Som tatt ut av en drøm
Hvis man lukker øynene ser man det gjerne for seg. Man føler det kanskje på kroppen, kjenner lukten, hører lyden av bølgene som forsiktig slår inn mot stranden og glitrer om kapp med solen. Den ultimate drømmen – ri i full galopp langs stranden som ingen ende har.
Det trenger heldigvis ikke bare være en drøm, selv ikke for en som har vokst opp på Sørlandet blant holmer og skjær. Hvor man i beste fall kan få presset inn to galoppsteg fra den ene enden av stranden til den andre. På Kommandørgården på Rømø, helt sør i Danmark, står nemlig over 80 islandshester klare for å hjelpe hestefolk med å oppfylle nettopp drømmen om å ri på stranden.
- Les også: Bygde ut hotell med ridesenter
Og på den lille øya finner du i tillegg sandstrender av den nokså sjeldne typen. Ved lavvann kan man nemlig gå hele tre kilometer fra man kommer ut på stranden til man er ved vannet, nok av boltreplass for både hester og folk med andre ord.
Men før man kommer så langt, trenger man en hest. Jeg skal være med på to turer på Kommandørgården. En to-timers strandtur den ene dagen, og en femtimers tur den andre. På begge turene får vi god tid til å nyte de langstrakte strendene, men vi skal også ri litt på de sandlagte stiene i skogen.
Jeg møter opp i stallen, og blir plassert rundt et stort bord i oppholdsrommet. Hotelldirektør Therese Thøgersen har ikke bare full kontroll over hotellet på Kommandørgården, hun har også kontroll over hestene. Alle som skal være med på rideturen får ønske seg hest, og for oss som aldri har vært der før er det bare å beskrive hvilken type man ønsker. Jeg liker hester med litt fremdrift, og får tildelt Funi fra Kommandørgården. En seks år gammel vallak som er relativt fersk i jobben.
Men hva nå? Med 80 hester som står og spiser i en diger luftegård, er det folk som henter hestene til oss? Neida, her har de laget et skikkelig snedig system. På en tavle henger små, laminerte kort med navn og bilde av hver hest. Vi får utdelt kortet med hesten vi skal ri, og beskjed om at vallakene står i luftegården til venstre og hoppene til høyre. Både sal og hodelag har samme nummer som kortet, så da er det bare å ta med seg en grime og lete.
Det er mange røde hester der ute, men heldigvis har Funi en fasong på blisset som gjør at han lar seg identifisere. Jeg finner han greit, og tar han med ut på gårdsplassen for å stelle han. Guiden vår Sara bekrefter at jeg har funnet riktig hest. Etter litt stell, kos og en sal som skal plasseres omtrent på rompa på hesten, tripper vi ut på tur på rekke og rad med Sara i tet. Alle hestene føyer seg pent inn på rekken.
I skogen øker tempoet noe. Så fort Sara sier høyt og tydelig tølt eller galopp, er det bare å sitte og nye islendingens behagelige gangarter. Vi tripper av sted gjennom skogen, og kjenner etterhvert på lukta at vi nærmer oss sjøen. Så åpener landskapet seg foran oss. Den enorme stranden. Vi kan ikke engang se sjøen fra der vi kommer ut, og fortsetter i tølt mot havgapet. Hestene plasker gjennom de små dammene som ikke har tørket opp ved lavvann, ingen nøler. Dette har de gjort før.
Til tross for at det bare er mai, varmer sola allerede godt. Vi passerer noen sanddyner, og der er det. Havet. Synet av den lyse sanden, det blå havet, det flotte været og hestene som villig går over i galopp gir meg rett og slett frysninger. Det er så vakkert, det er akkurat som en drøm. Funi virker å trives like godt som meg, og det er store glis å se også hos de andre rytterne i gruppa.
Etter en stund svinger vi tilbake igjen mellom sanddynene og rir tilbake i retning mot skogen. Resten av turen er bare en bonus, det er lett å trives i dette terrenget. Det er lett å trives på ryggen til Funi.
Men to timer går fryktelig fort når man har det gøy, og plutselig er vi tilbake på gårdsplassen på Kommandørgården. Vi saler av, gir hestene litt kraftfôr og kos, og setter dem ut igjen til flokken.
For vår del venter avslapping på hotellet, god mat og et lite bad i bassenget med påfølgende dampbadstue. Man må jo stelle pent med seg selv slik at man er klar for en ny tur dagen etter!
Neste morgen er jeg på plass i stallen igjen. På veien ser jeg to hylende hingster blir tatt inn fra de store luftegårdene sine og plassert i stallen. Den ene av dem skal nemlig være med på tur, og det viser seg at jeg skal ri han. Logi heter han, forteller Therese når hun gir meg det laminerte kortet.
Men kortet har ikke noe nummer slik de andre har, og bakpå kan jeg lese at han vanligvis blir ridd av guidene. Logi er imidlertid veldig snill, så det hender noen få utvalgte turister også får ri han. De kommer som regel tilbake med et stort smil om munnen. Jeg er både spent og beæret over å få lov til å ri denne hingsten. Han er forøvrig far til svært mange av turhestene på Kommandørgården, og brukes mye i avlen rett og slett fordi han gir gode avkom som egner seg til denne typen ridning.
