Begynte med fjordinger
Kittel ble født i 1976 i Stockholm som eneste barn til en svensk forretningsmann og en ungarsk mor. Da hans foreldre ble skilt flyttet tiåringen sammen med sin mor til Västervik. Der fikk gutten sin første ordentlig kontakt med hester da han begynte å ri på norske fjordhester. Det ble starten på en interesse som skulle bli til en livslang lidenskap og karriere for ham.
Det ble knapt med penger i en lang periode for den lille familien da Kittels mor begynte å studere medisin etter skilsmissen, men Kristina Kittel innså fort at hest var en altoppslukende interesse for hennes sønn, og hun ofret det lille hun hadde til overs for at Patrik skulle få ri. Det ble hest på fôr inntil han ble femten år og hans mor kjøpte en tre år gammel uinnridd svensk halvblods til ham:
- Min mor oppdaget snart at hest var det eneste jeg var opptatt av og gav meg en forhest som vi egentlig ikke hadde råd med. Senere kjøpte hun en tre år gammel hest til 14.000 kroner som hun valgte fordi den hadde så fin farge! En riktig liten frekking som hoppet og sparket, forteller Kittel.

Et nytt dressurtalent
Under sitt opphold i Västervik ble Patrik kjent med familien Westergren som han bodde hos en stund og Kittel ble venner med begge sønnene. Begge Westergren-brødrene var gode sprangryttere, og det ble fort tydelig at unge Patrik ikke var noe stor talent innen sprangridning.
- Hans Westerngren (far til guttene) innså raskt at jeg ikke var noe hopptalent og sendte meg til Ingamay Bylund for en treningsuke som var veldig bra. Jeg husker jeg var rent lyrisk da jeg kom hjem. Plutselig visste jeg hva halvholdt, sitt opp, og ri volter var. Mye av det som jeg lærte da anvender jeg fortsatt i min ridning, smiler Patrik.
Det heldige "gjennombruddet" kom derfor helt ved begynnelsen for Patrik da han kom i kontakt med dressurtreneren og olympisk medalje-vinner Ingamay Bylund (4. plass individuelt/bronse medaljen – lag konkurranse ved 1984 Olympiaden i Los Angeles). Sjansen til å ri dressur for Bylund markerte begynnelsen på en vei for Kittel – han visste med en gang at han hadde funnet sin gren. En horribel ulykke ble forvandlet til en heldig anledning som skulle føre hans karriere videre: Patrik fikk fri fra skolen i ett år da han ble alvorlig skadet etter å blitt sparket i magen av en hest. I den tiden dro Patrik tilbake til Ingamay for å lære mer. Hun ble hans første seriøs trener og Patrik trente hos henne i fire år.
- Vår personkjemi stemte fra begynnelsen og jeg hadde veldig stor fremgang. Jeg søkte derfor om å komme inn på ridegymnaset der jeg gikk i to år og red og konkurrerte opp til Intermediaire I med en hest som egentlig ikke hadde noen gang i det hele tatt, forteller Patrik.

Fra rått talent til utviklet rytter
Ingamay Bylund husker den unge rytteren som en blid, målrettet ung mann med mye rått talent og store ambisjoner. Hun hadde stor tro på ham, tok tak i det rå talentet som lå der og trente Kittel opp til Intermediaire-nivå og utover:
- Da Patrik første gang kom til meg var han nærmest en nybegynner, erindrer Bylund og fortsetter: - Men han var jovial og selvsikker og med masse optimisme. Han visste akkurat hva han ville med ridningen sin og var villig til å arbeide hardt for å nå fram. Den optimistiske holdningen og evnen til å se det positive i enhver situasjon bar ham frem, selv om han ikke hadde adgang til de beste hestene. Han gjorde det veldig bra under omstendighetene når man tar i betraktning begrensningene i det hestemateriellet han måtte klare seg med.
- Kan Patrik nå toppen, internasjonalt?
- Ja, klart han kan hvis han får adgang til virkelig gode hester. Det er så viktig å få tak i gode hester – konkurransen er så skarp og på så høyt nivå at uten bra hestemateriell kommer du ingen vei, uansett hvor dyktig du måtte være. For å lykkes i toppklassen innen internasjonal dressur i dag må du ri feilfri på en førsteklasses hest. Så jeg forstår godt hans avgjørelse om å flytte til Tyskland. Sverige aler opp gode hester, spesielt hester til sprangridning, men vurdert som toppklasses dressurprospekter mangler de letthet og balanse i kroppen; det trengs mere mekanikk i hele hesten. En førsteklasses dressurhest må ha virkelige gode gangarter og elastisitet i kroppen, og det virker som om disse egenskapene finnes oftere hos de nederlandske, tyske, og til dels, danske rasene for tiden, sier Bylund.

