Da faren min døde, følte jeg at han ville jeg skulle fortsette med hest
Aurora Gude er en av deltakerne i årets sesong av "71 grader nord kjendis". Der kunne seerne bli kjent med ei jente som helt tydelig hadde en kjærlighet for dyr. Og Aurora var bare seks år gammel da hun startet på ridetimer hjemme i Holmestrand.
– Jeg har hatt en del fôrhester opp igjennom årene. Drømmen var jo å ha egen hest, men alle som driver med hest vet jo hvor mye tid og ressurser det krever, sier hun, og fortsetter:
– Men hest har alltid vært ekstremt viktig for meg.
Et fristed fra alt som var tungt
Aurora var ti år gammel da faren hennes døde av kreft.
– Da faren min døde, følte jeg at han ville jeg skulle fortsette med hest. Han hadde støttet meg i ridningen, og heiet meg opp og frem.
– Jeg var mye lei meg, og hadde det vondt og tungt. Da var stallen et sted jeg kunne ha tid for meg selv. Jeg kunne dra i stallen og gråte uten at noen så meg, sier Aurora, og fortsetter:
– På skolen krevde alle at jeg skulle prestere, men med hestene kunne jeg bare være et menneske.
Ridningen ble et fristed fra alt som var tungt. Hestene var en trøst og ga mye tilbake, og fokuset var på noe hun mestret.
- Les også: Hevder seg internasjonalt etter å ha mistet sin beste venn: – Han betydde utrolig mye for meg
– Det jeg ikke så, var at jeg hadde blod oppover ryggen
– Jeg var 16 år, og alt handlet om hest. Tiden med Tin Cantus var fantastisk, sier Aurora.
Vallaken kom inn i livet hennes på et tidspunkt der hun hadde ridd aktivt en god stund, og blitt ganske flink med vanskelige hester.
– Jeg hadde en trener som spurte om jeg ville ri ham, og jeg turte rett og slett ikke å si nei. Egentlig var jeg kjemperedd, for jeg hadde hørt at han hadde kastet av ei som var enda flinkere enn meg.
Moren til Aurora var enig i at hun burde ta utfordringen, og dermed var hun klar for å stige opp på hesten som var 1,76 meter i mankehøyde.
– Han var stor og kraftig bygd, og kastrert litt for sent, hele elleve år gammel. Målet hans var å kaste av rytteren.
Den første ridetimen gikk fint, og Aurora holdt seg i salen. Men da var riktignok treneren til stede.
– Neste gang gikk det ikke like bra. Jeg husker vi var på utebanen, og jeg ble slengt av med en gang. Da jeg møtte treneren min etterpå, sa jeg at det hadde gått veldig fint. Det jeg ikke så, var at jeg hadde blod oppover ryggen.
– Cantus var smart, og kunne finne på å klemme meg inntil veggen i ridehuset for å skremme meg. Hele tiden fant han nye taktikker. Men litt etter litt, lærte vi hverandre å kjenne.
Likevel ser Aurora tilbake på de fire årene med en god følelse. Cantus var alltid en snill hest å holde på med fra bakken av, selv om humøret hans var svingende.
– Han hadde en liten skade, og derfor hoppet jeg ham bare én gang i uka. Det ble aldri stevner på oss, men han ble veldig fin i dressur. Han ble på en måte drømmehesten min.
Alltid vendt tilbake til hestene
Til slutt mente treneren hennes at de ikke kom lenger, og det var tungt for Aurora da Cantus dro.
– Jeg så det ikke da, men i ettertid tror jeg at hun hadde rett, sier hun, og fortsetter:
– Men etter at han dro, mistet jeg motivasjonen. Fra å bare være en spranghest, hadde vi fått han til Middels C i dressur. Da jeg skulle starte å ri en tre år gammel unghest, var det demotiverende å rykke tilbake til start.
Dette førte til en liten ridepause for Aurora. Men ganske raskt, kom en sterk magefølelse av at hun trengte dagene i stallen:
– Jeg kjente at jeg ikke kunne leve et liv uten hest, og siden har de vært en del av hverdagen min.
– På dårlige dager kan jeg dra i stallen, og bare være meg selv
– En periode for noen år siden red jeg hver neste dag, og jeg var på nippet til å kjøpe hest igjen, men jeg visste at tiden ikke strakk til. Når jeg gjør noe, går jeg hundre prosent inn for det, og da måtte jeg satt resten av livet til side.
– Derfor rir jeg nå dressur to dager i uka. Jeg hjelper til med tre relativt unge spranghester, som står her i Lier. Det er ekstremt givende.
– Ser du for deg å forsette med hest fremover?
– Jeg tror nok at hest alltid kommer til å være en del av livet mitt. Akkurat som med hunder, følger også hestene med meg.
– Hva gir hestene deg i hverdagen?
– De gir meg det samme som de alltid har gitt meg - mye mestringsfølelse og en pause i hverdagen. Det er godt å gjøre noe jeg liker og som jeg er god på. På dårlige dager kan jeg dra i stallen, og bare være meg selv. Dyr er veldig kloke og trygge, og å være sammen med dem i en stressende hverdag gir en ro.
– Av alle ting jeg liker, er ridningen på topp tre, avslutter hun.
