– Det tok av litt mer enn jeg hadde sett for meg
Johanna Schneider ble født i Tyskland, men som 4-åring flyttet hun til Norge. Etter noen år på Vestlandet bar det nordover, og siden hun ble utdannet veterinær – i Tyskland – for tolv år siden har hun jobbet på heste- og smådyrklinikken MålselVet i Bardufoss.
Interessen for tenner ble tent da hun selv hadde en hest med en knekt tann.
– Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, og jeg ville lære mer om det. Men det tok av litt mer enn jeg hadde sett for meg, sier Schneider med et smil.
Leid inn til Bjerke
Vi møter henne på Bjerke dyrehospital hvor hun sitter og titter inn i munnen på en hest. Dyrehospitalet har leid henne inn til å gjøre tannbehandling få andre veterinærer her i landet har kompetanse til.
– Det er ingen slike spesialister i Norge ennå. Det finnes ulike etterutdanningsløp for veterinærer, men dette er den høyeste graden av spesialisering tilgjengelig innen tannbehandling, sier Airina Kallmyr, veterinær ved Bjerke Dyrehospital.
– Hva vil tittelen bli etter endt utdanning?
– Diplomat in Equine Dentistry, men på norsk kaller man det vel bare spesialist på tenner, sier Schneider.
Fem år
Utdanningen er omfattende og går via European Veterinary Dental College (EVDC) i England. Johanna Schneider tar den på deltid, og skal bruke fem år. Men det går ikke i vanlig skole-undervisning.
– Etter at jeg fikk en større interesse for tenner, begynte jeg å reise til utlandet for å hospitere hos andre for å lære mer, og ta kurs. Da ble jeg kjent med han som er veilederen min i dag. For å ta utdanningen kreves det at man har jobbet som veterinær et visst antall år, eller har tatt internship, samt at man jobber etter standarden til EVDC. EVDC skal godkjenne utdanningsløpet man legger frem for dem, altså hvordan man rent praktisk har planlagt å gjennomføre det. Du må finne en spesialist som er villig til å være din veileder gjennom studieløpet, og du har en rekke «caser» du skal gjennom. Det gjøres både ved at jeg reiser til England, til klinikken veilederen min jobber, og at han kommer hit og underviser meg, forteller 38-åringen.
– Til slutt skal vi ha en omfattende eksamen, som krever at du har gjort en egeninnsats underveis når det gjelder studering og lesing av vitenskapelige artikler, legger hun til.
Troms, England, Oslo
Hun er den første i Norge til å gjennomføre dette studiet. På klinikken hun er tilknyttet i England, er det ytterligere én student.
– Hva koster en slik utdanning?
– Det koster mest i tapt arbeidsinntekt, samt å betale veilederen min for å komme hit. Det blir sikkert rundt en million til sammen, sier 38-åringen som startet opp 1. juli i fjor.
I tillegg til å reise Troms - England, begynner hun også nå med jevnlige turer til Oslo.
– Planen er at jeg skal være her på Bjerke Dyrehospital én gang i måneden. Det er ingen andre her som gjør denne type tannbehandling, og i tillegg får jeg erfaring og får huket av «caser» jeg skal gjennom. Det er vinn-vinn, sier hun med et smil.
Ulik mennesketenner
– Hva er det du gjør?
– Alt om angår tannhelse hos hest. Typiske ting som er mest vanlig er fyllinger, fôrinnpakninger, tanntrekk, periodontitt (betennelse i tennenes støttevev, red anm) og rotfyllinger. Noen av casene jeg skal gjennom er så sjeldne at vi kan gjøre dem på et kadaver, sier Schneider.
Rotfylling er noe vi er godt vant med blant mennesker, men det er ikke like vanlig hos hester.
– Det er noe som gjøres i større og større grad. Utfordringen er at en hestetann er veldig ulik en mennesketann, og det er vanskelig å vite hva som foregår inne i tannen, begynner Schneider.
Tannens anatomi
En voksen hest har 12 fortenner og 24 jeksler. En tann består av emalje, sement, dentin og pulpa. Emaljen er det hardeste materiale i kroppen, sementet fester tannen til tannkjøttet, dentin produseres så lenge tannen er «levende», og inni tannen har vi pulpa, som folk flest kaller «nerven». Pulpaene ligger under det vi i munnen ser som mørke brune områder. For å unngå at nerven blir blottlagt, produserer tennene hele tiden stoffet dentin. Det legger seg som et beskyttende lokk på pulpa/nerven. Dersom nerven er død, vil det ikke lenger produseres dentin – tannen slites helt ned til nerven og du vil få hull i tannen. Ettersom nerven da er død, kan for eksempel fôr pakke seg ned i disse hullene, noe som igjen kan føre til problemer som tannfraktur, rotabcesser og/eller bihulebetennelse.
– Jeksler har som regel fem «brune prikker», som kalles pulpaspor. Borrer man der begynner det å blø, fordi det er den levende delen av tannen. En eller flere av disse pulpasporene kan dø. Dersom én dør, kan det føre til at flere pulpa dør, ettersom de kommuniserer sammen mot roten. Det er da vi rotfyller én, flere eller alle disse pulpasporene i en jeksel, forklarer Schneider.
Rotfyller man hele tannen, er den per definisjon død.
– Den fyllingen vi legger under en rotfyling vil ha samme slitasjegrad som en levende tann, men det kan føre til en høyere risiko for å frakturere tannen, da den blir mer sprø.