Logi er en høfflig kar, og etter å ha salt på han er jeg overbevist om at det kommer til å bli helt greit å tilbringe fem timer sammen med denne hesten. Vi er en noe mindre gruppe enn dagen før, og alle rir heldigvis vallaker. Da slipper vi intriger og hyling om noen skulle kommer for nærme hverandre.
Han går pent på rekken sammen med de andre hestene, og når vi ruller over i tølt merker jeg at dette kommer til å bli en svært så behagelig tur. Sara minner oss om at vi skal ri langt, så innimellom er det fint om vi får hestene til å trave litt også. Det er mindre slitsomt for dem enn å tølte.
Temperaturen er ikke riktig så høy som dagen før, og det blåser mer. Men solen skinner, og etter en liten halvtime er vi nede på stranden. Før vi skal ri langs vannkanten gir vi hestene en liten pause, og det ender med at vi hopper av. En av de andre spør om det er mulig å bade litt med hestene, og får klarsignal av Sara om at det går bra. Men hun må ri uten sal i vannet. Jeg tenker at det er flott, nå kan jeg jo få noen flotte badebilder!
Men før jeg vet ordet av det kommer Sara og tar av salen til Logi også. For jeg vil vel bade jeg og? Så plutselig sitter jeg der, barbak på en hingst jeg knapt kjenner, på vei ut i havet. Vi vingler litt bortover mot sjøkanten, og bølgene slår ganske bra i dag. Logi er bittelitt skeptisk, men ikke vanskelig å overtale. Jeg har tatt av meg skoa og sokkene, men har ingen intensjoner om å legge på svøm. Så varmt er det ikke, og vi har mange timer igjen av turen ennå.
Logi tusler lydig ut i bølgene, men går litt sidelengs når de slår som verst. De andre hestene som skal bade følger etter, og plutselig nærmest forsvinner den ene hesten. Han legger seg ned! For det finnes vel ikke noe bedre sted å rulle seg enn uti vannet? Rytteren blir sånn passe våt på beina, men bare smiler og ler. Jeg og Logi fortsetter å leke i bølgene, og vannet er faktisk ikke så veldig kaldt.
Så er det på tide å komme seg videre, vi skal ri nesten en mil langs sjøkanten. Med salen på plass øker tempoet, og vi tølter og galopperer store deler av veien.
Omgivelsene er helt fantastiske, hesten lydige og det er bare å fokusere på hvor flott denne opplevelsen er. Gjemme den på netthinnen og ta den frem når høstmørket og søla føles uovervinnelig der hjemme. Vi møter et annet ridefølge på stranden på større hester, men jeg kjenner at akkurat nå ville jeg ikke sittet på noe annet enn en herlig islandshest.
Når vi kommer til Lakolk, en av øyas to små byer, forlater vi stranden. Vi finner et lunt hjørne hvor vi hopper av hestene og spiser nista vår. De fleste deler broderlig frukten med hesten sin, og hestene får også nappe litt til det grønne gresset på bakken.
Tidligere har Therese, hotelldirektøren, fortalt meg at de har en rekke dagsutflukter med hestene. På en av dem rir man over til naboøya Mandø, noe man bare kan gjøre når det er lavvann. Ellers må man gå i vannet, noe som er svært tungt for både folk og hester. Om sommeren har de også rideturer i solnedgangen, og det er ikke vanskelig å forestille seg at det må være veldig vakkert.
Så er det på tide å komme seg hjem. Etter et par kilometer langs asfalt, der feriehusene ligger tett i tett i tett, er vi tilbake i naturen igjen. Det er fasinerende at så mye skog kan vokse bare i sand!
Vi freser av sted mellom trærne, litt oppover og litt nedover.Iblant kjennes det nesten som å sitte på en berg-og-dalbane. Det nærmest kiler i magen. Logi er helt herlig å ri, og når vi er tilbake på gårdsplassen sitter smilet klistra. Akkurat som det sto på lappen at det ville. Logi skuffet ikke.
Opplevelsene på Rømø går mot slutten, og den lille øya som ligger en mil ut i havet har virkelig innfridd. Når sola er på vei ned den kvelden tar jeg bilen tilbake til stranden på Lakolk. Det oransje lyset idet sola forsvinner ned i horisonten av havet gir en vakker avslutning på en flott tur.
På den andre siden av øya går 80 hester og beiter i sjøkanten, klare for å gi de neste gjestene som kommer en helt unik rideopplevelse.
Hvordan går det egentlig når du tar med deg en som aldri har ridd før på en to timers øvet tur på Rømø? Peter stilte opp med motorsykkelstøvler og ryggskinne, og han hadde studert filmen How to ride an icelandic horse på Youtube. Les mer om turen i tredje og siste del av denne artikkelserien fra Rømø.
