– Det er noe med hesten som gjør godt for oss mennesker
Ridehallen på Lundehagen Gård er fylt av elever fra Fagskolen Innlandet. Den firbente supertrioen Manni, Jehannes og Birgitte er valgt ut av deltakerne for anledningen, og beveger seg løst rundt i hallen. Norunn Kogstad holder fagdager som dette for å vise hvordan man kan bruke hest til så mangt. Akkurat nå er de snart ferdige med den praktiske delen, og skal inn i kafeteriaen for å runde av for dagen.
Jehannes, en enorm frieser, kommer mot meg i godt tempo og stanser så tett at han puster meg i ansiktet. Han har reist rundt i verden som dressurhest og konkurrert opp til Grand Prix-klasser. Nå lever han det gode liv som 19 år gammel pensjonist i flokken på gården, sammen med ni andre hester.
Her bosatte Kogstad seg med Ole Kaare Lunde for elleve år siden. Lunde falt for den vakre utsikten mot Mjøsa, og skjønte at stedet hadde potensiale. På den tiden bodde paret i et lite hus på Hamar. Kogstad var veldig gravid, og hadde åtte hester stående på litt forskjellige staller. Hun var skeptisk til prosjektet, som tross alt var den første gården de så på sammen.
– Jeg ville ikke bo på en byggeplass de neste femten årene. Gården var helt nedslitt, det var ikke kjøkken i noen av husene, og i hvert fall ingen stall. Nei, det skjer ikke, tenke jeg.
Men Kogstad tapte, hun er veldig glad for i dag. For sakte, men sikkert begynte de å utvikle det som hadde vært drømmen hele livet - et ressurssenter for hest, helse og samspill. For som slagordet deres lyder, er det noe med hesten som gjør godt for oss mennesker.
En forkjærlighet som resulterte i mange hester
– Takk for en veldig fin og lærerik dag, sier deltakerne på vei ut av kafeteriaen.
En kombinasjon av teori og praktiske øvelser sammen med hest, gir utdanningsinstitusjoner, organisasjoner og andre aktører et innblikk i hvordan man kan bruke hest i terapi. Den firbente trioen står fremdeles igjen i hallen, og gjesper for å avreagere etter dagens økter.
Mini-shettisen Birgitte, stallens minste hest, har etter to forsøk klart å knyte opp skolissen min. Hun er den eneste hesten som har vært her helt fra begynnelsen av, og var bare et par år gammel da legeparet kjøpte gården. Nå anses hun å være selve maskoten. Selv om hun er liten, er hun veldig viktig. Både fordi hun er snill og stødig, men også fordi hun gir trygghet og støtte.
Bak henne titter Manni frem. Han er rolig og godt voksen, men utemmelig. Fremdeles er han like følsom som en villhest. Muligens sørger han for å tilfredsstille Kogstads kjærlighet til islandshesten. Et år arbeidet hun på Island. Faktisk endte hun opp med å frakte 24 islandshester med fly til Norge, som hun trente og solgte. Men det er en del år siden, og bare en svært liten del av erfaringene hun har tatt med seg underveis.
– Jeg har nok hatt en forkjærlighet for hester som har hatt det litt vanskelig opp igjennom, sier hun, og forteller om de mange hestene hun ikke har klart å la være å ta til seg.
I tillegg til å være utdannet psykodynamisk psykoterapeut, har Kogstad også utdannelser innen sentrert ridning, hestefysioterapi og hundetrening. For ni år siden tok hun en etterutdannelse i HEAL-modellen, Human Equine Alliances for Learning, i USA. Dette er et fagfelt hun virkelig brenner for at flere skal få innsikt i. Derfor jobber hun også med flere forskningsprosjekter om bruk av hest i psykoterapeutisk arbeid.
Avhengig av en sunn flokk
– De tre hestene her har en vanvittig evne til å nullstille seg, og ha lyst til å være med på det som skjer. Der er spesielt Manni et unikum. Han er alltid på, og jeg har aldri sett ham være antydning til sliten, sier Kogstad, og fortsetter:
– Jeg har kommet frem til at jeg vil eie de hestene som skal være delaktige i arbeidet selv, fordi jeg er så avhengig av flokkdynamikken, og å kjenne de hestene som er her godt. Når jeg har lånt hester som tas ut og inn av flokken, skaper det mye uro.
