- Vi gir hestene traumer
Emelie Cajsdotter bor i Sverige og jobber med trening av rytter og hest sammen, knyttet til ideen om ikke-hierarki. Det inngår litt dyretolkning i det, og hun jobber også med ren dyretolkning, homeopati og massasje på hest, hund og andre dyr. Emelie har gitt ut de to bøkene Alla kungens hästar og Zander och tiden. Les første del i denne artikkelserien: - Hierakiet eksisterer ikke.
Den første årsaken til traumer er innridningen, hvor hestene beskriver at de har vært innspente. Unghester med innspenningstøyle. De spennes ned, og følelsen av å ikke kunne flykte blir veldig sterk.
Det andre er hovslagere. Hesten bindes i stallgangen med et tau på hver side av grima.
- Vi tar fra dem muligheten til å rømme og så straffer vi dem faktisk hvis de ikke står stille. Og så kommer en fremmed person og løfter et ben, sier Emelie.
Rovdyr fanger hester ved å fange et bein og velte hesten. Med det bildet i tankene er det vanskelig å få et fremmed menneske til å løfte et ben.
- Det er derfor langt lettere å gjøre dette som eier. Hvis man skor eller trimmer hovene selv så slipper man også tidspresset som en hovslager har og hele situasjonen stresses betraktelig ned, sier hun.
Blir apatisk og gir opp
I begge tilfeller tilfører man stress samtidig med at man hindrer flukt. Hesten ønsker å overleve, derfor blir dens første reaksjon å forsvare seg.
- Du longerer den varm i innspenningstøylen og de aller fleste hester innser da at løpet er kjørt. De går inn i en tilstand av apati. De aller fleste hester gir opp, til et nivå hvor de ikke lenger kjenner kroppen like tydelig lenger. Vet man ikke det så er det lett å tolke det som at den har slappet av, forklarer Emelie.
Reaksjonen på angrepet, fluktresponsen, kapsles inn for senere å slippes ut etter kanskje mange år.
- Når hesten kommer til en ny eier som virkelig bryr seg om den, fanger hesten dette opp. Den våger å slappe av, og på en viss tid, fra tre uker til noen måneder, så kommer dette gamle til overflaten. Hesten setter i gang en ny lekeprosess og folk blir forvirrede og forstår ikke hvorfor det kan være så ille. Det har jo tidligere sett så kjempefint ut, sier hun.
Hester som ikke kapsler inn
Det kan se ut til at det finnes to typer hester som ikke er så gode på å kapsle inn sin reaksjon, og som får problemer sammen med mennesker.
- Den første er de som i flokkens rollefordeling har til oppgave å angripe rovdyr på nært hold. Dette er hester som kan velge å plante forhoven oppå skallen på en hund. De tåler å ha farer nær. Den passive tilstanden inntrer ikke. Disse risikerer man heller å hisse opp og få over seg. Det er de som i størst utstrekning blir mannevonde, sier Emelie.
Videre er det de hestene som har kreative oppgaver, som å finne nye overlevelsesstrategier for flokken i naturen. De blir heller ikke nedbrutt av begrensinger, og ser det heller som en utfordring. De har selvtillit og tro på seg selv.
- Det er disse hestene som får det verst med oss. Disse hestene blir oftest avlivet. De som det avles videre på hos oss er de som lettest går over i avstengt og fraværende tilstand, de som aksepterer begrensningen. Disse hestene er ikke på sitt maksimale, men de er avlet så bra fysisk at de gjør det allikevel helt topp i konkurranser. Det er sjelden vi får se kreative hester på sitt absolutt beste. Det hadde vi ikke klart å håndtere, sier hun.
Lærer å unngå ubehag
Kan vi ri i det hele tatt? Kan vi holde hester i det hele tatt? Ja det kan vi, mener Emelie.
Samarbeid er naturlig for et flokklevende dyr. Det går ikke mot et dyrs natur å samarbeide. Men da kan man ikke gå ut ifra den hierarkiske modell, for da kommer noen til å måtte betale høyeste pris, enten hest eller menneske når man setter gang i å utfordre en hest.
- Jeg tror det er mulig å oppnå det. Jeg tror man kan ha sin hest som man har den. Man kan gjøre det på en bedre måte, selv om man aldri får det optimalt. Man kan i det minste fjerne den smertebaserte ridningen. Det er verdt å jobbe for. Det vi gjør nå er at belønningen er mangel på smerte. Det er det en hest lærer seg under innridning. Hvordan unngår man ubehag. Gå unna sjenkel er å unngå smerte. Det er den vanligste slutningen til en hest. Unngå ubehag.
