«Å sko en hest er et alvorlig inngrep i naturen»
Jeg deler her mine erfaringer og tanker, men starter med å sitere Erik Håden; «Å sko en hest er et alvorlig inngrep i naturen». For meg betyr det at skoingen må man tilstrebe å gjøre så human som overhodet mulig.
Det er en del snakk om vinkler på høvene, spesielt innen travet. Hvorfor snakkes det om det? Jo, for det er svært viktig at hovvinkelen er riktig i forhold til hestens bygning, så får hovbeinsvinkelen bli som den blir, dette henger jo sammen. Min erfaring er at hovvinkelen har mye å si for hestens bevegelsesmønster. Ved å forandre hovvinkelen, hvis det lar seg gjøre, kan vi endre hestens bevegelser til det bedre eller til det verre.
Jeg blir stadig overrasket over hvor lite som skal til for å påvirke steget, enten det er beskjæring av hoven, eller valg av sko. Når det gjelder belastningen, skal den ligge i midten. Det vil si, midt i leddet. Er en hov eller flere skjevt beskjært, vil hesten selv prøve å få belastningen i midten ved å forskyve belastningen. Dette fører ofte til sekundærskader, ømme ledd og dertil haltheter.
– Hovkapsel og såle må bære i fellesskap
Når det gjelder å rive av skoene i konkurranse (vanlig for travhester), er det som regel en kompensering for dårlig skoing. Man fjerner da «loddet» (skoen) nederst på beinet. Det kan føre til at avvikende bevegelse blir mindre, og det blir ikke så smertefullt hvis et bein treffer et annet bein pga ubalanse. Men dette slipper man for det meste hvis hesten er skodd riktig, det vil si først og fremst belastningen i midten av leddet og at vinklene på høvene er riktig i forhold til hestens bygning.
Noen hester er svært krevende å få skodd slik at de går fri på grunn av at de har et utfordrende eksteriør. Aluminiumsko kan da være et bra alternativ i stedet for jernsko. Men i sjeldnere tilfeller kan det være en fordel å kjøre skoløs i løp, men da må det være høver som tåler den belastningen (nå vet jeg at jeg stikker hånda inn i et vepsebol).
For å få sterke høver, er min erfaring at hoven må beskjæres plant, skoen må være plan (ikke hulslåtte sko). Hovkapsel og såle må bære i fellesskap på skoen (får ikke sålen noe belastning går det beskjed til hjernen, «såle ikke behov»). Når hesten går barfot, bærer alt under hoven i fellesskap. Hvorfor skal ikke hoven gjøre det på en sko? Dette blir jeg mer og mer sikker på fungerer, for jeg har nå skodd flatt i ca 15 år. Jeg bruker heller ikke kapper på framskoene, det gjør at skoen kan tilpasses kortere og trangere uten at hoven tar skade, og har hesten konkav hovvegg, reduseres ofte den konkave voksteren. På noen kommer den helt bort. Det kan igjen resultere til mindre stresset lamellrand (dvs bindingen mellom hovbeinet og hovkapsel). Det er også mindre tapsko etter at jeg begynte med dette.
Hovolje
Når det gjelder å forbedre dårlige/syke høver, er det først og fremst riktig fôr som må til, grovfôr og mineraler. Om dette er på plass, og det fortsatt er problemer, så finnes det masse produkter å bruke. Noe fungerer ikke, og noe fungerer. På 80-tallet lærte jeg at hovolje og fett ikke fungerte, det gjorde bare vondt verre. Men på syke kronrender finnes det salver som virker.
For en del år tilbake fikk jeg en reklame på en hovolje, det var med god dokumentasjon. Jeg tenkte at hvis dette er sant, vil jeg kanskje få bukt med råten mellom skoen og sømniten, som skjer i løpet av beslagsperioden på en del hester. Jeg begynte å bruke oljen, hadde på olje etter at jeg hadde skodd hesten, hver gang. På de hestene som hadde dårlige høver, solgte jeg en boks olje til hesteeieren. Eieren hadde på olje på høvene et par ganger i uka til å begynne med, senere en gang i uka. Allerede på neste skoing var det betydelig bedring. Dette var så bra at jeg turte ikke å slutte med dette. Jeg driver med det den dag i dag og med godt resultat på de fleste hester jeg skor. Bruker man olje for ofte over litt lenger tid, f eks hver dag, går også det galt. Høvene blir myke. Altså «for mye eller for lite, duger ikke».
