Lisa Tønne er kjent som komiker, skuespiller og programleder. I tospann med Sigrid Bonde Tusvik i Tusvik & Tønne har hun hatt en av landets mest populære podcaster de siste årene. Duoen er kjent for å snakke rett fra levra.

Men ved siden av å leve av å underholde andre, har hester spilt en stor og viktig rolle i Lisa Tønnes liv. Hesteinteressen har hun hatt fra hun var liten, og den blomstrer fortsatt. Nå er det travsporten som opptar 42-åringen fra Trondheim. Født i Iran under navnet Forozan Sadeghi Naser, men adoptert av et trøndersk ektepar som ga henne navnet Lisa Tønne.

Trener til lisens

En kjølig novemberdag møter vi henne i stallen til Anders L Wolden på Bjerke travbane. Der er nemlig der hun har lært å kjøre hest. Hver uke det siste året har hun kommet for å kjøre med mål om ta kuskelisens. Lisenskurset som skulle vært på Bjerke i høst ble avlyst på grunn av for få påmeldte, så kuskedrømmen er foreløpig utsatt.

Mer tid til trening! Banen er klinete da Tønne er på plass for å kjøre med 3-årshoppa Comtessa de Chagny. I varming ligger hun i front, mens i bane-heatene ligger hun i rygg. Brillene dekket seg fort av søle og sikten ble dårlig.

– Jeg så ingenting! Ettersom jeg er lam i halve ansiktet sliter jeg med å blunke på det ene øyet, og da sliter jeg når jeg får grus i det. Hva gjør kusker når det er slikt føre?, spør Lisa på vei ned i stallen etter endt økt – både hun og hesten dekket av søle. Nettingbriller bør nok testes.

Tønne ble forøvrig lam da hun opererte ut en godartet hjernesvulst i Tyskland i 2012. Nå er hun aktuell med NRK-serien «Håpets Marked» hvor hun følger nordmenn som reiser til utlandet for å få behandling de ikke får i Norge.  

Forelsket i lipizzaneren

Lisa Tønne var ikke mer enn ni-ti år gammel da hun ble bitt av hestebasillen.

– Jeg begynte på ridekurs på Bruråk utenfor Trondheim. Ingen av foreldrene hadde noe forhold til hest, men hestene var liksom min første store forelskelse. Det ble nesten som et kjærlighetsforhold. Som 12-åring var jeg på rideleir med islandshester hvor vi red på fjellet, mimrer Tønne.

Så kom en hvit lipizzaner inn i livet hennes.

– Vi hadde hytte ved en stall hvor det stod travere, og en lipizzaner. Jeg møkket og gikk lange turer med åringene for å venne dem til å bli håndtert. Jeg husker først jeg fikk lov til å sitte på lipizzaneren, og det var en stor opplevelse. Jeg drømte jo om å få ri henne, forteller Tønne og fortsetter:

– Eieren sa at det ikke var noen nybegynnerhest. Hun hadde selv falt av og blitt redd henne. Hestefolk er jo en spesiell type folk. Ingen er bedre til å gi råd, og ingen er dårligere til å ta imot råd enn hestefolk. Alle vet best selv, sier hun – aldri redd for å si det hun mener.

– Men så fikk jeg, tolv år gammel, lov til å ri henne. Barbak. Jeg skulle skritte ned veien, snu og galoppere hjem. Jeg satte avgårde. Hun stakk nok egentlig på vei hjem, men jeg jagde bare enda mer på henne. Totalt uredd. Etter det fikk vi noen fantastiske år sammen.

– Jeg tok bussen ut dit hver helg når vi ikke var på hytta, og bodde der og gjorde alt stallarbeidet mot at jeg fikk ri, legger hun til.

Lipizzaneren skulle selges, og pappa Eirik sa nei. I stedet fikk hun en dølahest som fôrhest på Bruråk.

Fristed

Lisa Tønne prater fritt om det meste. Hun hadde ikke den enkleste oppveksten, og som ungdom hang hun i dårlige miljøer. Hun kaller det en identitetskrise. Hun følte på at hun var annerledes. Blant annet handlet det om at hun var adoptert. Hun var blant de siste adoptivbarna fra Iran som ble adoptert til ikke-muslimske adoptivforeldre.

– Hvor mye betød hestene for deg i oppveksten?

– Hestene og stallen har alltid vært et fristed for meg. Hestene har alltid vært en rettesnor. Det er et godt sted å koble ut. Hestemiljøet gir f... i hvem du er. Hvis jeg driter meg ut, får jeg like mye kjeft som alle andre. Og det liker jeg.

Oppover i tenårene var det andre ting som opptok Lisa Tønne, og hun fikk et opphold fra hestene.

– Jeg har jo aldri konkurrert selv, og hadde derfor ikke noe som drev meg videre. Jeg liker å ha et prosjekt. Ikke bare ri på tur. Det ville blitt for kjedelig for meg nå. Jeg må ha et mål og noe å trene mot, sier Tønne.

