Glimt i øyet og stjerner i sikte
Jeg møter Tony under Oslo Horse Show i Oslo Spektrum.
- Eh..kan jeg møte deg igjen klokken 13?
Jeg sitter på ryttertribunen og ser på kürklassen. Det er fantastisk vakkert, og jeg koser meg.
- Hvordan har sesongen vært for deg?
- Det har vært den absolutt beste sesongen i min karriere. Det begynte i Spania med Sunshine Tour i februar-mars….unnskyld meg et øyeblikk….hallo?
Telefonen til Tony ringer og han sier ”ja…ok…jeg kommer”, så snur han seg til meg med et skjelmsk smil.
- Heh, jeg har nok lovet meg bort et annet sted….
Hva han skal? Jo, han skal signere CDer. Skal visst ikke ta så lang tid.
- Kan jeg møte deg igjen klokken 13? Det tar vel ikke mer enn en halv time?
Ikke hvis du snakker på både inn-pust og ut-pust, svarer jeg. Og tviler ikke på at det klarer han nok helt fint. Jeg har nemlig begynt å forstå at i denne guttens liv er det høyt tempo, og en halv time…ja det er faktisk ganske lang tid.
Best i karrieren
Vel tilbake foran blokken får jeg vite mer om Tonys suksesssesong. I Spaina vant han sin første internasjonale Grand Prix-klasse. Han lå i det hele tatt plassert rundt topp 5 i alle de viktigste klassene. Så fulgte Göteborg Horse Show.
Jeg hører ”Pommenstrluuey???”
- Eh…hvor…?
Jeg hører igjen ”Pommennstrlluyye..?”.
- Det er i Tsjekkia, forklarer Tony behjelpelig. Og siden en halv time ikke gir rom for stavetrening i fremmede språk, konstaterer jeg at han har vunnet konkurranse også i Tsjekkia. Og det er nok av hjemmeseire også. Men jeg har skjønt tegningen: den beste sesongen hittil i hans karriere.
Vil nesten for mye
Om det å starte i Spektrum sier han:
- Blir du nervøs?
- Nei, jeg tenker vel egentlig ikke så mye på det under selve ridingen, men ellers kan det bli til at du vil nesten for mye. Han ler.
Lærer og elev
- Kan du fortelle litt om hestene du rir? Hvilken regner du for å være den beste og hvorfor?
- Akkurat nå har jeg mange og gode hester å drive med. Esben Johannessen er syk, så jeg rir hestene hans. Han har egentlig vært syk siden august. Det går fremover, men det kommer til å ta litt tid før han er tilbake for fullt. Det er jo bra for meg på en måte, jeg har fått ri veldig mange klasser og kan ha med meg mange hester. Det er gøy selv om det går i ett – det gjør at det ikke er så vanskelig å holde det gående selv om tempoet er veldig høyt.
- Han er kanskje ikke den beste, men han er den jeg bruker mest – og den jeg kjenner best. Vi er eldst som ekvipasje, har ridd de store klassene sammen lengst. Han er læremesteren min.
Tony stopper opp litt.
– Så har vi Royal Volo. Hun er en mer forsiktig hest…vanskelig egentlig. Men hun går bra. De to GP-seierene har jeg med henne. Hun krever tid og arbeid, men det er veldig spesielt, for jeg har hatt henne fra hun ikke kunne noen ting og lært henne opp.
Musiker-spire
- Hva gjør du når du ikke rir?
Det er nå jeg tenker at jeg skal finne ut om stjerneskuddet har kjæreste. Jeg tenkte feil:
- Når er det egentlig jeg ikke rir? Han ler. – Musikken opptar meg mest på fritiden. Sånn sett kan du si at bandet er de vennene jeg er mest sammen med når jeg er hjemme (og hjemme er Sandefjord), sier han.
- Vi har leid et lokale og har øving hver mandag.
- ??? Og det rekker du?