– Hvem skal man høre på?
Hvor mye skal, eller kan man ta bort av hoven når man skor? Her er det flere faktorer som spiller inn. Når man slår på en sko forlenger man hoven med den tykkelsen skoen har. For å komme fram til en riktigst mulig vinkel, må man i de fleste tilfeller ta ganske mye hov etter min mening. Jo lengre og større høvene er, jo mer belastning blir det på skjelett, sener og ligament («vektarmen blir større»). Dette handler om ren fysikk. Kan ikke gå inn på alle detaljer her.
Å være hesteeier kan ikke være bare enkelt. Ta bare dette med skoing, hvem skal de høre på? Hvilke hovslagere har rett? Det er mange meninger der ute. En del hesteeiere, spesielt innen travet, har selv prøvd å sette seg inn i noe av skoingens verden, for at de ønsker så inderlig vel at hesten deres skal fungere best mulig. Er det problemer med balansen i hesten, diskuterer disse folka seg i mellom og med hovslageren. Når det skal skos, kommer de også med forslag på hvordan hoven skal beskjæres, og hvilken type sko og eventuelt såler som skal brukes. De kan ha en god del kunnskap, men er ikke i stand til å utføre selve skoingen i praksis. Disse hestefolka liker jeg. Vi kan diskutere oss fram til ei skoing som fungerer til hesten. Eller vi kan prøve ut forandringer som kan fungere, eller ikke fungerer i det hele tatt.
Kommunikasjon med hesteeierne om hvordan det skal skos, og hva som eventuelt skal prøves, er gull verdt for meg. Jeg har vært med på prosjektet «Til start» i Det Norske Travselskap siden det startet, og fått anledning til å formidle litt kunnskap også der.
Feil bruk av ressurser
Men nå skjer det noe når det gjelder hovslagerfaget i Norge. Det arbeides med å opprette en fagskole etter engelsk modell på Starum. Men retningen som nå stakes ut tror jeg ikke er den beste veien å gå. Jeg mener det er feil bruk av ressurser. Dette er å gjøre de som er gode fra før enda bedre. Grunnen til at jeg mener det, er at det er opptaksprøver til fagskolen. Mye av all utdanning her i landet går i retning av mer og mer teori rundt det som faget egentlig handler om. Inntrykket mitt er at England er gode på dette. Det blir så mye om og men før vi kommer til saken.
Hovslager Magnus Magnusson laget boka «Hovvård ock Hovbeslag» ca år 1980. Medforfatter i boka var blant andre Erik Håden. Disse hovslagerne visste hva som skulle til for å få skodd en hest skikkelig. Har man den boka som basis kommer man langt. Det skulle heller vært arbeidet for å få til en hovslagerskole på Starum for nybegynnere og de som har «jukset» i faget en stund. Her må det gjerne være opptaksprøver.
Må kunne sikte
Hovslagerfaget er et praktisk fag. Min læretid i faget startet i kløvkompaniet brigade nord. Hovslageren på smia i kløvkompaniet sa at det var én egenskap han så etter når han plukket ut hvem som skulle få opplæring i å sko hest. Og det var om personen kunne sikte, altså å se om noe var skjevt eller beint. Denne egenskapen kan jeg aldri lære noen, sa han. Dette er en medfødt egenskap, men alt det andre kan læres. Dette tror jeg er sant. For en tid siden var det en person som fortalte meg at han hadde prøvd å bli murer i to år. Men han måtte gi opp på grunn av at han ikke klarte å se om gulvene han var med å støpe var rette eller skjeve.
Konklusjonen for meg er at alle ikke kan lære alt. Skal vi få gode hovslagere er det de som er egnet som må læres opp, det vil si at de som har øynene på «rett plass» og kan sikte. Det er her problemet ligger angående god eller dårlig skoing, slik jeg ser det.
Jeg sitter tilbake og undrer meg over hvilke hovslagere hesteeierne og hesteorganisasjonene ønsker seg, og hvordan kan det være lurt å legge opp en utdanning som gjør at kvaliteten på skoingen jamt over i landet vårt blir bedre?