Til sykehus på Sicilia

Så ble hun utsatt for en stygg ulykke – med en travhest i Italia. Fortsatt var Lisa Tønne like fryktløs som hun var da hun redd barbak i full galopp som 12-åring.

– Jeg jobbet for et reisebyrå, og vi var på tur til Sicilia. Jeg har alltid ville oppsøke hester, og jeg tenkte det kunne bli noen skikkelig kule bilder av at jeg red. Vi fant en stall på en avsideliggende plass, hvor ingen snakket engelsk. Det var en travstall, og de måtte til en annen stall for å hente sal. Allerede da burde jeg jo skjønt lunta. Jeg fant en svær, flott hingst som jeg tenkte ville ta seg bra ut på bilder. Han stod og stampet i bakken. Alle varsellampene burde begynt å lyse, men nei. Jeg var helt fryktløs og dum. Jeg hadde joggesko og ingen hjelm, og slang meg oppå, forteller Tønne.

Hun fortsetter:

– Vi red ned en bratt brosteinsbakke for å komme ned til et strekke. Jeg red fram og tilbake tre-fire ganger, og det gikk fint. Hesten hadde nok ikke blitt ridd før, og jeg måtte jage ham opp i så stor fart at jeg fikk jaget ham over i galopp. Eierne syntes det nok var kult, og ville vise ham fram enda mer. Så det begynte å hoie og skrike, og fikk ham til å steile. Han ble ordentlig bøs, for dette var en grisete hingst. Så var jeg så dum at jeg skulle ri en siste gang. Jeg ga ham en i rumpa, og han freaket helt ut. Jeg fortjente det, dum som jeg var! Hesten stakk, og det var null bremser eller styring. Da jeg prøvde å «brekke» ham inn på en volte, bare bukket han. Jeg skjønte at det kom til å gå galt, så jeg tok beina ut av stigbøylene for ikke å henge fast. Jeg klamret meg på så lenge som mulig, men det tok ikke lang tid før jeg kræsjet i bakken. Jeg landet i en steinrøys, uten hjelm. Jeg ble liggende urørlig på bakken og skrike.

– Han som var med meg var livredd for brukket rygg, for jeg tisset på meg. Men jeg fikk sagt: «Slapp av, jeg bare tisset på meg fordi jeg ikke orket å vente til jeg kom til sykehuset», legger hun til og ler.

Resultatet ble fire dager på sykehus på Sicilia.

– Jeg fikk to hull i bakhodet, men heldigvis ingen brudd. Men jeg måtte gå med en skinne på beinet i nesten et halvt år for å støtte opp ankelen, og jeg kjenner fortsatt den dag i dag at jeg slo nakken.

– Red med dødsangst

Ulykken gjorde noe med den fryktløse Lisa Tønne. Det merket hun da hun ble med ei venninne til Øvrevoll.

– Jeg red mens jeg hadde skinnen på beinet, men det var på en fjording, og jeg kjente ingen frykt. Så skulle jeg ri på tur med en galopphest på 174 centimeter. Det var en nervøs hest, som bukket og bukket da jeg red ut. Plutselig blir jeg helt lammet av frykt. Det var som å være tilbake i den situasjonen fra Italia. Nesten som et angstanfall. Da vi kom tilbake til stallen og hadde overlevd turen, kjøpte jeg den, forteller Tønne.

– Hvorfor?

– Jeg red med dødsangst i to år! Jeg hadde alltid vondt i magen da jeg skulle ut å ri ham. Men jeg kunne ikke bli redd og la frykten vinne. Jeg følte at hvis jeg ikke red ham, kom jeg ikke til å tørre å ri igjen, sier Lisa som sanket noen premier og trippelplasser med en storvokste fullblodshesten.

– Skvatt han én gang på starten av turen, var turen ødelagt. Men jeg red ham ikke på banen på Øvrevoll, det turte jeg ikke.

Over kneika

Lisa Tønne red ikke bare Ashdod, men hun var med og red flere hester på stallen. Da ble hun kjent med åringen Slim Shady.

– Jorun Gaarder og jeg var de som var lette nok til å ri åringene. Så fikk jeg ri Slim Shady, som var en liten åring. Jeg følte meg som kongen på haugen oppå ham! Da kjente jeg at jeg var over kneika, sier Tønne.

Den sommeren solgte hun Ashdod og kjøpte Slim Shady.

– Alt jeg er redd for, må jeg stupe med hodet først inn i. Jeg vil være hun som får til alt. Det gir en vill mesteringsfølelse. Men det endret seg etter at jeg fikk barn. Jeg vil ikke bli lam fra livet og ned nå som jeg har barn.

Sammen med mannen Kyrre Holm Johannessen har hun barna Lola (9) og Jakob (11). Lola har forøvrig arvet hesteinteressen fra mor, og er stadig og rir på ponniene på travskolen på Bjerke mens Lisa Tønne kjører hest.

Omskolert

Med Slim Shady red hun hurtigarbeidene selv på Øvrevoll.

