Åpent brev til Presidenten i NRYF

- Mamma, hvorfor er folkene i rytterforbundet så slemme?

Den vanligvis så blide og positive 8-åringen her hjemme gråter og er lei seg, samtidig som hun er oppgitt og sint. Hun er sint på ledelsen i NRYF, helst så vil hun oppsøke ledelsen selv å spørre hvorfor? Hun vil selge ponnien sin, slutte å ri på trening. Det er store ord fra liten munn, som hun selv har ville sagt det.

Som datter av en hesteinteressert mor, som tidligere har startet sprang i inn- og utland på middels nivå men som etterhvert har gått over til å trene unge ponniekvipasjer, har det vært lett å bli blitt av hestebasillen. 8-åringen har galoppert seg fremover i livet, og har nesten bare hesteinteresserte venner.

Før hun var fylt to år startet hun sin første knøttecup. Det er en slags barneridning med leier, organsiert som et stevne. Jeg husker så godt da hun våknet på morgenen en dag det skulle være knøttecup, hun smilte bredt, strakte armene i været og sa: «Yes! I dag er det min dag!»

Siden har det gått slag i slag, med stadig nye hesterelaterte mål i sikte. Hun «arvet» sin første ponni av en fire år eldre dyktig ponnijente på stallen. En nydelig liten prinsesseponni, som tidligere har vært med på Oslo Horseshow og i Kingsland Cup mange ganger. Hun vi kjøpte ponnien av har et digert bilde hengende i stuen hjemme, et bilde fra når hun som 8-9 åring deltok på Oslo Horse Show. Den lille jenta mi får stjerner i øynene hver gang hun ser på dette bildet, å få delta på Oslo Horse Show er en drøm og et mål for mange små og store hesteinteresserte.

Her hjemme har vi et aktivt ponnimiljø. Det består av mange dyktige jenter med egen ponni. Jentene er i alderen 8-14 år, og alle har ponnier som passer sin størrelse. De minste jentene har kategori 3 ponnier, og flere av disse ponniene har blitt «arvet» fra de større jentene på stallen.

Ponniekvipasjene trener organisert fast to dager i uken, pluss helgetreninger med gjestetrener ca en gang i måneden. Det er en sammensveiset gjeng som har det veldig sosialt og trivelig sammen. Min datter har en kategori 3 ponni, og de rir på time sammen med tre andre ekvipasjer innenfor samme kategori. De andre rytterne på gruppen er 9 og 12 år, de reiser på stevner sammen også. Stevner er det som er det mest relasjonsbyggende og morsomste av alt.

Men en plass må man starte. Som den fire år eldre jenta på stallen, så tok også min lille jente grønt kort kurs i seksårsalderen, og fikk lisens og fikk starte stevner. I starten var det flere utfordringer for ei lita jente, høye hinder for små ponniekvipasjer, regler, fløyting, stewarder, dommere og tidspress med å gå og å lære seg baner.

Etterhvert har jeg og de andre trenerne i teamet vårt fått god erfaring med å forberede de små på stevnestart, og min lille jente på 8 år har etterhvert blitt en rutinert rytter, og kan de reglene man må forholde seg til i en konkurranse.

Men nå har 8-åringen en grunn til å være sint.

Det begynte i fjor. Rytterforbundet hadde innført 8-årsgrense på å ta grønt kort, og det hadde visst tilbakevirkende kraft. I august i fjor fikk jenta inndratt lisensen sin. Verden falt i grus for henne. Hun fikk ikke reise på stevne sammen med venninnene sine. Hun hadde akkurat fått ny ponni, men fikk ikke anledning til å prøve den på stevne på hjemmebane engang.

Det var hardt å være mamma og pappa å prøve å trøste, og å hjelpe å svare på spørsmål når alle de andre ungene (og voksne) kom og stilte spørsmål om hvorfor hun ikke er med på stevne? Det positive var jo at vi gikk mot vinter, og at stevnesesongen var på hell.

Så har vi brukt vinteren på å trene, og blitt godt kjent med den nye ponnien.