Drømmen om OL
Et ambisiøst mål hadde nå festet seg i den unge Kittels hode, en drøm som skulle styre alle hans avgjørelser i tiden framover – en dag skulle han ri for Sverige og representere sitt land under OL. Kittel fortsatte å konkurrere og red en Junior SM og to år SM i dressur uten noe direkte resultat, men ambisjonen om å bli bedre og komme videre brennte sterkere enn noensinne. Han innså at for å komme videre måtte han til en læremester som ville jobbe med ham hver dag og la ham ri gode hester slik at han kunne lære og kjenne selv i kroppen hvordan momentene skulle føle når de blir utført riktig. Tanken om å trene i Tyskland ble til virkelighet da den kjente svenske treneren Bosse Ahman henviste han til den tyske dressurrytteren og treneren Klaus Martin Rath.
- Jeg følte at mine muligheter til å komme videre i Sverige hadde stoppet opp. Vi har veldig gode ryttere i Sverige, men de aller fleste rir bare en hest per dag. Om du vil bli en skikkelig bra rytter med evne til å oppnå konsekvente resultater med flere forskjellige type hester, tror jeg at du må du ri flere hester på forskjellige nivåer hver dag, og du må utvikle et system innen ridningen din. Man utvikler etter hvert sitt eget system for trening og ridning utifra hva man har lært fra andre gjennom årene, og det er gjennom et godt gjennomtenkt system at man er i stand til alltid og konsekvent trene opp en hest godt – for å ikke nevne å beholde den frisk. Det krever mye kunnskap og trening for å utdanne og beholde en førsteklasses hest på toppen år etter år etter år. Bare se på de beste rytterne slik som Louise Nathorst, Ulla Habermann, Isabell Werth – hver og en av dem har utviklet et solid system. For å skaffe den type erfaring innså jeg at jeg måtte jeg til utlandet, sier Kittel.

Lange dager og lite søvn
Det ble to år hos Rath med hardt, men lærerikt arbeid med lange dager, lite søvn og få fridager, men med mye framgang i Kittels ridning. Han gjorde alt, fra møkking, pussing, stell, trening og ridning, og han fikk ridetimer hver dag. Hos Rath fikk Patrik ri mange forskjellige hester trent til forskjellige nivåer, og under Raths instruksjon begynte Patrik litt etter litt å ta gode plasseringer på dressurstevner. Til slutt, etter flere høyere plasseringer i Tyskland i de vanskeligere klassene, fikk Kittel tilbud om å arbeide et år hos den tyske landslagstreneren Klaus Balkenhol. Han hadde med seg den svensk halvblods Pasteur som han kjøpte i Sverige som unghest.
Da han trente for Balkenhol fikk han høre at Santana, en Oldenburger vallak han hadde ridd og konkurrert med hos Rath, hadde blitt uridbar. Kittel ba om lov til å få prøve seg med hesten, noe som eierne var villige til å gå med på. Det viste seg å være rett rytter til rett hest, noe som ekvipasjen bekreftet da de stakk av med seieren i Oslo Spektrum.

Fordeler ved å trene i utlandet
Kittel fikk verdifull erfaring hos sine tyske trenere. Gradvis begynte han å utvikle et eget system såvel som finesser innen ridningen sin; han innså at god ridning er bygget på et gjennomtenkt system samtidig som den gir plass for individuell stil og eget preg. Balkenhol lærte bort en løsgjorthet og mykhet i ridningen, mens han hos Rath fikk perspektiv og lærte å bli ydmyk mot seg selv og sine evner, hans hester og andre mennesker.
- Rath lærte meg at kjepphøyhet fører til nedtur og fall. Det er lett å bli selvsikker når de gode resultatene begynner å komme, men mister du perspektiv overfor deg selv og dine talenter, så begynner alt å ramle ned, også kvaliteten av dine prestasjoner. Har man store ambisjoner innen dressur må man komme seg til utlandet for å trene og konkurrere. Jeg synes Sverige burde satse ressurser på å sende de virkelig lovende rytterne til gode trenere i utlandet der de kan få masse instruksjon, ri gode hester og få bredere konkurranseerfaring. Vi ville dermed få den ekstra forbedringen, finessen som kreves for å komme til toppen. Vi har så gode ryttere og hester i Sverige, men det virker som om vi mangler den nødvendige ambisjonen og pågangsmot for å hevde oss – vi trener ikke nok, har ikke nok konkurranser og vi ser ikke nok til andre dyktige ekvipasjer som vi kan måle oss mot. Det bør være en ung rytter klasse i Globen f. eks. for å gi dem en sjanse til å bli sett og få erfaring under store forhold. Jeg synes også at våre svenske dommere ville ha godt av å få større erfaring i utlandet. Vi bør la dem reise på kurs, la dem få sjanse til å dømme i utlandet slik at de får et bredere perspektiv og erfaring. Vi trenger også nye dommere som kan bringe et bredere innspill til sporten, sier Kittel.

