– Jeg angrer ikke, men skulle så gjerne hatt ham her
Loke var 24 år gammel da Charlotte Dahl skrev under kontrakten og tok over ham. Foreldrene visste ingenting før samme dag, da 18 år gamle Charlotte fortalte at hun hadde kjøpt drømmehesten sin.
– Jeg hadde ordnet absolutt alt, men ante ikke hvordan jeg skulle hente ham. Jeg hadde jo bare hatt lappen i én måned, og hadde ikke hengerlappen. Da jeg fortalte det, ble de ikke sinte. Det var greit - så lenge det var Loke.
De to hadde vært ett år fra hverandre. Den tidligere fôrhesten var satt bort på helfôr, siden Charlotte ikke fikk kjøpe ham som 17-åring. Nå var valget hennes, og han skulle få bli med henne hjem.
Selv den gang møtte hun reaksjoner fra folk som var overrasket over at hun kunne trene ham jevnlig.
– Han har alltid vært en seniorhest for meg, men han kunne fortsatt ha et godt liv der han ble brukt, sier hun, og fortsetter:
– Når jeg ser tilbake på tiden vår sammen, husker jeg alt det som var fint. Vi har hatt våre nedturer også, men Loke har alltid reist seg. Han har vært syk, hatt spiserørforstoppelser og seneskader, men kommet tilbake. Han var alltid der for meg, og jeg har nesten tenkt at han skulle leve evig. Selv om jeg innerst inne visste at han ikke skulle det.
Starten på slutten
Loke var i gang helt til han forandret seg tidlig i våres. Han trakk seg unna, og var veldig skvetten og redd. Det kunne bli ganske dramatisk. Han hadde ingen synlige smerter, men veterinæren mistenkte det kunne være drypp, hjerneslag, kreft eller noe helt annet.
– Han har alltid vært en stabil type, men nå skjønte jeg ikke hva han ville. Vi prøvde en uke med smertestillende, og jeg skulle gi det et par uker. Blodprøvene var fine, og han spiste. Det var flere gode enn dårlige dager, sier Charlotte.
Men så en kveld ville ikke Loke ha maten sin. Da ble det satt en dato samme uke for avliving.
– Flere sa det var på tide, og jeg var helt enig. Men jeg ville gi ham en siste sjanse først.
Sorgen var stor for Charlotte og alle rundt henne. Både venner og familie hadde knyttet sterke bånd til den eldre hesten, både besteforeldre og barn. Loke var like snill med alle.
Sammen til siste slutt, eller ikke?
Når den siste dagen nærmet seg, kom den vanskelige avgjørelsen om å være med på selve prosedyren eller ikke.
– Jeg har hele tiden sagt at jeg skulle være der selv, og det var jeg helt overbevist om. Det var jo avklart for meg hva som skulle skje. Men de rundt meg sa at jeg ikke trengte å være der, og de ga seg ikke.
Ikke før selve dagen, skjønte Charlotte at hun burde la være. Hun så den unge praksisstudenten som skulle være med på avlivingen, og tankene surret:
– Hun var alt jeg ikke var akkurat da. Jeg følte meg som et nervevrak, og hadde ikke vært noen god støtte for ham. Så jeg bestemte meg der og da for å bli igjen i stallen da hun leide ham ut. Det var skikkelig fælt, men jeg angrer ikke på det nå.
Charlotte fikk vite at det hadde vært en fin avslutning. Loke fikk stå på et jorde fem minutter fra stallen, og de siste minuttene fikk en bøtte med mat fullt fokus. Han var helt trygg, og alt gikk som det skulle.
– Det er noe man ikke kan forberede seg på. Rett etterpå var jeg skuffet over at jeg ikke klarte å bli med, og for at jeg kjente på en så stor sorg. Jeg innså at jeg hadde mer nytte av det å reise til stallen hver dag enn jeg først trodde.
– Jeg savner ham veldig
De første to ukene var det vanskelig å gjøre helt vanlige ting. Fremdeles er det dager der Charlotte ikke kan snakke om Loke uten at tårene begynner å renne.
Mange kan nok kjenne seg igjen i følelsen av å være tom etter å ha mistet sin beste venn. Hvordan det blir med hest fremover, er ikke Charlotte sikker på.
– Jeg hadde ikke tenkt til å slutte med hest, og jeg vet at det er hester jeg kan låne. Men jeg tror jeg trenger en liten pause, for å kjenne litt på det. At han ikke er der lenger, etter å ha vært en så stor del av livet mitt.
De første årene kunne Loke og Charlotte ri sprangtreninger og lange turer i skogen. Etter en seneskade som 26-åring, holdt de seg til å ri, leie og tømmekjøre på tur.
– Loke var glad i livet, og han hadde masse livsgnist i seg. De siste årene handlet det om at han skulle ha det best mulig, sier Charlotte, før hun avslutter:
– Det er ikke alle som får ti år sammen når man bare skulle gi hesten en verdig alderdom. Jeg hadde en plan for hva jeg skulle gjøre hvis noe oppstod allerede da jeg overtok ham, men det var først de siste to ukene at jeg skjønte at man ikke kan planlegge alt. Det tok rett og slett tid å innse at du kan forberede deg så mye du vil, men det blir ikke som du tror uansett. Jeg er fremdeles hundre prosent trygg på valget mitt. Jeg angrer ikke, men skulle så gjerne hatt ham her. Jeg savner ham veldig, det er det som er det vanskeligste.