To stevner fikk vi startet på nyåret, ett i Norge og ett i Sverige, flere feilfrie og fine runder. Det med Sverige måtte vi spørre rytterforbundet om først. Vi, både foreldre, trenere og styret i rideklubben, var fortsatt opprørt og litt redde etter fjorårets scene, og var enige om at alt måtte være på det tørre før vi gjorde noe. Før vi førte ponniene opp på klubbens carnet, måtte vi derfor spørre om det var greit at klubbens minste ryttere fikk starte stevne i Sverige. På grunn av nærheten vi har til Sverige her i Mo i Rana, og avstandene til andre stevner i Norge, så fikk de minste rytterne innvilget dispensasjon for å delta på lokale og regionale stevner i Sverige. I Sverige møtte vi forøvrig mange andre små ryttere, mange som var mindre enn vår 8-åring.

Så kom det en mail.

Aldersgrensen for å starte distriktsstevner og høyere i Norge er nå 9 år, med tilbakevirkende kraft. Det var rett før påske mailen kom, 8-åringen hadde kun vært på to stevner, og hadde hele sesongen foran seg. Men så falt verden i grus, igjen. Hele sesongen utgår.

Men hun kan jo starte UK-stevner?

I hele Nordland går det kun 8 UK-stevner i 2018, 2 av dem er i vår by, hvorav det ene allerede hadde vært. Avstandene i Nordland er store, og vi har flere timers kjøring for å komme til de øvrige stedene de arrangerer klubbstevner. Det å få lov til å starte UK-stevner er  med det så godt som ingenting. Dette da det vil si, at hvis 8-åringen skal starte stevner i år, så får hun ikke starte D- og L-stevnene på hjemmebane, men må reise minst 250 km hver vei for å starte UK-stevner i andre byer, uten sine venner og tryggheten nettopp det med å være sammen med teamet gir. Hvor barnevennlig er det?

Apropos barnevennlig.

Med mange års trenererfaring med unge ponniryttere i begynnelsen av sin karriere, så har jeg sett at sporten ikke er så veldig barnevennlig eller lett å tre inn i. Så forandringer er vel absolutt på sin plass. Men når det er sagt, så synes jeg IKKE det er særlig barnevennlig å stenge ute de minste og å ta ifra lisensen til allerede lisensierte ryttere. Er det barnevennlig at en liten rytter må stå hjemme og gråte, mens resten av vennene får reise på stevne?

I alle idretter er det med barn, og de er med på konkurranser. Det være seg fotball, handball, alpint, motorcross, langrenn, sykling osv osv osv.

I noen av idrettene må barna ha lisenser, i andre ikke. Det har nok mye å si i forhold til om særforbundet skal kunne få de forsikret mens de driver med sin idrett. Men de får ihvertfall være med.

I mine øyne så velger rytterforbundet den for dem den enkleste løsningen: vi hever aldersgrensen og stenger ute barna!

Om det er snakk om å lage ryttersporten mer barnevennlig, så er det her mye å hente. Hvis ikke ledelsen i rytterforbundet orker å ta seg bryderiet med å sette hodene sine sammen for å gjøre sporten mer barnevennlig, så kanskje de kan spørre oss som jobber med barna og sporten om hvilke tiltak som med enkle grep kan gjøre sporten mer barnevennlig?

Istedenfor å stenge ute barna, så kan de jo løfte de frem: de kan lage egne småbarnsklasser som showklasser, de kan ta inn alle deltakere under 9 eller 11 til en flott premieutdeling hvor alle får premie, de kan gi de små mulighet til å ha en voksen med seg inne på banen, de kan ha egen og snillere bedømming for de minste, bare for å nevne noe.

Om ikke noen av disse tipsene virker interessante, så kan vi jo se litt over til Sverige og hvordan de gjør det der. I Sverige kjører de gjerne alle stevnekategoriene i samme stevne, hvor høyden/vanskelighetsgraden avgjør hvorvidt det er et lokalt, regionalt eller nasjonalt stevne. Da får man ihvertfall være med.