Egen dressurstall i Tyskland
Kittel har bestemt seg for å satse fullt ut med sine egne hester og driver nå sin egen dressurstall og gård utenfor Münster i Tyskland. Hans mor hjelper ham når hun er hjemme (hun arbeider som lege på et cruise skip), og hjelper til med møkkingen, stell, fôring og den dagligdagse driften av gården. Alt har bare vokst videre: Kittelfamilien har nå elleve hester til trening, alt fra unghester til Grand Prix hester og Patrik driver aktivt med undervisning i tillegg. Han har elever som rir fra Lett B til Grand Prix dressur, og han lar dem ri hans beste hester for at de skal lære, akkurat som han fikk gjøre hos Rath og Balkenhol.
Det spiller ingen rolle for Patrik hva slags hest en elev har, bare han får hjelpe dem videre. Gleden for ham er å se ekvipasjen avansere og trives med hverandre. I Tyskland finnes det en stor kultur og påskjønnelsen for dressur, og der får en lovende talentfull rytter betalt for å ri. Det er et klima som er rettet mot en aktiv oppfostring av gode dressurryttere og hester, og det settes inn de nødvendige økonomiske ressursene.

Hester på alle nivå
Santana er nok Kittels mest erfarne hest, og Kittel er full av ros for den elegante mørkebrune vallaken: - Jeg visste fra første dagen han kom ut av transporten at det var "min" hest. Jeg elsker og avguder han for hans veldige gode humør og letthet – han er superfin. Vi startet å konkurrere Grand Prix forrige året med plasseringer direkte – og så ble det gjennombrudd i Oslo.
I tillegg til Santana og Pasteur, som også er klar for Grand Prix, har Kittel Equilebres Epico som har vunnet Intermediaire I og starter Grand Prix i november; Cossanes Latino, 7 år, som har plassert seg i Prix St. Georges og kan nesten alt – den går Intermediaire II neste år; og Equilebres Kilyan, 8 år, som debuterer Prix St .Georges neste år. Spør man Patrik om han har en favoritthest, er svaret nei – han er like glad i dem alle.
- Alle har sine fordeler og ulemper. Alla hester fortjener tiltro, ydmykhet og respekt, uansett om det er skogshester eller sportshester, sier Patrik.

Hva er dressur for deg?
- Kittel tar en pause, og det skinner fra den unge rytterens øyner. Han er borte i noen sekunder, gjenopplever et magisk ritt. Plutselig skjønner man at det ikke ville spilt noen rolle hva slags poeng han hadde fått – Patrik ville vært fornøyd med hestens innsats uansett. Vi spør ham da om hans treningsideer og hvordan han legger opp til at hesten ikke går lei av å trene: - Mine treningsideer er enkle: ikke for lange, alltid variere, selv hallarbeide kan varieres, tømmekjøring, longering, skritt, alltid la hesten hvile etter hardt arbeide. Det tar alt fra fem til seks år å bygge opp den styrken som en førsteklasses hest trenger for å forbli på toppen. Teknikkene kan trenes inn i to år, men har man ikke tatt seg tid til å bygge opp hestens fysiske og mentale styrke, vil den ikke holde ut, sier Kittel før han fortsetter: - Man skal aldri sprøyte eller behandle hesten og sette i gang for raskt. Da lurer man bare sig selv. Jeg bruker lang tid på å bygge dem opp, og bygges det et solid fundament fra begynnelsen av, så holder hesten seg frisk over lang tid. Hesten må være frisk både mentalt og fysisk, bare da kan den prestere. En hest som har det bra går bra. "Og en annen viktig ting: når hesten går bra, press den ikke videre. Har den gjort en bra jobb, la den være: La hesten skritte og være ferdig når den har gjort noe bra, så kommer den også glad ut morgenen etter, sier Kittel.

Tålmodighet og respekt
Kittel bruker mye tid på grunnleggende trening. Hestene skal arbeide fra sjenklene inn i hånden – energien (impulsion) må komme bakfra gjennom hestens rygg og inn i rytterens hender.
- Om hesten blir for lett i hånden, arbeider den ikke lenger gjennom ryggen og bakbena. Dette kommer til å resultere i en uregelmessighet i alle bevegelser, og spesielt i piaff og passage. En fundamental prinsipp i god ridning er at hesten MÅ gå framover. Aldri korriger hesten bakover, forsøk alltid å rette den framover. Samling betyr ikke langsommere, det betyr mer “animation”.
Patrik Kittel brenner for sin sport og sine hester – de er hans liv og okkuperer alle hans våkne timer og tanker.
- Hvordan jeg slapper av? …vel, jeg liker å ta lange bad og sove sent på søndager…Kittel ler: - Jeg er så heldig som har hest som både jobb og fritid. Jeg er ikke så opptatt med penger eller å bli rik av dette her. Jeg vil bare tjene nok til at jeg kan fortsette å gjøre det som jeg elsker mest. Alt som har med hest er morsom; å arbeide med hesten og bli ett med den er den første. Bare på den måten kan man komme dit man vil. Jag er fortsatt ung og kommer til å lære meg mye, men jeg tror at hvis man viser mennesker og dyr respekt og forståelse så blir verden rundt en selv mye mer positiv. Vi arbeider for mye mot hverandre i stedet for med hverandre. Det forsøker jeg å si til mine elever og ansatte også: tålmodighet og respekt!.

Denne artikkelen står nå også på trykk i desembernummeret av det svenske bladet Hâstfynd. Fra februar vil Patrik Kittel ha en fast spalte om dressur i hvert nummer i samarbeid med journalist Jennifer C. Chisholm-Høibråte.