– Jeg vil vise at rasen er mye mer enn bare en selskapsponni
For to år siden skulle Amanda Fredriksen ha ny hest. Hun hadde funnet en potensiell dølahest, men eieren trakk seg rett før salg. Så var hun i ferd med å kjøpe en nordlandshest, men det samme skjedde der.
– Så dukket Leandro opp, og da var det gjort. Jeg så ham på Finn, og kjøpte ham usett. Helt ærlig har jeg hatt en hemmelig drøm om en shetlandsponni, sier Amanda, som for første gang så vallaken da han kom gående ut av transporten i Fauske.
Hoppet høyere enn sin egen mankehøyde
– Selgeren ville at en voksen skulle overta ham, så hun virket gira på å selge til meg. De trengte en ordentlig barneponni, og det var ikke Leandro. Hun ville ikke ta sjansen på at han bukket av masse unger, sier Amanda og ler mens hun forteller om den lille fyren, som så absolutt kan protestere.
Hun fikk mye informasjon om den da syv år gamle shetlandsponnien, som hørtes ut som et spennende prosjekt for hestejenta som i utgangspunktet ikke skulle ha en ponni. Amanda startet med hest på Lofotr Vikingmuseum i Lofoten, før hun også hjalp til litt i stallen på travbanen.
Men det var først etter en pause fra hest på grunn av studier og jobb, at Amanda var tilbake i stallen og fikk en dølahest på fôr. Etter et par år var tiden inne for å se etter sin egen hest.
– Leandro ble brukt en del i sprangridning, og hadde en rekord på 90 centimeter med rytter. Det er ganske imponerende av en ponni på 99 centimeter.
Kjørt ham inn helt selv
Nå kan hun skryte av at han også er innkjørt - og den jobben har hun stått for helt på egenhånd. Det hele foregikk til og med bittløst, etter en uheldig tannsjekk.
– Selger sa at hun hadde hatt vogn på ham én gang, men jeg spurte ikke om han hadde stått eller gått med den. Derfor startet vi med det helt grunnleggende. Jeg tømmekjørte masse, og jobbet med å få ham til å forstå at han skulle gå foran meg, og ikke ved siden av meg.
Før Leandro fikk vogna på seg, kjørte Amanda ham en del med dekk bak. Da opplevde hun et av sine stolteste øyeblikk.
– Jeg husker første gang han trakk dekk med felg uten å bli det minste redd. Han slet litt med det i starten, så det ble mange turer med rare ting på slep, og jeg gikk litt tilbake til å trekke tømmer.
Til slutt følte hun at tiden var inne. Leandro hadde sannsynligvis vært klar en stund allerede, men Amanda ventet fire måneder før hun følte seg trygg på at han ville takle det.
– Da var jeg helt alene med ham. Jeg kjenner andre som har vært tre stykker første gang vogna spennes på, men vi var bare oss to. Og det gikk fint.
Siden har Leandro blitt rene arbeidshesten, og takler bittet igjen. Han trekker gjerne tømmer, eller blir med på kjøreturer der han trekker langt over siden egen kroppsvekt - og det i både skritt, trav og galopp.
– Vi går også masse på tur sammen, der han bærer matpakke til oss begge i saltasker. De turene kan være på hele fire til fem timer. I tillegg flytter vi litt ting, og jeg har skaffet meg en høyvogn som vi håper å fylle med høy en gang.
– Jeg merker at shetlandsponnien er en veldig smart rase
Amanda har bitt seg merke i at det imidlertid er litt mer utfordrende å finne utstyr som passer, da spesielt det utstyret hun trenger for å trene med ham slik hun ønsker. Veldig mye er for stort.
– Det har blitt en del leting. I Nederland og Tyskland er det et større ponnimiljø, så det er blitt en del utenlandske bestillinger på meg.
Men i tillegg til dette, trener ekvipasjen også gjerne uten utstyr. Leandro trives med å gå løs på tunet, og Amanda elsker å trene triksetrening og horsemanship med ham.
– Jeg husker så godt da jeg fikk ham til å legge seg ned på kommando for første gang. Det var bare et halvt år etter at jeg kjøpte ham, og vi var ute i luftegården etter en tur. Jeg hadde ikke fått ham til å legge seg tidligere, men jeg vet jo at han elsker å rulle seg.
Da Leandro var i ferd med å legge seg ned, gjorde Amanda kommandoen. Da han var på beina igjen, gjorde hun det samme på nytt, og da la han seg ned igjen. Så var det gjort.
– Jeg merker at shetlandsponnien er en veldig smart rase. Det er nesten så jeg bare kan snakke til ham, og så forstår han hva jeg sier. Det har faktisk overrasket meg litt.
I tillegg kan han spanske steg, knele, rygge, smile og kanskje snart å snurre rundt. Og selv om Amanda og Leandro har en utrolig variert hverdag, er ikke elefanten i rommet til å komme unna. Savner hun ikke å ri?
– Det hender en og annen gang, men stort sett ikke. Det er enklere å ta en ridetur enn å hente frem vogna og sånt, men jeg har ikke det draget mot at jeg har lyst til å ri. Da kunne jeg jo lånt en annen hest. Jeg har mest lyst til å dra på kjøretur, sier Amanda.
Vant blant de store kjørehestene
Leandro kan også være en stor hest i en liten kropp noen ganger. Det er ikke det at de to krangler, men enkelte ting kan ta litt ekstra tid. Da spesielt kjedelige ting. Men svaret kommer raskt når jeg spør om hva som er det aller beste med Leandro. Det er at han er så selvstendig, slik at de kan trene og dra ut på tur alene. Han utforsker det han synes virker skummelt, og han gjør alltid jobben sin.
– Det er ikke så mye som hindrer han egentlig. Og han er kjempesterk, og har den farten oppover bakkene med vogn på.
Og det varmer hjertet til Amanda hver gang hun får høre at Leandro ser godt ut.
– Mange shetlandsponnier blir ikke så mye trent, så det er veldig hyggelig når folk legger merke til at han er i så god form. Det gjorde de forresten også da vi var på utstilling i oktober, og gjennomførte kjøreprøve.
Under bruksprøven stilte folk med nordlandshester, dølahester og fjordinger. Leandro var faktisk den aller minste hesten som deltok. Og likevel var det han som tok førstepremien.
– Kommentaren var at han var en sindig og lydig kjøreponni. Jeg ble jo kjempestolt der jeg stod i hallen da de ropte oss opp, sier Amanda, før hun kommer med en siste kommentar:
– Jeg vil vise at rasen er mye mer enn bare en selskapsponni.