– Jeg var livredd! Jeg hadde ham i mange år. Han hadde fart, men han hadde ikke beina til å tåle påkjenningen. Etter at han tro en spiker helt opp i hovbeinet, stod han på Veterinærhøgskolen i én måned. Jeg bodde i nærheten, og det ble mitt nye stallmiljø. Etter å ha stått på tre bein i en måned fikk vi ham ikke i skikk til å gå løp igjen. I stedet omskolerte jeg ham til ridehest, forteller 42-åringen.

Hun red han fram til hun var gravid i fjerde måned, da ga hun ham bort. Da barna ble noen år, ble savnet etter hestene større. Men hun returnerte ikke til Øvrevoll-miljøet.

– Det satt lengre inne å dra tilbake dit når jeg hadde fått to barn. Det er jo risikosport. I stedet fant jeg en stall med islandshester hvor jeg begynte å ri.

– Jeg liker å være litt redd

Så ble hun introdusert for travsporten. Märtha Louise inviterte kjendiser til Hest360-løpet på Bjerke under Klasseløpshelgen i fjor. Lisa Tønne kjørte Veggie Hanover (med Kristine Kvasnes som makker) og tapte på målfoto. Det ga mersmak.

– Jeg hadde aldri kjørt hest før, men jeg liker å være litt redd. Jeg trenger fart og spenning. Alle sa at jeg kom til å få sjokk over hvor fort det går, men jeg hadde jo ridd på Øvrevoll. Og det går fortere. Men jeg fikk kicket og syntes bare det var gøy, sier Tønne.

– Siden jeg hadde bakgrunn fra galoppen, tenkte jeg kanskje at jeg kunne få til dette. Jeg gidder ikke å prøve meg på noe uten å ha et håp om å bli god. Jeg har et stort konkurranseinstinkt. Dessuten savnet jeg stallmiljøet på Øvrevoll. På islandsheststallen red jeg mest alene på formiddagen. Mye av kosen er jo miljøet i stallen. Dessuten kjeder jeg meg hvis jeg ikke får en utfordring, fortsetter hun.

Gjennom Rikstoto ble hun satt i kontakt med Wolden.

– At Anders er trønder hjelper jo også, det er jo det beste folkeslaget på jorda! Jeg er veldig glad for at han ville ha en plagsom fis som meg i stallen. Jeg stoler på ham. Når han gir meg en hest å kjøre, vet jeg at han mener jeg takler den hesten. Han har aldri utsatt meg for noe farlig. Det er viktig, for er man redd, tar man valg som kan bli farlig, sier Tønne som kunne trengte noen få turer i dobbeltsulky før hun kjørte på egenhånd. Hestetekket har hun hatt hele livet.

– Kommunikasjonen er vel så viktig her

– Hvilket inntrykk hadde du av travsporten?

– At det var litt harry. Det er ikke tvil om at travsporten har et sånt rykte. Men da har man ikke sett sporten innenfra. Det er fascinerende å se hvordan hestene trener. Det er toppidrettsutøvere. I galoppmiljøet så vi litt på trav som hestens kappgang, og lo litt av det. Det har forandret seg veldig, sier hun.

– Dessuten synes jeg travet er mer rettferdig. Man har sjanse til å lykkes uten å ha den dyreste hestene, legger hun til.

– Hva har overrasket deg mest med travsporten?

– Ikke noe har vel egentlig overrasket meg så mye. Kanskje er det et «mildere» konkurransemiljø. Folk er kule med hverandre, og unner hverandre å vinne. Jeg synes ikke det er så mye drittslenging. Man skjønner at hvis det går bra for noen, er det bra for sporten. Hestene trener hardt, men det gjør galopphestene også. Det er godt å se at hestene blir godt tatt vare på.

– Å sitte bak i vogna og se på de atletiske kroppene jobbe er virkelig rått. Det handler jo om mye av det samme som ridning. Man flyter med hesten når man kjører også. Kommunikasjonen er vel så viktig når man kjører. Jeg tenkte først at jeg ikke ville få samme følelse med hestene, men det gjør jeg, sier Tønne

som liker å følge med på hvordan hestene på Wolden-stallen gjør det i løp.

– Jeg er blitt hektet og synes det er gøy å se løp. Foreløpig er det mest gøy å se løp hvor de hestene jeg selv har kjørt starter. Det er gøy å se dem prestere i løp. De er så tapre. Jeg blir fascinert av idrettsprestasjonen til hesten. Det tror jeg man av og til glemmer litt, sier hun med et smil.

Tusvik & Tønne-hesten

Egentlig skulle kuskelisensen vært i boks i løpet av 2020.

– Det blir ikke før til våren. Det er vanskelig å ta lisenskurset andre steder enn Bjerke når man ikke har egen hest å bruke, sier Tønne som har planer om å gjøre noe med akkurat det.

– Vi har tenkt til å kjøpe «Tusvik & Tønne-hesten». Det skal vi få til. Det må være en hest jeg kan kjøre med selv. Planen er å selge den ut i mange andeler, sier Tønne som er kommet i travsporten for å bli.