Med vennlig hilsen

Heidi Johanne Bråten
Trener, ponnimamma og rytter

Åpent svar til Heidi Johanne Bråten

Hva svarer «en mamma» når hun får spørsmål fra barnet sitt om hvorfor noen er «slemme»?

Når jeg tar på meg «pappahatten» så ville jeg ha satt meg ned og forklart hvordan samfunnet er organisert. At det finnes lover og regler som kan oppleves urettferdige for noen, men som er til det beste for felleskapet. Noen ganger rammer disse reglene som samfunnet setter på en måte som føles urettferdig.

Når jeg tar på meg «presidenthatten» og  får spørsmål om «hvorfor folkene i rytterforbundet er så slemme» så kan jeg  velge å sende ballen videre til Norges Idrettsforbund ved Idrettstinget, som har utarbeidet og vedtatt «Bestemmelser om barneidrett i Norge», eller vi kan velge å stå opp for verdiene som er nedfelt i denne bestemmelsen og støtte den. Vi i Norges Rytterforbund velger det siste.

Først og fremst er jeg veldig glad for alle som er opptatt av hest og dyrker denne fantastiske sporten. Utøvere i alle aldere, teknisk personell, tillitsvalgte, trenere, heste-eiere og engasjerte foreldre er noe vi trenger i hestesporten. Jeg forstår at regler og lover kan virke veldig urettferdig. Spesielt når de påvirker gleden og muligheten til å holde på med det man elsker over alt på jord. Det eneste som er sikkert er at vi alle møter lover og regler gjennom et langt liv, som oppleves feil akkurat for meg, men som kanskje er riktig for helheten og felleskapet.

Norges Idrettsforbund har vedtatt «Bestemmelse om barneidrett». I denne bestemmelsen heter det blant annet:

For konkurranser i barneidretten gjelder følgende:

a) Barn kan delta i lokale konkurranser og idrettsarrangementer fra det året de fyller 6 år og først og fremst i egen klubb.

b) Barn kan delta i regionale konkurranser og idrettsarrangementer fra det året de fyller 9 år.

Norges Rytterforbund er forpliktet til å følge regler vedtatt av Idrettstinget, samt gjøre særidretts-spesifikke tilpasninger til dette. Vi har hatt en lang og god diskusjon om dette i NRYF`s forbundsstyre, og vi støtter denne bestemmelsen. Barn skal få utvikle seg i riktig tempo og de skal utvikle seg i trygge omgivelser (som ofte er i lokalmiljøet). Konkurranser og rangering skal implementeres i takt med utvikling og alder, for å unngå at for mange faller fra.

Basert på reglene om konkurranser (se over), er NRYF pålagt å definere hva som menes med lokale konkurranser og  med regionale konkurranser. Vi mener at lokale konkurranser er UK og Klubbstevner, mens regionale konkurranser er D-stevner. Vi har i det reviderte konkurransereglementet (KR1) presisert mulighetene for at det kan være inntil to UK-klasser på D-stevner. Det er selvfølgelig opptil alle arrangører å lage show og gøy rundt stevnene. Det støtter vi helhjertet, så lenge det er innenfor konkurranseregelverket. Aldersgrensen for å ta Grønt Kort har vært 8 år i flere år. Derfor har vi revidert reglene med å ta Grønt Kort fra 8 år til 6 år slik at man kan delta i utvidet klubbstevne to år tidligere.

At deltagere som befinner seg mellom to aldergrenser opplever dette som både sårt og vanskelig forstår vi godt!

Jeg håper «en mamma også» forsøker å forklare at ingen ønsker å være «slemme», men at det er regler som er laget for å ta hensyn til barna, og ikke for å gjøre det vanskelig for barna. Vi ønsker barne-utøver som er lykkelige, uten å føle for stort press eller ansvar, og som kanskje sier når de har blitt eldre at: «Dette var riktig. De jeg trodde var slemme, gjorde det faktisk for at jeg, og alle andre barn, skulle bli enda bedre-, og enda tryggere utøvere!»

Med vennlig hilsen

Tore Sannum
President i Norges Rytterforbund