Bjelleklang over skog og hei
I dag, tirsdag, er innkjøringen til Rørosmartnan 2020. Vinteren vakreste eventyr er her beskrevet i en reportasje som er noen år gammel.
Vi tar sete på sauefellen i sleden til Sæmund Søberg i Tynset, den midterste søndagen i februar. Søberg er en av de sentrale personer i Nord-Østerdal Lasskjørerlag. Framme i dragene finner vi følgets eneste traver. Omskoleringen til god sledehest er det Søberg og samboer Merete Baardsen som har tatt seg av.
Søndag formiddag samles ekvipasjer fra Folldal, Alvdal, Rendalen, Tynset og Os i Museums-parken på Tynset. Noen har kjørt i flere dager allerede for å komme til Tynset. Men det er her på Tynset trådene samles og ferden går i lag videre, de tre siste dagene til Røros.
– Det var et år det var mer enn 40 kuldegrader da vi kjørte ut fra Tynset. Da var det kjølig, sier Vigdis Øvergaard og ler. Hun er er primus motor i Nord-Østerdal Lasskjørerlag og bor på Os der en av overnattingene på vei mot Røros foregår.
Smart å ta det med ro
Lasskjørerne følger asfaltveien ut av Tynset, men tar seg snart inn på mindre veier gjennom skog og mark i skogrike Østerdalen. Store deler av turen går på den eldgamle Pilgrimsleden gjennom Østerdalen. Det er ingen fart å snakke om. For det meste går det i skritt. Det er ulik treningsform på hestene i feltet, og det smarteste er å ta det med ro.
I skumringen når følget fram til den vakre fjellbygda Vingelen. Her er det hus som fortsatt står fra bygdas tilblivelse på 1600-tallet da Røros kobberverk oppmuntret til aktivitet og handel i hele regionen.
Hestene sluses inn i et tomt kufjøs og har ingen problemer med å settes i spiltau. Det tobeinte følget innlosjeres på Vingelsgaard Gjestgiveri, der sengene er gode og frokosten topp. Som seg hør og bør for en lasskjører, er det bankett på grendehuset om kvelden. God, lokal mat, en ørliten tår for tørsten og levende musikk, står i kontrast til timer på vei gjennom skog og hei. Ole Lukkøye er ganske raskt på pletten, men hyggen og det gode selskap forbyr en å bli med Ole i første vending. Til slutt må man fire og bra er nok det. Reveljen går i otta.
Bål på trekubbene
Det skal spises frokost og hester klargjøres før man tar kurs mot Olaberget og turens fjellrute. Midtveis er det en aldeles herlig lunsjrast. Lokale krefter har godt drikke med skarpt tilsnitt til alle i store beholdere, og lasskjørerne fyrer opp hjemmegjorte ildsteder av trekubber som settes i fyr. Det brases og steikes over hele sletta! Nå er vi tilbake i tid!
Etter lunsjrasten settes kursen mot skistjernen Therese Johaugs hjemsted, Dalsbygda. Der deler følget seg. Noen overnatter på Os, og andre i Dalsbygda. Men alle samles på grendehuset i Dalsbygda der det er bankett og fest. Ikke en kveld uten sosialt sam-kvem på vei til Røros. Dette er ikke noe for døgenikter!
Johaug-bygda
Det er 25 blå på tempen på tirsdagen. Det er dagen det kjøres inn i Røros. Man må være på Malmplassen klokken 11.30, og da er det ingen tid å miste. En må avgårde før dagslyset står opp for å rekke å kjøre de to siste milene inn mot Røros. Det er ikke fritt for at man er litt morgenør, og det er ikke bare fordi det er lys på himmelen. «Dalsbygda-festing» omtaler Therese Johaug det som i VG. Joda, Dalsbygda-festing.
Den friske luften er rene medisinen. Vel viser gradestokken skumle sifre, men det kjennes ikke så kaldt her i den tørre innlandslufta. Mer imponerende er det å høre på knitringen i den frosttørre snøen av hestehøver og sleder som baner seg vei i mørket. Det er trolsk på en god måte.