Hun utdyper at det også har skjedd at de har kjøpt inn hester som har vist seg å ikke trives med arbeidet. Slik som da hun kjøpte to nye fjordinger i fjor. En av dem, en veldig entusiastisk og skjønn hoppe, ble altfor sliten av terapiarbeidet. Hun var veldig åpen, men hadde nok mindre trygghet i seg selv enn det hun ga uttrykk for.
– Hun ville til slutt ikke være med inn fra beitet. Da hadde det gått altfor langt, og det skulle vi ønske at vi så tidligere. Vi er utrolig opptatt av at hestene skal ha det bra, men hun hadde klart å skjule det ved å være så positiv og deltakende.
Da trakk de henne helt ut av terapien. Nå bor hun et sted der hun har én person å forholde seg til, forteller Kogstad mens hun klør litt på Birgitte.
Vi står så rolig at lyset slukkes i ridehuset, og Trine Bøhnsdalen må gå en liten runde for å bevise at vi faktisk er fire mennesker og tre hester her inne. Men det minner Kogstad på at det er på tide å sette ut hestene i flokken igjen.
Mens Kogstad har full kontroll på alt av kurs, foredrag og behandlingstilbud innen hest i psykoterapi, underviser Bøhnsdalen i relasjonell horsemanship, mens Mari Aaen, som har mesterbrev som hovslager, står for alt skoing og hovtrim, i tillegg til å tilby trening på vanntredemølle, rehabiliteringsopphold, solarium og annen behandling i samarbeid med veterinær og equiterapeut.
Med tiden vil flere samarbeidspartnere bidra, slik at de kan gi et helhetlig tilbud til både hester og mennesker. Per nå er de godt i gang, selv om det fremdeles er noen utstikkende ledninger og rør her og der. Ridehallen, som ble startet på for snart ett år siden, står ganske ferdig. Og den har en unik utsikt ned mot Mjøsa.
Et faglig samarbeid ble til
De store vinduene i kafeteriaen vender ut mot utsikten og det inngjerdede området til hestene. Rommet er ikke ferdig, men det har fått et langt bord til kursdeltakere og en tavle i hjørnet. Nå sitter teamet på tre klare for å fortelle, og spørsmålet er bare hvor man skal begynne.
– Hvordan møttes dere?
– Mari har vært min faste hovslager i ni år, og Trine sendte jeg en melding til. Hun hadde jeg sett meg ut, sier Kogstad.
Hun utdyper at hun fort skjønte at Bøhnsdalen hadde en ekspertise innen kommunikasjon med hest, og det var noe hun følte at gården trengte. Aaen, som Kogstad allerede hadde et godt vennskap til, ble tidlig introdusert for drømmen om å utvikle tilbudet. Da Kogstad litt senere møtte Bøhnsdalen på et kurs, huket hun tak i henne igjen.
Kunnskapen om trening av hest, har Bøhnsdalen opparbeidet gjennom å jobbe i Australia og USA i mange år, blant annet med westernridning, kvegdrift og trening av unghester. I tillegg har hun vært frilansjournalist og -fotograf, og reist rundt i verden for å lage reportasjer.
– Det ble nesten en unnskyldning for å treffe nye og spennende hestemennesker og hestene deres, og lære av dem.
Hun har også drevet en stall i Nittedal, hatt hester i trening, undervist og holdt workshops. Grunnlaget for all treningen, er selve relasjonen mellom hest og menneske. Bøhnsdalen er opptatt av å se hele hesten, også de små signalene, som kan gjøre at kommunikasjonen fungerer enda bedre. Hun har tatt med seg de to hestene sine, paintvallaken Tres og quarterhoppa Shilo, og flyttet inn på gården til Kogstad og Lunde.
– Ole Kaare har vært en veldig viktig del av å utvikle dette stedet. Har er liksom limet, som kan alt, vet alt og vil gjøre alt veldig ordentlig, sier Kogstad om mannen.
Lunde er fastlege, men også en alt-mulig-mann. Kogstad tror det har vært helt vesentlig at de to har vært sammen om prosjektet, i stedet for at det bare har vært hennes. Begge føler like mye tilhørighet til gården. Stadig vekk er det nye ting å ta tak i, og akkurat nå er det fokus på å ferdigstille rehabiliteringsavdelingen.
Du finner oversikt over alle tilbudene på hjemmesiden deres.
- Les del to av reportasjen om hesten som terapeut: – Hesten er ikke dømmende, spørrende eller krevende
