Sammen med åtte sauer og en hund, gikk Anniken og Fjellkar den fire timer lange turen ned fra fjellet
– Jeg hadde ikke akkurat tenkt at jeg kom til å finne en hest på turen. Men der stod han, og jeg tror han var glad for å se et menneske, sier Anniken Kristiansen.
Hun var oppe på Storetofjellet, litt nord for Ånebjør, for å hente ned sauene sine. Og hadde det ikke vært for dem, hadde hun aldri fått øye på dølahingsten Fjellkar.
Hingsten forsvant under elgjakt i Bygland i Setesdal ni dager tidligere, og det var ikke gjort noen observasjoner siden. Eier Asbjørn Larsen begynte å miste håpet, da han fikk en telefon fra Anniken tirsdag kveld.
– Han så ut til å kose seg glugg ihjel der oppe
– Jeg visste at han var savna, for det hadde jeg fått med meg på Facebook. Men jeg hadde aldri trodd at jeg ville finne en hest så høyt opp i fjellet som 800 meter over havet. Likevel skjønte jeg øyeblikkelig at det måtte være ham, forteller Anniken.
Hun fikk seg en stor overraskelse da hun var på vei ned fra Storetofjellet sammen med seks sauer:
– Plutselig bråstoppet sauene og kikket lenge, uten at jeg skjønte hva de så på. Så da valgte jeg å ta meg en liten pause, og fant frem matpakka og litt vann fra sekken. Og så fikk jeg øye på ham.
– Jeg kunne ha presset sauene videre, og da hadde jeg bare gått rett forbi ham. Så tilfeldig var det.
Fjellkar stod helt stille på en hylle i fjellet. Anniken, som heldivis var vandt med hest fra før av, måtte krabbe opp til ham. Fremdeles stod han helt rolig. Gjennomvåt, men helt uskadd, lot den tillitsfulle hingsten seg leie ned fra fjellhylla.
– Han så ren og fin ut, og hadde hverken skader eller sjuskete pels. Han så ut til å kose seg glugg ihjel der oppe, men jeg tror han var glad for å se et menneske, sier Anniken, og fortsetter:
– Og jeg pleier alltid å ha med meg tau, i tilfelle jeg finner en sau som ikke vil ned, men denne gangen hadde jeg glemt det. Jeg haddde ingenting med meg, og endte med å bruke stroppene fra sekken, binde dem sammen og leie ham med det.
Fjellkar lagde ikke noe styr ut av situasjonen, men gikk pent nedover sammen med sauene og hunden. På vei ned, fant de også de to siste sauene Anniken var på utkikk etter.
– Jeg fikk med meg alt jeg skulle ned, pluss litt til. Det var ordentlig morro. Hunden min passet på sauene, mens jeg tok meg av Fjellkar. Han fulgte bare med, og jeg kunne kommandere hunden min hvis den gikk feil vei.
En imponerende hest i terrenget
Da den lille redningsgruppa var kommet seg ned fra fjellet, fant Anniken et lenger tau ved ei hytte.
– Fjellkar trengte plass for å hoppe over bekker vi møtte på senere, så det hjalp veldig. Men han er en veldig imponerende hest i terrenget, for å si det sånn. Han stokket beina sine utrolig bra, vasset gjennom store bekker, og lot ingen hindringer komme i veien for seg.
Det var i ett-tiden at de startet på turen ned mot plassen der bilen stod parkert. Rundt klokken fem var de fremme, etter å gå gått nærmere én mil. Der ventet en henger som skulle frakte sauene.
Siden hengeren hadde to etasjer, måtte den monteres om litt, for at Fjellkar skulle få plass. Anniken bandt Fjellkar femti meter unna så lenge.
– Han ville ikke at jeg skulle forlate ham. Han stresset og vrinsket. Men da kom ei hestejente til unnsetning. Hun var på ei hytte like ved, og hadde hørt hesten. Hun holdt ham med selskap, og da var han helt rolig.
Anniken satte sauene på et beite ved parkeringsplassen, og startet på kjøreturen hjemover. Hun visste hvilket nummer hun skulle ringe, bare hun fikk dekning.
– Jeg gledet meg til å ta den telefonen. Jeg innledet samtalen med å spørre om han savnet en hest. Han ble veldig rørt, og det skjønner jeg. Det kom ikke så mange ord.
– Han hørte stemmen min, og knegget da jeg kom
– Nå har jeg akkurat fått hesten opp på hengeren og begynt å kjøre, sier en svært lettet Asbjørn onsdag morgen.
Han reiste tirsdag kveld for å hente hesten, men måtte kjøre over fem timer, og bestemte seg for å overnatte på ei hytte som tilhørte jaktlaget på veien. Etter en regnfull uke under åpen himmel, fikk Fjellkar derfor tilbringe natten under tak.
– Han stod løst i hengeren over natta. Den er ganske stor, og han fikk snudd seg og lagt seg ned. Der kunne han tørke helt, stå på ren flis og drikke vann, sier Anniken.
Etter å ha tilbakelagt 34 mil, kunne Asbjørn endelig klappe hingsten sin igjen. Og det ble et rørende møte:
– Det var spesielt å se ham igjen. Han hørte stemmen min, og knegget da jeg kom. Det var helt fantastisk. Og at han så like fin ut, og ikke hadde lidd noen nød i det hele tatt, er bare utrolig, sier han, og fortsetter:
– Han er en magisk hest, så snill og tillitsfull mot alle.
Asbjørn forteller at han ikke får takket Anniken nok for hjelpen, og at han ble helt tom for ord.
– Hun har lagt så mye arbeid i å få den hesten med seg hjem også, og er en fantastisk hyggelig dame. Hun skal virkelig få en oppmerksomhet tilbake.
– Jeg tror nok han ville hjem
Fjellkar stod en plass der det sjeldent ferdes folk. Asbjørn antar at han har forflyttet seg omtrent en og en halv mil, først litt sørover, og så litt nordover.
– Jeg sa jo at jeg ikke trodde han var i høyden, men der tok jeg feil. Han hadde visst funnet seg en lun og fin hylle, der det var bra med mat.
Selv om Asbjørn er lettet, og ikke vil vente lenge før han igjen legger ut på tur med Fjellkar, vil han ta skikkelige forholdsregler fremover.
– Hvis jeg glemmer hellene i bilen igjen, kommer jeg til å snu og gå tilbake for å hente dem, uansett hva. Jeg har aldri mistet en hest før, og denne gangen skjedde det på grunn av slurv. Men det kan skje andre uhell, og derfor vil jeg også ha GPS-merking på hestene mine fremover, sier han.
Og den store helten selv, er mest glad hun kunne være til hjelp:
– Jeg er glad jeg ikke var engstelig da jeg fant ham. Han merket nok hvor rolig jeg var. Men det var herlig å se hvor mye fremdrift han hadde på vei ned. Jeg tror nok han ville hjem, avslutter Anniken.