Trenger ikke belønning
Flokkdyr gjør ikke ting i frykt for å få straff eller oppnå en form for belønning. De gjør ting for sakens skyld.
- Det begrepet er litt vanskelig å forstå for mennesker. I våre vanlige liv gjør vi lite for sakens skyld. Hvis vi tar bort straffen så er det bra at vi klarer å gjøre det. Men hvordan klare å vri hjernene våre rundt det å ta bort belønningen og allikevel få hestene til å samarbeide? Utfordrer Emelie.
- Mange mennesker har vansker for dette fordi vi også er trent slik. Det blir en refleksjon av vår verden, så dette blir vanskelig for folk. Men det finnes faktisk mennesker som forstår det allikevel, noen oppfatter det at vi oppmuntrer eller trener dem med belønning og straff som en høy grad av lidelse hos hester, sier hun.
Hestens sanne uttrykk?
Så lenge hesten er villig og interessert så kan man bruke hesten til hva som helst – i teorien. Spørsmål man kan stille seg, er blant annet: Uttrykker hesten et sant og ekte ønske om å utføre dette arbeidet? Har den en frisk selvfølelse? Hvordan er livssituasjonen?
- Alt som uttrykkes sies i en sammenheng. Når hester uttrykker at de vil tilfredsstille eieren og at de ønsker at eieren liker dem så er det viktig å se sammenhengen. Hele deres livssituasjon. De står på boks og er underlagt menneskenes godvilje eller vondvilje. Hadde de levd i fri flokk i et halvår så hadde de ikke sagt at de ønsker å gjøre eieren fornøyd, sier Emelie.
En ting hun har innsett med årene, er at den delen av jobben som er bygd på at man må jobbe med å helbrede traumer, er kjempestor.
- En stor del av våre tamdyr er traumatiserte. Det gjør at man må se på sammenhengen ting de forteller blir sagt i. Det var jeg ikke klar over i begynnelsen, det er sånt som jeg har forstått i ettertid, sier hun.
Når hesten selv vil bli ridd
Når man har en hest som er så frisk i seg selv at den velger å bli ridd, så er det lettere og vanskeligere. Det stiller større krav til rytter i den forstand at man må ha et godt nærvær, være koblet på seg selv og hesten.
- Da spør jeg meg selv: Hvordan er hesten i dag? Jeg kan ikke bare følge min egen agenda, jeg må følge med i min balanse. Jeg må ha et så godt nærvær at jeg sitter igjen i salen, fordi en slik hest benytter så mye mer kraft i akselereringer og vendinger, sier Emelie.
Det må en empatisk utvikling til hos mennesket for å se en endring i hestenes livssituasjon, mener Emelie.
- Det er bare menneskets empatiske utvikling som kan gjøre at vi kan sette oss inn i deres situasjon, gjøre at vi kan veie deres behov mot våre egne. Endring hos mennesket blir bare varig om det kommer innenfra. Det kan ikke lovpålegges. Vi kan ikke vente på at denne utviklingen skjer av seg selv. Vi må gjøre noe aktivt for å skape denne utviklingen, sier hun.
Vi har en utvikling foran oss
Emelie skrev de to bøkene sine for å nå fram til et antall mennesker som hun aldri kunne ha truffet. I hverdagslivet legger hun energien inn slik at mennesket får en opplevelse sammen med sin hest, som er utenfor det kulturelt pålagte.
Mennesker har valgt å utfordre seg selv ved å gå jevnlig til henne, det gir ringer i vannet utover bare den personen. I bøkene sine forteller Emelie om hesten Mio, som har utviklet rideprinsippene hennes.Han er en hest som ytret et ønske om å arbeide med mennesker på en måte som hjelper folk, og som dermed hjelper verden. Han har beskrevet en måte å ri på som gjør at mennesker finner tilbake til sin indre styrke. Man må gi slipp på alle egoistiske målsetninger. Mios tankebaner har likhetstrekk med Alexanderteknikken.
Gjør man det så har man gjort noe. Da har det faktisk hendt noe. I tillegg til at man føler seg bedre og beveger seg bedre ergonomisk, kommer man også til bevissthetsnivået for at en varig forandring skal skje.