Utfordrene
Selv om rotfylling kanskje hørtes lett ut, er det ikke det.
– Man må velge de rette kasusene for rotfylling. Før en rotfylling gjøres alltid en grundig sjekk av munn og tenner, samt en røntgenundersøkelse. Utfordringene er flere ved rotfylling. Det kan være flere «nerver» som er døde enn det som vises på tyggeflaten til tannen når man ser på den i munnen. I tillegg er det ofte lange tenner, og vi må bruke lange instrumenter for å nå hele veien til roten. Det er lange, tynne kanaler som skal gjøres så rene som mulig. Moderne diagnostikk som CT kan være hjelpsomt i vurderingen av hvordan tannens tilstand er på innsiden, men det er både kostbart og ikke veldig utbredt i Norge enda. Per i dag er det bare Veterinærhøgskolen som tilbyr CT-undersøkelse av hodet.
Mindre risikofylt nå
– Kan man ikke bare trekke tannen?
– Jo, mange spør om det. Men man ønsker helst å bevare de tennene hesten har. Ved å trekke en tann får det konsekvenser for hele munnen. Jekslene står ikke rett opp og ned i munnen. De står litt på skrå, og har et jevnt trykk sammen hele tiden – nettopp for at de skal stå helt tett sammen. Trekker man en jeksel, så vil de andre flytte seg sammen etter hvert. Dessuten hindrer det naturlig slitasje fra motstående tann, og du vil få en overvekst i den tannen. Hesten må da raspes oftere.
– Utover det er det mindre invasivt og mindre risikofylt å trekke tenner nå enn for 10-15 år siden. Det har kommet flere minimal-invasive teknikker de senere årene, som gjør det mer skånsomt å trekke tenner. I tillegg gjøres så og si alt tannarbeid på stående hest. Et annet hensyn å ta når det gjelder vurderingen om man skal trekke er hestens tannhelse forøvrig. Er det en yngre/middelaldrende hest som kanskje allerede har trukket en eller flere tenner, så ønsker man så langt det lar seg gjøre å bevare tennene. Det er jo slik at trekker man en tann, så setter man i prinsippet to tenner ut av funksjon, understreker Schneider.
Fyller hulrom
En annen ting hun gjør, er å fylle igjen infundibulærkaries. Schneider forklarer:
– Et infundibulum er noe hestene har i jekslene i overkjeven. To i hver tann. Det består av emalje og sement, og det er ingen nerver/pulpa i disse strukturene. Se for deg et vannglass opp ned. Nederste halvdel er fylt med sement, som er det mykeste av de tre tannmaterialene. Øverst (bunnen av glasset) er det hos mange hester et hulrom. Når tannen slites og etter hvert sementen er slitt bort, vil disse hulrommene eksponeres. Da fyller de seg med fôrrester, og vi får en mengde bakterier som bryter ned karbohydrater i dette området – som igjen gir karies (nedbryting av tannsubstans, red anm). Over tid kan disse to hullene bli til ett stort hull, og da vil disse tennene ofte knekke. Da må vi trekke dem, men kommer man til behandling tidligere kan disse hullene fylles. Det er ikke helt klarlagt hvorfor mange hester ikke har sement i øverste del av infundibulene, men noen teorier finnes. Ikke alle hull trenger å fylles, så her gjelder det å vurdere både størrelsen og hestens alder. Vanligst finner vi disse hullene som må fylles når hesten er midten/slutten av tenårene, men sporadisk finner vi det på yngre hester også.
– Hvor lenge sitter en slik fylling?
– Det kommer selvsagt ann på hva slags materialer man bruker. Vi bruker en permanent fylling, så meningen er at disse skal sitte og slites ned i takt med tannen. Min veileder har gjort en oppfølgingsstudie på sine pasienter med slike fyllinger, og de eldste er elleve år og sitter fortsatt, sier Schneider
Fôrinnpakninger
Fyllinger blir også brukt ved fôrinnpakninger.
– At det pakker seg fôr mellom to tenner, er relativt vanlig. Det er derfor tennene er designet for å stå helt tett, så det ikke skal bli mellomrom. Årsaken kan være flere. En type karies eller en overvekst tann som presser på motstående tann, det kan være medfødt ved at tennene står rett opp og ned og ikke har noen vinkling, eller det kan være eldre hester som ikke har lange nok tenner til å få den vinkelen som gjør at tennene står tett. Hestene sliter tennene to til fem millimeter hvert år. Når hestene blir gamle, har de derfor bare små stubber igjen av jekslene. Derfor sliter de oftere med løse tenner, forklarer Schneider.
– Fôrinnpakninger er svært smertefullt, og det er viktig å hanskes med problemet. Ofte skyller og pirker man ut fôrrestene, men man må også se om det er en årsak til disse forinnpakningene, ellers kommer de gjerne tilbake. Man kan enten borre et en liten fordypning mellom tennene hvor det pakker seg fôrrester, for å avlaste dette området når hesten tygger, eller legge inn en fylling slik at fôret ikke setter seg fast, sier 38-åringen som har lovt mann og barn å bli værende i nord etter at utdanningen er ferdig. Hun brenner for tannhelse, og er glad for at kompetansen på tannhelse hos hest har økt betraktelig de siste årene.
– Mange hester går med smerte i munnen. De er dårlige til å vise det, og lærer seg å leve med det. Derfor er hestene prisgitt kompetanse hos veterinærene som undersøker.