– Je kjinner mei itte kall i hel’tatt, je, kvidrer en morgenfrisk Lars Smedshammer. Totningen er i likhet med forfatteren førstereisgutt. Vi protokollfører i sakens anledning at et hyppig og godt inntak av «frostvæske» nok har bidratt til den følelsen.
5000 venter
Man lar seg påminne om hvilken kulturfaktor og hvilken estetisk nytelse hesten er, når man ser et følge på over 30 hester komme ut av skogen og ut på et stort jorde – akkurat i det natten er på vei over i dag. Det er vakkert!
Midtveis er det rast og ekvipasjer fra Gudbrandsdalen faller inn i rekkene. Ut fra skogen kommer prustende ekvpasjer med ulveskinnspelser som vitner om at ulven nok har vært langt bedre representert i disse skogene enn de offisielle tellingene noen gang har påvist.
Røros nærmer seg, og det blir mer alvor i feltet. Inne på Malm-plassen i Røros venter mer enn 5000 tilskuere på den berømte og populære innkjøringen. Selve målet for lasskjørerne. Nå er det ikke rom for feil og surr.
Ekvipasjer fra alle himmelretninger møtes på de enorme slagghaugene fra utgravingen av gruvene på Røros. Her er det satt opp nøyaktige planer for hvilke grupper som skal kjøre inn, når og i hvilken rekkefølge.
Nå skal klærne finpusses og den autentiske stilen på ekvipasjene kontrolleres. Dette skal være del av et historisk skuespill. Pastell-farger og moderne fjellantrekk er ikke godkjent. Det er bra! Det er slik det skal være!
Ved ferdens ende
Innkjøringen er et stilig skue. På sauefellen bak Sæmund fra Rendalen, sitter vi på orkesterplass. Malmplassen bader i sol og folk står tett i tett for å få med seg det årlige spetakkelet.
Når innkjøringen vel er over og ordføreren har tatt imot alle lasskjørerne, gis hestene mat. Ferden er ved sin ende. Noen av hestene blir transportert hjem, mens andre oppstalles i Røros resten av mart’n for å være ridehester, skysshester, eller delta i andre aktiviteter så lenge mart’n varer.
Og lasskjørerne, de drar på ny bankett...
Lange tradisjoner
Hestekjøringen til Røros har tradisjoner fra 1600-tallet. Og svenskene har en viktig finger med i spillet!
«Forbondetradisjon» kalles det som i dag er det store opptoget av hester og kusker i gamle klær, som hvert år kusker inn på Malm-plassen i Røros til stor jubel fra langveisfarende tilskuere. Røros kobberverk ble anlagt her oppe på fjellet i 1644, og fra den tid var man avhengig av at forsyninger ble fraktet inn med hest og slede på vinterstid.
Det var i første rekke svensker fra Härjedalen og Dalarna som stod for dette viktige arbeidet. De kjørte «foror», eller lass på norsk. Derfor fikk de navnet «forbønder».
Da bilen og jernbanen tok arbeidet fra hesten, døde denne «forbondetradisjonen» ut. Den ble først tatt opp igjen i 1981 og med svensken Jöns Fahlén som initiativtager.
Han hadde vært på reise i Marokko og sett hvordan varer ble fraktet til markedet med hester og esler.
I 1981 kjørte ti ekvipasjer de 165 kilometrene fra Fahléns hjemsted Klövsjö over grensen til Røros. Det tok fem og en halv dag og dermed var tradisjonen med for- bonder tatt opp igjen. I dag kjører ni forskjellige lasskjørerlag fra Norge og Sverige med hest og slede til Røros, og i år kjørte et rekordstort antall på rundt 100 ekvipasjer inn i Røros.
Lengst vei har Fron Lasskjørarlag fra Gudbrandsdalen. De kjører 35 mil for å komme til Røros. Lasskjøringen til Røros finner sted i midten av februar og innkjøringen åpner Rørosmartnan. Innkjøringen er alltid en tirsdag og i 2020 er datoen 18. februar.
