De er min daglige inspirasjonskilde
På en liten gård i nærheten av Åbenrå i Danmark, bor Maj Brit Midtgaard sammen med familien sin, to hunder og tre ponnier. Ja, det er faktisk nesten så de alle bor under samme tak.
– De er ikke inne hver dag altså, de lever et normalt hesteliv ute. Men siden jeg maler hester hver dag, handler alt i mitt liv om hester.
– Mitt nye atelier er i den gamle stallen, så ponniene er veldig nærme. Og de bryr seg ikke om de er inne eller ute, så de går inn uten å synes det er spesielt rart, sier kunstneren, som lever ut drømmen om å male hester.
– Det er som å ha tre små barn
– Spesielt Bellis er veldig nysgjerrig. Hun putter nesa si oppi alt, og tråkker gjerne på ting for å se hva som skjer, sier Maj Brit.
– Det er som å ha tre små barn. Om du har noe pent stående på bordet, er vi selv ansvarlige for å sørge for å passe på at det ikke rives ned.
Maj Brit og mannen hadde en dansk varmblods, en tinker og en islandshest på gården i flere år. Men da de bestemte seg for å selge den, solgte de hestene. I tre år lå gården ute, men så ombestemte de seg. Da koronapandemien inntraff, var tiden inne for å skaffe seg noen hester igjen.
– Jeg har alltid hatt hester, så det var helt uaktuelt å ikke ha hest. Men det er kjempestor forskjell på rasene, sier hun, og fortsetter:
– Jeg synes ikke jeg får ridd nok, men trenger hester i livet mitt. Så derfor skaffet vi oss tre ponnier under lockdown i mars i fjor. Da var det ikke så ille med lockdown likevel, for vi kunne jo bare ta med oss hestene ut på tur i skogen.
Viktor (12) er en ekte minishettis, og en skikkelig smart type. Hver morgen, etter at de andre hestene har gått ut, blir han stående inne i stallen.
– Han vet at han får godbiter hvis han blir med på en liten trikseøkt. Han kan spanske skritt og neie. Etter det går han ut og spiser frokost.
Etta (14) er en veldig liten knabstruper. Hun har fått en del føll, og nå er planen at hun skal bli en habil kjørehest.
– Hun er blitt litt for tykk, så vi går og løper en del sammen. Og med hjelp av en venninne av meg, er jeg i gang med å kjøre henne inn, sier Maj Brit.
Til sist er det gårdens maskot, Bellis (11). Hun er ikke redd for noe som helst, og får ofte gå løs rundt på tunet sammen med mannen til Maj Brit.
– Hun er litt som en hund, og hun er nok blitt favoritten til mannen min. Og så snakker hun enormt mye. Hver gang det kommer noen ut, vrinsker hun høyt.
- Les også: En liten hest med et stort hjerte
Vil gi hesteglede til alle
– Jeg prøver å ha ponniene med meg på ulike måter gjennom dagen. For eksempel tar jeg gjerne med meg en hest når jeg og hundene går morgentur. De er min daglige inspirasjonskilde.
– Hadde jeg måtte reise et annet sted på jobb, hadde jeg ikke hatt mulighet til det. Jeg er enormt privilegert på den måten, sier kunstneren.
De tre ponniene er også gjerne med på biltur i Maj Brits hjemmelagde ponnibil. Den tar dem trygt ned til byen, der de treffer mange som aldri har rørt en hest.
– Vi ønsker å formidle videre alt det som er så bra med hester, sier Maj Brit.
Det hender hun tar med ponniene til en omsorgsbolig i nærheten, der datteren jobber. Der får mennesker med funksjonsnedsettelser og andre utfordringer hilse på dem.
– Siden ponniene er så små, er det mye enklere å nå ut til de menneskene enn med store hester. Vi bruker dem til mye forskjellig, sier hun.
Men når det gjelder å ha hestene inne i stua, skyver hun ansvaret over på mannen.
– Det skal sies at jeg ikke var hjemme da de ble tatt med inn i stua, så det var ikke mitt påfunn. Men dørene er stort sett åpne over alt her, sier hun.
– Jeg kunne fortelle den ponnien alt
Maj Brit maler på bestilling, reiser rundt på messer og holder malekurs. Etter å ha pusset opp atelieret hjemme på gården, har hun begynt å invitere folk hjem til ponniverkstedet.
Men det har vært en lang vei å gå, for å få kunsten sin akseptert i miljøet. Det fikk hun erfare da hun gikk på kunstskole.
– Ingen ville at jeg skulle male hester. De mente det ikke var ordentlig kunst. Jeg har virkelig kjempet for det, og for å få male dem på min måte, sier hun, og utdyper:
– Jeg ville male hesten som et følsomt, vennlig vesen, mens lærerne mine mente hestene skulle fremstilles som store og sterke, og gjerne i krig. Jeg ville helst male hesten slik at jeg nesten kunne kjenne den kose meg i nakken.
Denne lidenskapen for hest, dukket opp allerede da Maj Brit var veldig liten. Foreldrene hennes skilte seg, og hun fikk sin første ponni.
– Jeg kunne fortelle den ponnien alt. Hester er så følsomme, og forstår så mye om hvordan vi har det, sier hun.
Maj Brit forklarer hvordan man kan se uendelig mange uttrykk, dersom man observerer en flokk med hester. Dette fascinerer henne, og er noe hun ønsker å formidle gjennom kunsten.
– Jeg ber alltid folk sende bilder der hesten likner seg selv, ikke der den er pent oppstilt med ørene frem. Det å male en historie er det som er mest interessant. Et flott foto vil ikke nødvendigvis bli et flott maleri, avslutter hun.
