg om hester til salgs, og mindre av hverdagslige innblikk.
– Å selge hester krever mye skjermtid i seg selv. Jeg vil jo bare ut og være med hestene. Akkurat den biten er det kjedeligste, og det blir ofte til at jeg legger vekk telefonen etter å ha kommunisert med kunder, sier hun.
Men flere ting er helt vesentlig dersom man vil satse og bygge seg en karriere. Blant annet å prestere på konkurransebanen.
– Man bør vise at man mestrer ulike hester, og alltid ha en tanke bak ridningen. For meg har det vært viktig å ha en visjon - at jeg vet hvor jeg vil.
Den delen Lona liker best, altså selve tiden med hestene, utgjør heldigvis mesteparten av dagene. Paret får hjelp av familien med morgenfôringen, men tar seg av all trening på egenhånd.
Akkurat nå har de ni hester i trening eller til salgs, i tillegg til sine egne unghester. Når alle hestene er ferdig trent, venter ofte prøveridninger på kveldene og i helgene.
– Vi har jo nok å gjøre, men det er fremdeles plass til flere hester hos oss, sier Lona.
Gullhesten som ga seg på topp
Én hest er imidlertid umulig å ikke nevne. Selveste Stori-Dimon, hesten Lona tok de gjeveste medaljene med.
– Gode, gamle Dimon. Det var mamma som kjøpte ham til seg, og en annen hest til meg. Det var våre første islandshester. Men det tok ikke lang tid før hun ikke fikk ri ham så mye.
Familien solgte den andre hesten, og tre år etter at Dimon kom til dem, fikk hun ham i bursdagsgave.
– Mamma innså at hun ikke kunne ta ut hans fulle potensiale, men ingen hadde trodd at han skulle kunne bli så bra som han ble.
Lona og Dimon tok sitt første NM-gull i 2014. Siden ble det enda elleve NM-gull og tre VM-gull. Deres siste VM var i 2019 - da var Dimon 23 år gammel.
– Vi beholdt VM-tittelen i 250 meter pass, kan Lona fortelle.
Så fikk han pensjonere seg, og gå ute i en unghingstflokk. Igjen satt islandshestrytteren med mange minner, opplevelser og erfaringer. Men hva var det viktigste en slik hest lærte henne?
– Da Dimon kom til oss, var han en usikker hest, nesten redd sin egen skygge. Det lærte meg hvor viktig det er med god kommunikasjon, tålmodighet, tillit og respekt. I tillegg skjønte jeg hva det betyr å skynde seg langsomt mot målet. Dimon trengte tid til å finne seg selv, og tryggheten i seg selv og oss som ekvipasje. Det er noe jeg har tatt med meg videre, sier Lona, før hun avslutter:
– Hester er levende dyr, og kan ga gode og dårlige dager, slik som oss mennesker. Det er noe vi må ta hensyn til. For meg er det viktig at hesten viser god arbeidsvilje. Med gjensidig respekt, tillit og god kommunikasjon kan vi komme oss gjennom både gode og dårlige dager på best mulig måte.