- Eh, ja, når jeg er hjemme da…
Og Tony forteller litt mer om Ovation. Broren Raymond er med, de er til sammen tre stemmer, og i tillegg spiller de hvert sitt instrument. For Tony sin del er det gitaren.
- Hvor lenge har du spilt?
Han smiler beskjedent. Jeg påpeker at han jo har ridd litt og sånn imens da.
- Joda, sant det…Interessen har vel vært der siden ungdomsskolen. Jeg spilte litt gitar i kjelleren, og så utviklet det seg derfra. Det er to-tre år siden vi begynte å satse mer på det, sier han.
Og nå kommer det karakteristiske glimtet i øyet frem for fullt. Han ser skøyeraktig bort på meg.
- Vi hadde materiale som vi syns var J…VELIIIIIG (!) bra selv. Vi har laget en selvfinansiert CD, og så har vi opptrådt litt (gjerne på stevner og sånt, det er der vi har fått lov, hehe). Vi har alltid drømt om å lage en CD, det er et utrolig minne å ha. Og vi HAR faktisk hatt to ordentlige konserter. Vi var oppvarmings band, forteller han. Det var under Kjerringvik-festivalen.
- Hva slags musikkstil har dere?
Latter igjen
- ØØØ, vår egen???…hmm, hva skal jeg kalle den tro? ”Pop-slow rock-countryblanding” kanskje…
- Tar du sangtimer?
- Nei, men hvis noen tilbyr, tar jeg gladelig imot.
Jeg har i snart en halvtime sittet og skrevet som en roadrunner på speed for å prøve å få med meg alt han sier, men egentlig kan Tony André Hansens liv oppsummeres i 4 ord: ri, spise sove, musikk. Fortsatt ikke et knyst om noen kjæreste.
- Ja også holder jeg treninger da. To ganger i uken i Tønsberg. Når jeg er hjemme.
Ja, det var det med den timeplanen.
Viljesterk med stort apparat rundt
Tony har blitt 24 år gammel. Hva regner han som sin styrke og svakhet som rytter?
Han er flink til å gi andre kreditt, men jeg lurer altså på hans styrke rent rideteknisk?
- Hehe, ja, OK, jeg tror det må være at jeg er flink til å holde den planen jeg har satt meg. Jeg er viljesterk og tør å satse. Svakheten min må være at jeg kan bli enda sterkere fysisk.
Han sier også litt om en svakhet ved Norge som fortsatt gryende rytternasjon med mye å lære:
- Norge er jo på vei oppover, men vi henger etter i kultur. For eksempel i Irland kjenner de hester. De vet virkelig hva de driver med. Vi har ikke kommet så langt i Norge enda, sier han.
- Planer fremover?
- Det blir et kjør med stevner akkurat i disse dager, så jeg fokuserer på det nå i høst. Jeg skal delta i en del World Cup-stevner og satser på å ta med meg poeng derfra. Det hadde vært gøy.
- Forhåpentligvis hele livet. Jeg har jo alltids musikken jeg kan falle tilbake på når jeg blir for gammel. Han ler. – Jeg kan bli en sånn gammel gitarist med sneip i kjeften som synger om hester…hei, vent, skriver du det???
Jeg forklarer at nå har han sagt det, og siden jeg holder på å le meg i hjel, så vil jeg gjerne ha det med. Han gir meg lov til det. Og jeg får endelig stilt dette spørsmålet som jeg har prøvd å få svar på:
- Har du kjæreste?
- Neei…nei, jeg har jo ikke det.
(Nåså, jenter, så det er fortsatt håp for oss…)
- Hvorfor ikke det?
- Det er det jeg også går og lurer på ….Jeg spør meg selv ”Hva er det jeg egentlig gjør galt?”
Telefonen ringer igjen og jeg aner en mulig forklaring, for intervjuet er brått slutt. Timeplanen er fullpakket og Tony løper videre… Fang ham den som kan.