Jeg kunne ikke så mye, men jeg skjønte at denne hesten ikke hadde det bra
– Han er alt, sier Margrethe Olsen Berge med gråten i halsen.
– Alt er det enkleste ordet å bruke for å forklare det. Jeg tror ikke jeg vet hvor han slutter, og jeg begynner.
Hun har lært mye av den 23 år gamle hesten. Det å lytte har kanskje vært det aller viktigste.
– Jeg kan ikke bestemme over livet til hesten min, i mine øyne fungerer det ikke sånn. Man må alltid spørre hesten hva den vil i dag, og da må det være lov å si nei.
– Jeg vil ha et ærlig ja, ikke at hesten sier ja fordi den føler den må, sier hun.
En lang kjærlighetshistorie
Margrethe husker fremdeles godt den dagen hun så Fabio for første gang. Hun får frysninger av å gjenfortelle opplevelsen.
– Da han kom inn i ridehuset for første gang, satt jeg på en annen hest, og jeg trodde jeg skulle dette av. Han var det fineste jeg hadde sett.
– Det er så klisjé, at det var en slik kjærlighet ved første blikk. Det er nesten så jeg ikke tror det selv, sier hun.
Den dagen, for 15 år siden, bestemte Margrethe seg for at hun måtte bli kjent med denne nye rideskolehesten. Og det skulle vise seg at hun fikk han nærmest for seg selv, for Fabio var ikke spesielt hyggelig å ha med å gjøre.
– Han var redd, og jeg kunne ikke så mye, men jeg skjønte at denne hesten ikke hadde det bra.
Fabio var sint og frustrert, og alltid i forsvar. Han fungerte dårlig som rideskolehest, og ble satt bort som toåring. Etter noen år med trening, kom han tilbake.
Margrethe tror mange andre hester ville gitt opp, men Fabio kjempet med nebb og klør for å bli forstått på sine premisser. Derfor ville ikke Margrethe stoppe å kjempe for ham heller.
– Etter hvert fikk jeg høre at han gikk fra løve til lam omkring meg. Jeg tror han endelig klarte å stole på noen.
Etter å ha tilbrakt mye tid sammen i fem år, endte Margrethe opp med å kjøpe ham.
– Det gjorde opp for alle dressurprogrammene vi ikke har fått til
Fabio står på utegang sammen med familiens to andre hester, der det innad i flokken er godt samspill. Også Margrethe ønsker å kommunisere med hestene uten å bruke makt. I stedet for å gi instrukser, prøver hun å ha en dialog. Og resultatet av klikker-trening og positiv forsterkning, er en motivert hest.
I 2017, deltok de på Bitless and badass cup, som Matilde Brandt stod bak. Der fikk ekvipasjene lov til å delta i ulike konkurranser uten bitt.
– Hvorfor var denne opplevelsen så spesiell for dere?
– Først og fremst skulle vi hoppe for første gang på to år, og det foran masse publikum. Vi er begge nervøse i sprang, så jeg skjønner ikke egentlig hvorfor jeg meldte oss på. Men han hoppet skikkelig bra.
– I tillegg skulle vi ri et eget dressurprogram i halsring, og Fabio var så kul. Det gjorde litt opp for alle dressurprogrammene vi ikke har fått til, der vi har kommet på sisteplass, fortsetter Margrethe.
Og det stoppet ikke der, for på tampen av dagen ble de kåret til Dagens mest harmoniske ekvipasje.
– Det var innertier. Det må være et av de beste minnene vi har sammen.
En gretten gammel mann
– Hvordan vil du beskrive Fabio?
– Han er sær, eller nei, han er supersær. Og han er en gretten gammel mann.
– Men han er veldig morsom, og har mye humor tror jeg. Og bestemt, men samtidig forsiktig. Egentlig er han veldig paradoksal.
Margrethe har mange eksempler som understreker at vallakens humør kan skifte fort. Og det kommer alltid tydelig frem hva han mener.
– Han har et uttrykksfullt kroppsspråk, sier hun.
Fabio trengte mye tid på å finne seg selv, og komme ut av skallet sitt, forteller Margrethe. Spesielt de siste ti årene har krevd mye jobb, tid og tålmodighet.
– I dag setter han pris på å bli tatt og klødd på, og han er faktisk kosete. Det hadde jeg aldri turt å håpe på før.
En indre ro
Helt fra Margrethe startet i rideskole som niåring, har hun vært fascinert av hvor kloke de store dyrene er. Hun sliter med å forklare det, men opplever det som litt magisk.
– De kunne droppet å gjøre alt det de gjør for oss, men de velger å gjøre det likevel, sier hun.
Hun får en indre ro av å holde på med hester, og for Margrethe har det vært avgjørende å ha ansvar for et annet dyr. Det har pushet henne ut av komfortsonen.
– For meg har det hjulpet å ha andre ting å tenke på når det er vanskelig. Og til tider har det vært veldig vanskelig, sier hun.
– Hester er så mye mer enn det mange tror.
– Hvem åpnet øynene dine for det?
– Først og fremst Fabio. Han tvang meg litt til det, tror jeg. Han var sensitiv og mer stresset den gangen, men jeg følte en dragning mot han, og tenkte at dette her må jeg finne ut av.
– Siden har det blitt en lang reise, der jeg har måttet tenke nytt hele tiden. Han er ingen A4-hest i det hele tatt, fortsetter hun.
Men i tillegg til Fabio, takker Margrethe samboeren sin, Ida, for mye av kunnskapen hun sitter på i dag:
– Vi har funnet ut av mye sammen, og har et veldig likt syn på hester. Det har fått gro de siste årene, og jeg er evig takknemlig for det vi har bygget sammen.
– Hjerteslagene hans stopper opp litt og er stille
Denne sommeren møtte ekvipasjen imidlertid på en ny utfordring. Fabio skulle ha tannsjekk, men veterinæren reagerte på hjertet hans. De lyttet flere ganger, også etter at han hadde vært ute og løpt, men det oppførte seg ikke normalt.
– Vi tok EKG hos veterinærhøgskolen, og det viste en form for arytmi. Hjerteslagene hans stopper opp litt og er stille. Det er en uvanlig andre grads AV-blokk.
– Hvis jeg har forstått det riktig, forsvinner dette vanligvis når hesten kommer opp i fart. Hos Fabio blir det bedre, men ikke helt borte.
– Hvordan reagerte du da dette skjedde?
– Jeg gråt jo mye. Jeg var så redd for at jeg måtte planlegge å avlive ham.
Per dags dato, har ikke hjertefeilen stor betydning, men Fabio kan ikke sederes. I tillegg kan ingen ikke si med sikkerhet at ikke hjertet vil kunne slutte å slå.
– Han galopperer kun uten rytter. Jeg kan ikke ta sjansen på at han stuper med meg i fart, sier Margrethe.
Hvis man ser bort ifra dette, mener hun har er i sitt livs beste form. Og det er hun takknemlig for.
– Det betyr mye for meg å vite at jeg har fått til å gi han et godt liv, avslutter hun.
