Jeg har opplevd det store samholdet som finnes i hestesporten
Andrea Emilie Frednes var på jobb som fjellsikrer da hun fikk en tre tonn tung jernbjelke over foten. En opplevelse som skulle koste henne evnen til å gå på to egne føtter.
– Det skjedde veldig fort, men jeg merket at foten var «revet av». Jeg satt fast og prøvde å beholde roen. De andre på jobb måtte få tak i en graver for å få flyttet bjelken. Jeg tror opplevelsen var verre for dem enn for meg. De måtte tenkte raskt og riktig, mens jeg bare måtte vente, forteller hun.
- Les mer om ulykken her: Måtte amputere foten etter arbeidsulykke: – Jeg skal ri igjen
– Den spleisen er grunnen til at jeg fremdeles driver med hester i dag
Med to hester hjemme på stallen, begynte tankene til Andrea å surre allerede på vei til sykehuset. Fra ambulansen ringte hun hovslageren sin, Helge Skjoldal, for å spørre om hjelp. Og det viste seg at hun virkelig trengte det for en periode - for på sykehuset måtte foten amputeres.
– Den første tiden etter å ha amputert, måtte jeg få hjelp til å reise meg, og prøve å vende meg til å stå på det andre benet. Jeg er en aktiv person, og så ingen grunn til å sitte stille på sykehuset. Jeg trente overkropp og høyrebenet mitt så godt jeg kunne.
Andreas to hester, Movescount og Star Act, flyttet til Granum Gård i Sandefjord. Skjoldal hev seg rundt, og tok hestene med seg til gården for å få nok tid til dem. Der stod de frem til mai.
Takket være en Spleis-konto, fikk Andrea inn 100 000 kroner til å betale for oppholdet, i tillegg til kennelopphold for hennes tre hunder. Sammen med galopptrener Gina Mathisen, startet Skjoldal en innsamlingsaksjon dagen etter ulykken.
– Jeg har opplevd det store samholdet som finnes i hestesporten, både da og i ettertid. Det var de pengene som gjorde at hestene kunne stå i trening der. Det reddet oss det første halvåret. Den spleisen er grunnen til at jeg fremdeles driver med hester i dag, sier Andrea.
– Det ble mine ben
Hun fikk ingen protese, og da hun ble skrevet ut, satt hun i rullestol, og gikk på krykker. Tilbake i stallen, ble hun oppmerksom på at hun ikke fungerte som før.
– I starten måtte de andre i stallen gjøre alt for meg. Jeg var kun med på småting, og stod og børstet hestene på en krakk med hjul. Men jeg ble god på å hinke, og etter hvert også mer komfortabel med hvordan jeg fungerte.
Ganske raskt klarte Andrea å gjøre mer og mer i stallen. Allerede første uka i mars var hun oppe på hesteryggen igjen, og i løpet av våren satte hun seg også i vogna og kjørte selv - alltid med hjelp i nærheten.
– Jeg satte meg på ryggen til Movescount, og det var helt vilt. Da gråt jeg skikkelig. Det ble mine ben, og plutselig kunne jeg komme meg rundt igjen som jeg ville. Det hjalp, sier hun, og fortsetter:
– Så skulle jeg kjøre, og det gikk jo som bare det. Det føltes så riktig for meg, og tårene bare rant og rant. Jeg tror det er en følelse mange kan kjenne seg igjen i, når man får til noe man har hatt så lyst til å få til.
Første norske kusk og montérytter med benprotese
Da sommeren kom, var det faren hennes som hjalp henne med å lage en protese hun kunne sette kneet på. Med den protesen, kom også tanken om å både ri og kjøre løp igjen.
– Jeg husker jeg tenkte at dette skal jeg klare, det må jo være enklere enn å gå på krykker. For det begynte jo å bli et stort problem, og jeg visste ikke hvor lenge jeg måtte vente på en ordentlig protese. Jeg trengte å få frigjort armene.
Andrea merket at det å hinke rundt på det ene beinet, ikke ville være spesielt bærekraftig over tid. I tillegg fryktet hun vinteren og glatt føre, for da ville hun garantert gå på trynet.
– Etter det har jeg vært velfungerende på ett og et halvt bein. Nå gjør jeg alt på egenhånd. Jeg både børster, leier, møkker, kjører og ordner fôr.
Ifølge det Andrea har hørt, er hun den første i Norge som har kjørt uten ben. Og når hun får protese etter nyttår, håper hun å bli den første som både rir og kjører travløp med benprotese.
– For meg er det ikke så stort, for jeg føler meg ikke handikappet. Jeg kan jo gå. Men det var gøy å høre at jeg sannsynligvis er den første til å kjøre sulky uten ben.
Ved hjelp av Tiktok-kontoen med over 18 tusen følgere, håper Andrea å kunne hjelpe andre.
– Det begynte som en slags dagbok for opptreningen etter ulykken, men så har det blitt en måte å vise folk med liknende problemer at det er mulig å leve et godt liv selv med et handikap.
Mistet Movescount etter rideulykke
Det har vært et nesten uvirkelig tøft år på mange måter for Andrea. I september mistet hun en av de to hestene sine, Movescount.
– Vi var ute og red, og så snublet han og slo begge frambeina. Å operere ham hadde kostet flere hundre tusen kroner. Derfor valgte jeg å la ham slippe, for det var bare jeg som kunne håndtere ham.
Fireåringen som andre måtte leie med hjelm, kunne Andrea leie mens hun gikk på krykker. Men hun visste at han ikke kunne stå et halvt år uten trening. En operasjon ville medfølge lang tid på boks, og det ville gjort ham umulig å håndtere.
– Det tok meg en uke å virkelig innse det. Han var hjertet mitt, og en hest jeg har fulgt helt siden han var seks måneder gammel.
Men enda så mye hesteinteressen har kostet, er hun takknemlig for at hun har hestene. De har reddet henne mer enn én gang:
– Hestene har betydd alt. Det er de som har holdt meg oppe gjennom en trøblete barndom, holdt meg unna feil miljøer og gjort at ting har gått bra for meg. Hestene har formet meg, og det er en interesse jeg ikke kunne levd uten, sier hun.
Resten av historien om Andrea og Star Act kan du lese i en ny sak i morgen.
